Svensk-norske tilstander

I forrige uke besøkte jeg det svenske bygningsarbeiderforbundet Byggnads og LO i Värmland. Värmland var den delen av Sverige der fascismen første gang fikk et politisk uttrykk, da veterinæren, fylliken og fascistføreren Birger Furugård grunnla Svenska nationalsocialistiska frihetsförbundet i 1924.

Mens jeg var i Karlstad var nyhetsbildet preget av at Liberalerna, en gang kjent som det sosialliberale Folkpartiet, for første gang åpnet for regjeringssamarbeid med Sverigedemokraterna (SD).

Vær forberedt på å kontre desinformasjon – og ta striden der den foregår.

Kort tid etter var alliansen et faktum: På en felles pressekonferanse med Jimmie Åkesson ble SD-lederen bokstavelig talt omfavnet av Liberalernas leder Simona Mohamsson. Så langt tyder mye på at det kan ha vært et dødskyss for partiet hennes.

Flere av mine verter tolket omfavnelsen som nok et jordskred, på en høyreside som ikke lenger ser ut til å ha noen forsvarsverker igjen mot de autoritære og illiberale kreftene ytterst til høyre. Mange husker fortsatt Moderaternas leder, statsminister Ulf Kristersson, som for få år siden ga et løfte om at han aldri skulle samarbeide med SD, «om så Sverige gick åt skogen».

Det var et løfte han ga til holocaustoverleveren Hédi Fried, som mistet begge foreldrene sine i Auschwitz, og som etter husbesøket fra Kristersson fortalte at «han bedyrade att han aldrig, aldrig kommer att gå med på något samröre med SD. Han lät mycket övertygande. Vi skildes åt i god vänskap».

Finn gode konflikter, snakk om folkemakt mot pengemakt  – og rett sinnet riktig sted.

Når man åpner svenske aviser nå, er det som om det står et iskaldt gufs opp fra sidene. Man møter ord som «tonårsutvisningar», og leser om de svenske søstrene Darya og Donya, som måtte avbryte sykepleierutdanningen for å bli deportert til Iran – et land svensk UD anbefaler at man ikke reiser til.

Eller om en barnefamilie i Forsbacka som nå risikerer deportasjon fordi faren i familien tjener 4000 kroner for lite i måneden. Eller om Tidö-regjeringens forslag om å senke den kriminelle straffealderen til 13 år, eller Jimmie Åkessons forslag om å omdøpe Kriminalvården til Straffverket. Und so weiter.

Vis at politikk betyr noe, helt konkret – også i arbeidslivet.

«Tidö-Sverige», som det heter på folkemunne, er et helt annet Sverige enn det nabolandet mange nordmenn fortsatt tror vi har. Det er et land der LO mistet hundretusenvis av lavtlønte medlemmer etter at Moderaterna – «det nye arbeiderpartiet», som de kalte seg selv – gjennomførte sine nyliberale reformer for 15-20 år siden. Det er et land der fellesskolen for lengst er en saga blott, og der store skole-konsern driver med utdanning som om det var business.

Et land der store deler av arbeidslivet er ødelagt av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og der integreringspolitikken har blitt erstattet med beinhard straffepolitikk; et svar på en like beinhard og brutal organisert kriminalitet, som har fått blomstre i det deregulerte og segregerte svenske klassesamfunnet, der de sosiale forskjellene har eksplodert og milliardærene yngler i takt med fattigdommen nederst i pyramiden.

Finn bunnplanken – snakk om urettferdighet med den indignasjonen og sinnet det fortjener.

I Norge burde vi snakke mer om slike svenske tilstander, og forsøke å lære av dem. Helt siden arbeiderbevegelsens barndom har svenske og norske arbeidere stått i nær kontakt med hverandre, utvekslet erfaringer og støttet hverandre. Vi har søkt lykken på tvers av landegrensene – de mange bygningsarbeiderne jeg møtte i Värmland, hadde for eksempel alle hatt perioder der de arbeidet på norske byggeplasser – og mange har utvekslet erfaringer om faglig organisering og kamp.

Svenske og norske arbeidere har mange ganger vært solidariske når det har vært nødvendig: Vi har skrevet ut ekstrakontingent for å bistå hverandre under langvarige arbeidskonflikter, og i 1905 bidro svenske arbeideres trussel om generalstreik og militærstreik til at unionsoppløsningen gikk fredelig for seg.

Under den største og mest dramatiske arbeidskonflikten i norsk historie, storlockouten i 1931, hadde LO i Norge trolig ikke klart å stå imot arbeidsgivernes forsøk på å påføre oss en knockout, om det ikke hadde vært for den støtten vi mottok fra utenlandske – og særlig svenske – fagforeningskamerater.

Stå opp mot rasisme, kvinnehat og frykt, og vaksinér mot troen på Supermann – at vi aller er vår egen lykkes smed.

Dessverre er det lenge siden vi samlet oss på tvers av landegrensene til skandinaviske arbeiderkongresser, slik det lenge var vanlig å gjøre. Men fortsatt samles vi til møter og konferanser, og fortsatt forsøker vi å lære av hverandre.

I slutten av mai kommer for eksempel svenske organisasjonsarbeidere til Folkets hjørne i Oslo, for å dele sine erfaringer med å organisere migrantarbeidere innen bygg, renhold og landbruk. Og mange norske fagforeningsfolk kommer de neste ukene og månedene til å ta turen over grensen, for å bistå våre kamerater i en skjebnesvanger valgkamp.

Det var altså i et slikt ærend jeg var invitert til Värmland nå nylig. Våre svenske venner ville blant annet høre hva vi har gjort for å snu den mangeårige negative trenden med søking til yrkesfag, hva vi har gjort med solidaransvar for lønn, med bemanningsbransjen og med kriminalisering av lønnstyveri, og hva vi gjorde for å forhindre at norske milliardærer kjøpte valgresultatet i fjor.

De fikk blant annet høre om oljearbeideren Asle Olsen, som egenhendig gjorde den jobben norske medier burde ha gjort med å faktasjekke all desinformasjonen om formuesskatt, om Snorre Reins innsats mot «Gutta» og Øystein Stray Spetalen på Tiktok, og om den lange og seige kampen for innkjøpsregler á la Skiens- og Telemarksmodellen i norske kommuner – med nettopp de organiserte bygningsarbeiderne som en viktig pådriver.

Å bli invitert på slike reiser er en anledning til å heve blikket og reflektere over hva det er man selv gjør – både hva man gjør feil, og hva man gjør riktig. Når jeg skulle forsøke å oppsummere noen av disse lærdommene for svenske bygningsarbeidere, lød de fem viktigste erfaringene som følger:

Vær forberedt på å kontre desinformasjon – og ta striden der den foregår.

Finn gode konflikter, snakk om folkemakt mot pengemakt  – og rett sinnet riktig sted.

Vis at politikk betyr noe, helt konkret – også i arbeidslivet.

Finn bunnplanken – snakk om urettferdighet med den indignasjonen og sinnet det fortjener.

Stå opp mot rasisme, kvinnehat og frykt, og vaksinér mot troen på Supermann – at vi aller er vår egen lykkes smed.

(Først publisert i Dagsavisen.)