Streiken mot en skole på børs

Å støtte lærerens sterikekrav er å støtte fremtidens velferdsstat. Å støtte sykepleierne er å støtte et offentlig helsevesen. Å streike for gode lønns- og arbeidsforhold i det offentlige er å streike på vegne av alle som elsker velferdsstaten. Når en arbeidsminister fra Høyre, som på twitter kalte seg @konservativ, men i praksis tilhører partiets nyliberale fløy, tyr til tvungen lønnsnemnd, er dette også dette en del av en større kamp: Den mot det offentlige og for det private. Hvis vi skal bli litt redde for dette, er det bare å ta en tur over grensen.

Få ting er så investorvennlig som å drive skattefinansierte velferdstjenester!

I Sverige raser – igjen – en debatt om det som presist kalles «marknadsskolan». For selv om det er mye som er likt mellom Norge og Sverige; vi har konge, skiløpere og en felles begeistring for hyttelivets enkle gleder, er det på et område enorme forskjeller mellom oss: Fellesskolen finnes ikke lenger i Sverige som i Norge. Private aktører med profitt på skole har siden 1992 tatt stadig flere skolebarn og omgjort dem til «humankapital», utbytte og børs, på det lukrative velferdsmarkedet der man kan drive skole på anbud.

Få ting er så investorvennlig som å drive skattefinansierte velferdstjenester! Det vet vi også fra norske forhold, der barnehagedrift siden 2005 har skapt styrtrike eiere, der våre skattekroner bryter med den sosiale fordelingens gravitasjonskraft når markedet blander seg inn, og fyker fra bunn til topp.

Det svenske aksjeselskapet Mangfold anbefaler sine investorer å kjøpe aksjer i friskoler.

Sverige er på topp i verden når det gjelder markedsskole, eller bunn, alt ettersom hvor ditt politiske ståsted er. Dette er ikke tilfeldig, skriver Ivar Hippe i sin nye bok Korstoget mot Velferdsstaten, men resultatet av flere tiår med jobbing hos nyliberale aktører for å utnytte økonomisk krisestemning, og med å skrive om historien rundt det svenske folkhemmet. Noe av historieomskrivingen handler om å definere sosialdemokratiet og velferdsstaten som et brudd med tidligere tiders fantastiske laizzes-faire-politikk (frihandel), og som et problem i kampen for mer av dette i dag; mer marked og privatisering.

Og de som har jobbet jevnt, trutt og tungt økonomisk bevæpnet for dette, er nyliberale tenketanker med internasjonale nettverk, og politikere som støtter dem, og som de støtter tilbake. Det er disse Hippe skriver om i sin bok. Ingenting er tilfeldig. Ikke noe skjer av seg selv.

Det svenske aksjeselskapet Mangfold anbefaler sine investorer å kjøpe aksjer i friskoler, fordi de «tar markedet i rekordfart» og forventes å ekspandere. Kostnadene per elev på friskolene er 107 000 svenske kroner. På den offentlige skolen er summen 117 000. Er det fordi de er mer effektive? Smartere? Nei.

Men de kan velge sine elever. Da velger de også bort noen: De med spesielle behov, med ekstra utfordringer, de som trenger mer tid, mer støtte, mer tilretteleggelse. 5 prosent av Tellusgruppens private Robinsonskolar i Enköping, for eksempel, har utenlandsk bakgrunn. På de kommunale skolene i samme område er tallet 25 prosent. 77 prosent av elevene på Robinsonskolene har foreldre med høyere utdannelse, mot 50 prosent på de kommunale. Og så videre. Man ser tegningen.

Sverige er en advarsel til oss.

26 prosent av svenske videregående skoler er i dag private, og 90 prosent av disse igjen er kommersielle aktører. «Pedagogisk segregering» er i dag et begrep som brukes for å beskrive ulikhetene mellom offentlige og private skoler, men Markus Larsson i pro-velferd tankesmien Balans legger til: disse skolene bidrar også til å forsterke alle andre former for segregering, som begynner med boligmarkedet og arbeidsmarkedet, men forsterkes av skolemarkedet. Ivar Hippe har i sin bok flere eksempler på hvordan friskolene sikrer seg (!) elevene med høyest utdanning og økonomi, og som han skriver; noen steder blir de helhvite som konsekvens.

De mange nyankomne flyktningene Sverige tok imot i 2015 for eksempel, fikk ikke plass på friskolene. «Fritt valg betyr etnisk hvit dominans» skriver Hippe, med felles referanse både til kampen for å deregulere skolene i USA på 1950- tallet (for å opprettholde segregeringen mellom hvite og svarte elever) og til det moderne Sverige av i dag. Hvis vi skal snakke om «svenske tilstander» og utfordringer i minoritetsbefolkningen, må vi også snakke om markeder.

Sverige er en advarsel til oss. En reell debatt her om å åpne opp for kommersielle skoler blir bare mulig om folk flest begynner å kjenne misnøye med den offentlige nærskolen. Blir klassene for store, er de ufaglærte lærerne for mange, er de faglærte lærere for slitne, syke, underbemannede og underbetalte, kan private initiativ med ett virke fristende for alle parter. Streiken nå i sommer handlet, og handler om, akkurat dette.

Som menneske skjønner man ganske raskt at det er fullt mulig å lære av andres feil.

Det er økning av private videregående skoler også i Norge. Det såkalte frie skolevalget denne regjeringen ønsker så sterkt i hele landet, er et skritt i retning av flere. Men enn så lenge er det tverrpolitisk enighet rundt den offentlige skolen i Norge. I dag er det politisk selvmord å ta til orde for børsnotert skolevesen på anbud. Både Tankesmien Civita og Høyre vet at dette er for radikalt her til lands nå. Ved å støtte streiken gir vi andre klar melding om at de tolker folkestemningen helt rett.

Da Sveriges «Jämnlikhetskommisjon» la frem sin rapport i august 2020, beskrev den hvordan offentlige tjenester er blitt privatisert sektor for sektor, også innen drift av syke- og eldrehjem. Bare Chile har kommersialisert like hardt som Sverige. I 2020 klarte chilenere, etter mange måneder med protester, å endre grunnloven som la til rette for marked på alle livets områder. Så mens Chile begynner å bremse, kjører Sverige på som Formel 1. Som menneske skjønner man ganske raskt at det er fullt mulig å lære av andres feil. Man må ikke gjøre alle selv. Det hadde vært flott om politikere hadde gjort det samme.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 11. juni 2021.)