Svake menn

Kapper du hodet av en hane, kan den løpe hodeløs rundt i flere minutter. Eller halvannet år, som var tilfellet med den berømte amerikanske hanen «Mike» på 1940-tallet. Men uansett om det tar minutter eller år, er enden nær når bonden har svingt øksa. Det er derfor nærliggende å spørre om også Russlands Vladimir Putin har mistet hodet.

Han har i hvert fall lagt hodet på hoggestabben. Det eneste som mangler er en traust bonde med nyslipt øks.

Og om det samme kan sies om andre illiberale macho-politikere i verden. Som Modi i India, Erdogan i Tyrkia, Jinping i Kina, Bolsonaro i Brasil, Orban i Ungarn, Bin Salman i Saudi-Arabia, for å nevne en håndfull barske karer. Wannabe-Trump Boris Johnson aspirerer også til å bli medlem av gutteklubben ugrei. (Trump selv er trolig død, men nekter å ligge stille). Tilsynelatende er disse lederne allmektige og sterkere enn noensinne. Men hva om det vi ser bare er krampetrekninger?

Tittelen på historiker Gideon Rachmans siste bok, «The Age of the Strong-Man – How the Cult of the Leader Threatens Democracy around the World», lyder ikke spesielt optimistisk. Men han lufter teorien om at disse sterke mennenes æra er på hell. Putin var inntil nylig posterboy for strongman-bevegelsen, men han har vist seg ytterst omtåket og fortumlet etter invasjonen av Ukraina i februar. Uansett hvordan dette ender, er han betydelig svekket, og vi kan være vitne til hans langsomme, uverdige sorti. Han har i hvert fall lagt hodet på hoggestabben. Det eneste som mangler er en traust bonde med nyslipt øks.

Siden spåkvinner bare finnes i eventyr, er det ingen som kan synge enden på visa.

«Tidligere ideologiske perioder har vart i omkring 30 år, men det er mulig han har fremskyndet avslutningen på strongman-æraen ved å gå for langt i angrepet på Ukraina. Det optimistiske scenariet er at dette er begynnelsen på slutten», sier Rachman om Putin i et intervju med danske Weekendavisen. Han mener året 2016 er æraens toppunkt – det året Trump ble valgt til USAs president og britene stemte seg ut av det europeiske fellesskapet. Det liberale demokratiet ble da ikke lenger truet utenfra, men innenfra de gamle fyrtårnene selv, ifølge historikeren.

Når vi står midt oppi noe, er det vanskelig å få øye på alternative virkeligheter. Livet leves forlengs, men forstås baklengs. Etterkrigsgenerasjonen i Europa kunne ikke forestille seg en verden uten Den kalde krigen. I Tyrkia i dag finnes det millioner av unge mennesker som aldri har hatt noen annen statsleder enn Erdogan. Som i Russland, for øvrig, med Putin. Den nyliberale økonomiske verdensorden som vokste fram på 1990-tallet, virket også som en naturtilstand, men etter finanskrisen i 2008 og deretter koronapandemien, skjønte stadig flere at det er bedre med en synlig stat enn en usynlig hånd.

Angrepet mot World Trade Center 11. september 2001 varslet også noe nytt. Krigen mot terror. Kristen-ish sivilisasjonskrig mot islam. Religion som politisk (selvmords-)våpen. Det ble skrevet millioner av kronikker og tusenvis av bøker som ga seg ut for å forklare dette nye fenomenet; unge muslimske menn som kom til å terrorisere Europa til hele kontinentet var blitt tvangskonvertert.

Putins aggresjon må tas på dødelig alvor, men det er nok bedre å hjelpe ham grave sin egen grav framfor å bli med på en tredje verdenskrig.

Siden spåkvinner bare finnes i eventyr, er det ingen som kan synge enden på visa, men «krigen mot terror» har ikke stått spesielt høyt på politikernes dagsorden de siste fem årene. Islamismen framstår ikke lenger som den altomfattende trusselen den ble fremstilt som på 2000-tallet. Kanskje statsviteren Gilles Kepel hadde rett da han i boka «Jihad» argumenterte for islamismen var på retrett og hadde vært det gjennom hele 1990-tallet. 11. september var ikke starten, det var en krampetrekning fra en bevegelse som var sterkest på 1970-tallet – «et desperat symbol for en isolert, fragmentert og forfallen islamistisk bevegelse», ifølge statsviterens ord.

Filosofen Roman Krznaric mener vår samtid favoriserer og belønner kortsiktig tenkning, som dermed går på bekostning av vår evne til å løfte blikket, se det store bildet og de lange linjene. Gideon Rachmans optimistiske hypotese er derfor forfriskende i disse dager hvor vi alle danser etter oppblåste egoers piper. Å overdrive en trussel sprer frykt, konsoliderer fiendebilder og kan skape overilte reaksjoner – og onde spiraler. Bush den yngre invaderte Afghanistan og Irak fordi han var overbevist om at vi var på vei inn i en ny sivilisasjonskrig, en feilvurdering som forsterket trusselen snarere enn å minimere den.

Det er foreløpig åpent om veien videre går oppover eller nedover.

Putins aggresjon må tas på dødelig alvor, men det er nok bedre å hjelpe ham grave sin egen grav framfor å bli med på en tredje verdenskrig. Å gi etter for Erdogans urimelig krav på NATOs toppmøte er muligens gevinst på kort sikt, men har styrket ham på hjemmebane og vil øke hans sjanser for å dra hjem valgseieren neste år.

Temaet for årets møte i Verdens økonomiske forum var «historien ved et vendepunkt». Det er foreløpig åpent om veien videre går oppover eller nedover. Forhåpentlig har Gideon Rachman rett i sin optimisme: Verdens autoritære ledere har kommet til siste akt i sin selvkonstruerte tragedie. Vi kan hjelpe dem ørlite grann på vei ved å finne på et bedre kallenavn enn «sterke menn».