Ta tilbake kontrollen

Kontroll er et ord som har noe dobbelt over seg. Ingen av oss liker å bli kontrollert. Men ingen liker heller å miste kontrollen. Vi lever i en tid med store endringer. Vi lever i en tid med krig. Teknologien endrer samfunnet svært raskt, utenfor demokratisk kontroll. Klima og natur endres også.

Vi trenger å regulere oppmerksomhetsøkonomien.

Hvordan skal vi politisk møte denne utryggheten? Et minste felles multiplum er handlingsvilje. Hvis vi ikke tar grep blir vi som en kork på havet i stormen. Vi må altså ta kontroll, for å ikke miste kontroll. I alle fall er det interessant å se på det som skjer i politikken i dette perspektivet.

Kari Nessa Nordtun (Ap) begynte friskt som kunnskapsminister med å ønske et mobilforbud i norsk skole. Debatten som fulgte, med mange heiarop, viser et stort sug i befolkningen etter at noen tar grep om en teknologi som er svært avhengighetsskapende. Vi trenger å regulere oppmerksomhetsøkonomien.

Vi voksne må faktisk være hjemme, også for russen.

De siste forslagene om forbud mot Tik-Tok handler om det samme. Uten demokratisk forankring har både offentlig debatt og måten vi er sosiale på blitt dramatisk forandret. Sannsynligvis kommer vi til å se tilbake, en gang i fremtiden, på disse årene på samme måte som man ser på røyking innendørs eller biler uten sikkerhetsbelte nå: «Hva, ga dere virkelig bare barna smarttelefoner? Var det opp til hver enkelt å organisere skjermtid?». Mye arbeid gjenstår, men mobilforbud i skolen er et steg i retning av mer kontroll.

Regjeringen vil også gjøre noe med russefeiringen som har vært ute av kontroll i mange år. Det er på høy tid. Og treffende tidspunkt, idet landets strender og skoger skal fylles av lyden fra innleide busser med stupfulle ungdommer som burde ventet til eksamen var over med festen. Misforstå meg rett: Fest er viktig. Overgangsritualer som russefeiringen har masse bra med seg.

Men nå er det blitt en eksklusjonsfestival hvor altfor mange sitter igjen med dårlige minner, enten i form av å være utestengt eller det omvendte, at noen ikke respekterer grensene dine. Det er meningsløst at flotte 18-åringer med hele livet foran seg skal oppleve sånn. Det bør være en fest for å feire slutten på skolegangen. Vi voksne må faktisk være hjemme, også for russen. Nå blir det en felles løsning for hele landet. Mer kontroll.

Vi er ikke kommet til denne jorden kun for å hjelpe oss selv.

Endelig får vi også en rettferdig exit-skatt i Norge. Det betyr at verdier som blir skapt mens man bor her, på veier betalt av norske skattebetalere, med godt utdannet arbeidsstokk, finansiert av fellesskapet, faktisk blir skattlagt for de få rike som velger å forlate landet. Dette er klassisk rødgrønn politikk, utformet i fellesskap mellom SV på Stortinget og Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering.

Det går inn i fortellingen om hvordan et rødgrønt Norge skal se ut, hvor politikken skal sørge for omfordeling. Grunnrenteskatt på lakseoppdrett i norske fjorder er også et uttrykk for det samme. Det handler om å ta kontroll over en samfunnsutvikling med galopperende økt ulikhet, hvor noen med svære formuer kan gjøre akkurat hva de vil, og bidra etter eget forgodtbefinnende til fellesskapet som har skapt rikdommen.

Det å stille krav til å stille opp er uttrykt i forslaget om et pliktår for unge i Norge. Et vanlig norsk årskull er på ca. 60 000, men kun 10.000 blir i dag innkalt til førstegangstjeneste. Tre fylkespartier i Arbeiderpartiet har sluttet seg til ideen, og mange andre stemmer i, slik som lederen for Unge Høyre. Senest var Sykepleierforbundet på banen. De ønsker seg noen av ungdommene inn i helsevesenet. Detaljene i hvordan pliktåret blir seende ut, gjenstår se.

Vi må ha en viss grad av kontroll for å ha det bra.

Ideen bygger på tanken om fellesskapet: Vi er ikke kommet til denne jorden kun for å hjelpe oss selv. Det å bidra ved gi noen tilbake til andre er det både sunt og meningsfullt. Det er gode sjanser for at forslaget blir vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte. Det som blir vedtatt der ender ofte opp med å bli norsk politikk. Også dette handler om å ta, om ikke kontroll, så i alle fall grep, om en samfunnsutvikling som går i stadig mer individorientert og ensom retning.

«Da resultatet av havvindauksjonen ble offentliggjort av Jonas Gahr Støre og Terje Aasland ble jeg skikkelig rørt og kjente en sånn dyp glede inni meg» skrev tidligere SV-politiker Heikki Holmås nylig på Linkedin. I møte med klima- og naturkrisen trengs mange grep. Men et av dem er utvilsomt utviklingen av mer fornybar energi. Nå får vi det Holmås kaller et «fullskala havvindområde» som kommer til å bidra til lavere kraftpriser. Det gir mer kontroll over naturressursene på sokkelen vår, og er konkret handling i møte med klimakrisen.

Det er litt som i livet generelt. Ingen liker når alt flyter.

Det kanskje mest markante kontrollen denne regjeringen har tatt, er den kraftige prioriteringen av forsvar. Igjen; mer kontroll for at vi ikke skal miste kontroll. Her flyttes mye penger i retning sikkerhet. Regjeringen varslet i forbindelse med langtidsplanen for forsvaret at Norge kommer til å nå 2-prosentmålet i NATO. Det innebærer en kraftig opptrapping av forsvarsbudsjettene våre. Det er for å ha kontroll med våre grenser.

Politikkens mål er frihet, slik at vi kan leve de livene vi selv ønsker i størst mulig grad. Men noen ganger i historien er verden rundt oss i så stor bevegelse at det trengs kraftfulle politiske grep. Det å satse på et sterkt forsvar, regulering av teknologi, krav til unge, og en vettug russefeiring dreier seg om det samme.

Det er litt som i livet generelt. Ingen liker når alt flyter. Vi må ha en viss grad av kontroll for å ha det bra.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)