Sunt naturvett

«Er det mangel på natur eller folk som er problemet», spurte finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på Nytt på Nytt fredag for halvannen uke siden.

Bakgrunnen var den nye naturmeldinga til regjeringa, som har fått hard kritikk fra natur- og miljøbevegelsen, blant annet fordi den foreslår å kutte 444 millioner kroner i bevilgningen til frivillig skogvern. «Skandaløst», mente WWF Verdens naturfond. «Regjeringen svikter når det gjelder», fastslo Den Norske Turistforening.

Øyeblikket vinner, og fremtiden taper.

Norge har gjennom FNs naturavtale forpliktet seg til å verne 30 prosent til lands og til vanns innen 2030, men målene ryker trolig med god margin. I dag er skarve 5,3 prosent av norsk skog vernet. FNs toppmøte for natur og biologisk mangfold starter 21. oktober og der skal vikarierende minister Tore O. Sandvik legge frem Norges tiltak for å nå målene i naturavtalen. Det er forventet en kort, uforpliktende tale.

Hvorfor er det så fordømt vanskelig for politikere å tenke langsiktig?

Statsviter Henrik Thunes analyse i boka «Øyeblikkets triumf», som utkom i 2015, var at politikerne i økende grad ble tvunget til å følge medias dagsorden og at de nærmeste medarbeidere til politikerne ikke lenger var fagfolk og eksperter, men kommunikasjonsrådgivere. I et slikt perspektiv er det ikke rart at det blir vanskelig å holde på konsentrasjonen. «Hva gjør dette med styringen av samfunnet? Noe av det viktigste er antagelig dette: Øyeblikket vinner, og fremtiden taper», skrev han.

Nå er det mye som tyder på at filosofen er blitt bønnhørt andre steder enn i Norge.

Dette var i 2015. Dynamikken er ikke vesentlig endret, bortsett fra at det er blitt vanskeligere å finne (politiske) nyheter i avisa. En fersk dansk undersøkelse fra Instituttet for Fremtidsforskning viser at 73 prosent av alle dansker mener at politikerne tenker for kortsiktig. Formodentlig er situasjonen likedan her hjemme.

Den australske filosofen Roman Krznaric mener at menneskeheten gjennom tidene alltid har favorisert samarbeid, langsiktighet og planlegging, men at vår samtids her-og-nå-kultur er så dominerende og distraherende at vi mister fortiden, fellesskapet og fremtiden av syne. «Vi behandler fremtiden som en fjern koloniutpost som er tom for mennesker, der vi fritt kan dumpe økologisk ødeleggelse, teknologisk risiko og kjernefysisk avfall, og som vi kan plyndre etter eget forgodtbefinnende», skriver han i boka «Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden».

Tragedien, ifølge Krznaric, er at morgendagens ufødte generasjoner ikke kan gjøre noe med dette. De har ingen politiske rettigheter, ingen innflytelse ved valgurnene eller i markedet. «Den store, tause majoriteten i fremtidige generasjoner gjøres maktesløse og retusjeres bort fra tankene våre».

Hvis Roman Krznaric hadde fått det som han ville, ville fremtidige generasjoner kunnet forskuttere sin valgseddel. Stemmerett til 16-åringer blir for puslete. Krznaric mener vi skal ta hensyn til syv generasjoner fremover.

En endring i tankegangen, ja. Eureka.

Nå er det mye som tyder på at filosofen er blitt bønnhørt andre steder enn i Norge. I flere og flere land og fora blir fremtiden kobla på samtiden. I september ble nye EU-kommisærer presentert, og da dukket det opp en ny tittel bak malteseren Glenn Micallafs navn, nemlig «intergenerasjonell rettferdighet». Hans mandat blir å sørge for at beslutninger i dag ikke skader fremtidige generasjoner og at deres behov blir ivaretatt når lovverk og politiske beslutninger fattes.

I Wales har de et eget organ som kun har som jobb å overse at samfunnsutviklingen er til det beste for ufødte mennesker i landet. «Future Generations Commissioner» kan ikke overstyre politikerne, men det har hendt at de har endret mening etter råd fra fremtidskommisæren, for eksempel stanset motorveibygging og erstattet det med økt satsing på kollektivtrafikk og sykkelveier. Så enkelt, så åpenbart.

Ifølge dagens kommisær, som har sittet i halvannet år, har organet bidratt til at politikerne har endret mentalitet: «Jeg ser en endring i tankegangen. I stedet for bare å fokusere på de umiddelbare utfordringene og løsningene, er både politikere, ledere og organisasjoner begynt å tenke på kort og lang sikt på samme tid», sier Derek Walker i et intervju med Weekendavisen.

En endring i tankegangen, ja. Eureka.

I Norge er det mangel på natur – og politikerne er problemet.

Det er her deler av den norske regjeringa kommer til kort. En norsk Opinion-undersøkelse fra august i år viste at så mange som 8 av 10 nordmenn vil verne mer natur i Norge. I den norske regjeringa virker det som om minst 8 av 20 statsråder er mot, og de får pussig nok det siste ordet. Alle de 44.000 naturinngrepene som skjedde mellom 2017 og 2022 var verdt det, har Sp-er og landbruksminister Geir Pollestad kategorisk fastslått. Han ønsker seg formodentlig en ytterligere rasering av skauen.

Hvis samtiden skal lytte til de stemmeløse, vil det med nødvendighet innebære å gi avkall, inngå kompromisser, dele på godene. Noe må så og plante, så andre kan høste. Men det vil aldri skje så lenge natur og mennesker blir sett på som motsetninger, der den enes brød er den andres død. Et bondeparti burde være langsiktighetens fremste forsvarer, ikke dens halsstarrige erkefiende.

I Norge er det mangel på natur – og politikerne er problemet.