Styrket Putin på utrygg grunn

Alle visste at Vladimir Putin ville vinne presidentvalget i år også. Men at han vant så overlegent, kom som en overraskelse på mange. Han fikk nesten 77 prosent av stemmene med en valgdeltakelse på 67 prosent. Det betyr at mer enn halvparten av alle stemmeberettigede avga stemme til Putin.

Putin har nå fått et solid mandat fra folket. Om mulig, vil han derfor framstå med enda større politisk selvtillit framover. Men han balanserer på en tråd, som kan være tynnere enn det virker som. Paradoksalt nok skyldes dette at Putin og partiet hans, Forent Russland, dominerer så totalt. Det gjør at de politiske tautrekkingene sånn de kunne ha utspilt seg gjennom partier og i folkevalgte organer langt på vei blir satt ut av spill.

Hittil har Putin vært særdeles god til å veie de ulike hensynene opp mot hverandre.

De reelle konfliktene foregår innad i styringsapparatet og mellom ulike deler av det. Skillelinjene er klare. Én av dem går mellom de som vektlegger økonomisk utvikling og de som vil ha sikkerhet, nærmest for enhver pris, også i bokstavelig forstand. Den første grupperingen tenderer mot å ønske mer åpenhet mot utenverdenen. De vil ha samarbeid om teknologi, og de vil ha investeringer. Sikkerhetsfolkene ser til dels på den slags som en mulig trussel.

En annen skillelinje går mellom finansielt orienterte og sosialt orienterte strømninger innad i styringsapparatet. Også her må Putin balansere hårfint.

Hittil har Putin vært særdeles god til å veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Han nikker i alle retninger. Alle fløyene i styringsapparatet får litt, men ingen får alt. Den alt overveiende delen av den administrative og økonomiske eliten er klare over at de har Putin å takke for sin posisjon. Om han faller, er de redde for at de også faller. Det kan forklare noe av Putins tilsynelatende unødvendige autoritære tiltak. Eliten vil ha forsikringer om at han kan beholde makten også om det skulle røyne på.

Det var i denne vagt definerte middelklassen Putin hadde størst oppslutning.

Men ikke alt avhenger av eliten. Russland har også et folk. Akkurat nå slutter de massivt opp om Putin. Men det kan skyldes at hverdagspolitikk ikke har vært så høyt opp på dagsorden. Det har druknet i patriotisk glød over annekteringen av Krim-halvøya og Russlands innsats i Syria. Kraftpatriotiske slagord som «Krym nasj!» – Krim er vårt! – har så langt skjøvet hverdagsproblemene i bakgrunnen.

Dessuten nyter Putin fremdeles godt av den markante forbedringen av levestandarden som har skjedd etter at han tok over for 18 år siden. Reallønna i 1999 var 40 prosent lavere enn i 2016. Det at den økonomiske utviklingen de siste par årene har stagnert, slo ikke ut ved dette valget. Men den kan raskt komme til å gjøre det.

Opprinnelig var Putins idé å basere seg på middelklassen. Dette er jo et temmelig vagt begrep, men han så for seg et segment av befolkningen som klarte seg noenlunde bra og som ønsket å klare seg enda bedre. Han så for seg å appellere til kalkulerende, rasjonelle folk som ville bygge opp velstand for seg og sine på individuell basis. Ikke sånne som går ut på gata og skriker slagord eller som organiserer seg i arbeidet for solidariske løsninger, men de som sjekker hvilken bank som gir høyeste rente. Sånne som ønsker seg stabilitet, og minst mulig politikk.

Putin har allerede en stilltiende kontrakt med folket om å levere velferd uten at prislappen synes.

Og sånn fungerte det en stund. Det var i denne vagt definerte middelklassen Putin hadde størst oppslutning. Men det viste seg etter hvert at det i middelklassen også var mange folk som ønsket seg et mindre autoritært regime. Det var de som reagerte mest på valgfusket ved valgene i 2011 og 2012. De var folket i de store byene. Mange mener Putin etter dette har henvendt seg mer til de breie lag av folket.

Putin har allerede en stilltiende kontrakt med folket om å levere velferd uten at prislappen synes. Til gjengjeld skal folk holde seg i ro politisk. Men dette må balanseres opp mot behovet for å holde de offentlige utgiftene i sjakk og ikke overbelaste den offentlige forvaltningen med oppgaver.

Ironisk nok er det her Putin har tatt vestlige modeller mest aktivt i bruk. For å kutte utgifter og avlaste forvaltningen har han tydd til det man litt sjablongmessig kan kalle «ny-liberale» reformer. De offentlige budsjettene skal avlastes. Det samme skal arbeidsbyrden til den offentlige forvaltningen. Derfor blir det lagt vekt på egenbetaling og egenaktivitet, privatisering og desentralisering. Mye av dette kommer i konflikt med «avtalen» med folket om gratis velferd mot ro. Sosial harmoni må veies opp mot hensynet til statsfinansene. Velferdspolitikken kan vise seg å bli Putins akilleshæl.

Kritikk fra andre land blir avfeid som «russofobi», irrasjonell angst for alt russisk.

Men velferd var ikke så mye framme i denne valgkampen. Den ble en kamp om å framstå som mest mulig kraftpatriotisk. Putin har kunnet spille nokså uhemmet på patriotisme de siste årene. Han kan vise til resultater. Krim-halvøya er «gjenforent med Moderlandet», som det heter i Russland. Og i Midtøsten har Russland blitt en helt sentral spiller etter å ha gått inn og støttet president Assad i den syriske borgerkrigen.

Kritikk fra andre land blir avfeid som «russofobi», irrasjonell angst for alt russisk. Måten en del vestlige land reagerer på Russland, gjør det da også unødvendig enkelt for Putin å snakke om russofobi. De britiske tiltakene mot Russland i forbindelse med forgiftningen av den tidligere dobbeltagenten Sergej Skripal, er ett eksempel. Tiltakene ble bebudet uten at bevis var lagt på bordet. Russofobi på rein refleks, vil mange russere si.

Putin sitter trygt hvis han klarer å fortsette balansegangen mellom de ulike retningene i styringsapparatet.

Mange russere – også de som er kritiske til Putin – kjenner seg dårlig igjen i en del vestlige massemediers og politikeres framstilling av russiske forhold. Påstanden om at tv-kanalen Russia Today skulle ha forårsaket det begredelige italienske valgresultatet, blir ledd av. Hvor mange italienere har denne kanalen som viktig kilde til informasjon?

Putin sitter trygt hvis han klarer å fortsette balansegangen mellom de ulike retningene i styringsapparatet. Men han må også få folks oppmerksomhet til å dreie seg om bildet av et tøft Russland som er omringet av fiender.