Tabuet Taiwan

Nytt i kampanjen som myndighetene i Beijing nå har holdt gående siden årsskiftet, etter at Xi Jinping ble gjenvalgt som det kinesiske kommunistpartiets generalsekretær sist høst, er at den omfatter en lang rekke internasjonale private, utenlandske selskaper.

Først til å bli rammet var hotellkjeden Marriott International, som hadde lagd en kundeundersøkelse der Tibet, Macao, Hongkong og Taiwan sto som separate territorier. Kina slo alarm og krevde beklagelser og endringer som slo fast at alle fire områder var kinesiske. Marriott gikk straks i knestående og bad om unnskyldning.

GAP inndro t-skjortene og lovet å gjøre som Kina sa.

Så var det det amerikanske klesmerket GAP som hadde lagd t-skjorter påtrykt et Kina-kart uten å ha med Taiwan, Sør-Kinahavet og det såkalte «Sør-Tibet».

Sistnevnte refererer vanligvis til kinesiske territoriale krav i India. GAP inndro t-skjortene og lovet å gjøre som Kina sa.

I mai oppførte flyselskapet Air Canada Taiwans hovedstad Taipei som en by i Kina, ifølge The New York Times. Hele 44 flyselskaper fikk samme krav fra kinesiske myndigheter, skriver nyhetsbrevet China Brief, publisert av tenketanken Jamestown i USA. De kan bli tvunget til å stenge virksomheten i Kina hvis de ikke gjør som myndighetene forlanger. Mye penger kan gå tapt. Det vil de færreste risikere.

Isolere

Parallelt med aksjonen mot utenlandsk næringsliv, har Kina fortsatt arbeidet for å isolere Taiwan diplomatisk. Det var vanskeligere før da Folkerepublikken ikke hadde noe særlig å by på av penger eller materielle goder, mens Taiwan var velstående og i fremste rekke når det gjaldt industri og teknologi. Nå er Folkerepublikken blitt rik, nokså avansert og militært mektig.

Siden 2013 er antall land som anerkjenner Republikken Kina, Taiwans offisielle navn, redusert fra 23 til 18. Gambia brøt forbindelsen i 2013, Sao Tomé og Principe fulgte i desember 2016, mens Panama brøt forbindelsen i juni 2017. I mai 2018 brøt både Den dominikanske republikk og Burkina Faso forbindelsene og etablerte nye bånd med Folkerepublikken, slik forgjengerne deres også hadde gjort.

På Kinas initiativ har også Verdens helseorganisasjon WHO stengt Taiwan ute.

Også i land uten diplomatiske forbindelser forsøker Kina å vanskeliggjøre Taiwans situasjon. Nigeria krevde at Taiwan flytte sitt representasjonskontor fra hovedstaden Abuja til Lagos. I Dubai, Ecuador, Bahrain, Jordan og Papua Ny Guinea måtte representasjonskontorene fjerne alle referanser til Republikken Kina eller Taiwan i navnet. Taipeis representasjonskontor i Oslo ble stengt i september 2017.

Et nytt fenomen er at enkelte land, åpenbart etter krav fra Kina, deporterer taiwanske borgere som er blitt stilt for retten og straffedømt eller utvist, til Folkerepublikken. Det er skjedd blant annet i Kambodsja, Spania og Kenya.

På Kinas initiativ har også Verdens helseorganisasjon WHO stengt Taiwan ute, til tross for Taiwans framskredne helsevesen og befolkning på 23 millioner. Myndighetene informeres ikke om utbrudd av epidemier eller pandemier.

Militær opptrapping

Det militære presset fra Kina vokser også raskt. Nå er det ikke lenger utelukkende de 1.000-1.500 rakettene i Fujian-provinsen på den andre siden av Taiwanstredet som truer. Kinas to hangarskip og nye, moderne jagerfly og bombefly manøvrerer stadig mer i Taiwans nærhet.

Kommer de 23 millionene ikke frivillig, skal de tas med makt.

Fra august 2016 til desember 2017 registrerte Taiwans forsvarsdepartement minst 26 øvelser rundt Taiwan gjennomført av det kinesiske flyvåpenet. Det er en kraftig økning sammenlignet med de totalt åtte øvelsene i 2015 og 2016 til sammen, ifølge nyhetsbrevet China Brief nummer 11 i år. Av disse 26 var 15 øvelser som omringet Taiwan.

I samme tidsrom gjennomførte hangarskipet Liaoning fire øvelser rettet mot Taiwan, to utenfor østkysten av øya og to vest for delelinjen i Taiwan-stredet mellom Taiwan og Folkerepublikken.

Xis mål

Kommunistpartiets generalsekretær, Xi Jinping, har klart og tydelig sagt at innlemmelse av Taiwan i Folkerepublikken er en av Kinas «kjerneinteresser». Kommer de 23 millionene ikke frivillig, skal de tas med makt. Dette har vært Kinas standpunkt lenge. I 2005 ble trusselen skjerpet da Kinas nasjonalforsamling vedtok en lov som gjør det til en forbrytelse mot Kina å erklære Taiwan uavhengig. Loven pålegger Kinas myndigheter å reagere militært.

Uttrykket «kjerneinteresse», eller «nasjonal kjerneinteresse», som spiller en helt sentral rolle i kinesisk politikk, ble først tatt i bruk fra kinesisk side i forbindelse med Taiwan-spørsmålet. Xi har signalisert sin utålmodighet med å si at en sammenslåing ikke kan utsettes på ubestemt tid.

Ett problem for både Xi og forgjengerne hans er at taiwanerne i stadig mindre grad ser på seg selv som kinesere. Flere og flere kaller seg taiwanere eller taiwan-kinesere, og et klart flertall mener ifølge meningsmålinger de siste årene at Taiwan bør være uavhengig og selvstendig. De er ikke beredt til å underkaste seg Xi og Beijing.

Tiden er altså ikke på Xis side.

I en meningsmåling gjort av Taiwan Indicators Survey Research i 2016 sa 66,4 prosent av de spurte nei til å gå sammen med Kina. 18,5 prosent sa ja, mens 15,1 ikke visste. Ifølge avisen Taipei Times, som publiserte resultatene, var motstanden større jo yngre svarerne var. I aldersgruppen 20-29 år sa 81 prosent nei til å bli en del av Folkerepublikken. Tiden er altså ikke på Xis side.

Tendensen var den samme ett år senere. I en måling utført for Ketagalan-stiftelsen og Taiwan Brain Trust, svarte tre firedeler at de så på Taiwan og Kina som forskjellige land. Bare 14 prosent mente de utgjorde én nasjon, og 54 prosent ville foretrekke full formell uavhengighet.

En tredje måling tidlig i 2018 kan imidlertid tolkes som at Kinas press har hatt en viss virkning på den taiwanske opinionen. 56,4 prosent svarte at de regnet seg som «bare» taiwanere i målingen utført for CommonWealth Magazine og gjengitt i avisen Taiwan News 3. januar i år. Andelen er den laveste på fem år. 34.1 prosent svarte at de regnet seg som både taiwanere og kinesere. Andelen som regner seg som bare kinesere er imidlertid fortsatt knusende lav for Xi, under 10 prosent.

Innen 2021?

Mange mener at det kan være Xi Jinpings mål å underlegge seg Taiwan innen 2021. Da sitter han fortsatt som generalsekretær for kommunistpartiet som i juli det året skal feire 100-årsjubileum, en av de to store hundreårsdagene de kinesiske kommunistene har notert seg for dette århundret (Den andre er Folkerepublikkens hundreårsdag i 2049).

Men mye kan da gå galt.

Opinionen på Taiwan blir neppe mye mer velvillig til å underkaste seg fram til da. Og å ta Taiwan med makt, kan raskt bli et blodbad. Taiwanerne vil bite fra seg, selv om de ikke vil vinne, og ikke minst kan USA bli trukket inn. Et Kina i krig er neppe en ideell ramme rundt jubileet. Derfor er det en risiko for at Kina leder vil prøve seg i god tid før 2021, altså snart, og satse på at USA holder seg unna. Men mye kan da gå galt.

– Ikke avstå en tomme

Det er umulig å si hva den kinesiske ledelsen har i tankene. Men i møte med USAs forsvarsminister nå i slutten av juni, sa Xi generelt at Kina «ikke ville avstå en tomme» av territoriet som var «etterlatt av forfedrene». Alle observatører har tolket det som Xis standpunkt om Sør-Kinahavet og Taiwan. Ingen forhandlinger, altså.

På den annen side har USA nylig åpnet et nytt og storslagent representasjonskontor i Taipei, utnevnt en ny representant som i praksis er ambassadør, og lekket ut opplysninger om at Pentagon vurderer å sende hangarskip gjennom Taiwan-stredet. Kongressen har også vedtatt en ny lov, «Taiwan Travel Act», om reiser til Taiwan, hvis eksplisitte mål er økt kontakt mellom USA og Taiwan «på alle nivåer». Situasjonen tilspisser seg.

Det er altså lenger tilbake enn Norges løsrivelse fra Sverige.

En tysk Kina-ekspert, Sarah Kirchberger ved Universitetet i Kiel, mener situasjonen for Taiwan kan sammenlignes med situasjonen for Krim kort tid før Russland okkuperte og annekterte halvøya, ifølge The Guardian.

Hvor kinesisk er Taiwan?

Alle stater som de siste tiårene har opprettet diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken, har samtidig måttet gå med på Kinas krav om at det bare er ett Kina, og at Taiwan er en del av Kina. Få har stilt spørsmål ved om dette er rett.

En av dem som har gjort det, er den canadiske journalisten Jonathan Manthorpe som i 2005, og i nytt opplag i 2009, publiserte boka “Forbidden Nation: A History of Taiwan”, der han forsøker å se langt tilbake i Taiwans historie og konkluderer med at det ikke er selvsagt at Taiwan skal tilhøre Kina.

Det er 123 år siden forrige gang Beijing hadde noen styring med Taiwan. Da, i 1895, tapte Kina krigen mot Japan og måtte avstå Taiwan til seierherrene. Det er altså lenger tilbake enn Norges løsrivelse fra Sverige.

Tiden under Japan tok slutt i 1945. Da ble Taiwan (Formosa) tilbakeført til Republikken Kina under styring av Chiang Kai-shek i Nanjing. Fire år senere flyktet Chiang, hans parti Kuomintang og restene av regjeringsstyrkene til Taiwan, som nå utgjorde den siste resten av Republikken Kina. Under Chiang Kai-shek levde innbyggerne på Taiwan i et beinhardt høyrediktatur inntil grepet begynte å løsne etter flere tiår.

«Politisk reform av betydning og forandringer på kommunalt og nasjonalt nivå begynte først i 1980-årene da Kuomintang erkjente at drømmen om å gjenerobre Kina var en fantasi», skriver Manthorpe, som ikke synes Kina krav på Taiwan er selvsagt.

Den norske regjeringen lover også at den ikke vil støtte handlinger som undergraver Kinas kjerneinteresser.

«Kinas krav på å eie Taiwan og innbyggerne er basert på historisk skjøre argumenter og utdaterte juridiske oppfatninger som er blitt erstattet av nye synspunkter om folkenes rett til selvbestemmelse som har utviklet seg siden opprettelsen av FN. Etter dagens regler kan det ikke være tvil om at Taiwans 23 millioner har rett til å velge sin egen framtid», konkluderer han.

Han peker på at det kinesiske kommunistpartiet aldri har styrt Taiwan, og at Taiwan ikke har noen sterke bånd til fastlandet. Så sent som i 1870-årene benektet Qing-dynastiet ethvert ansvar for hva som skjedde på øya. I de 300 årene Qing-dynastiet var til stede på Taiwan, hadde Kina bare en svak og stadig utfordret kontroll med den vestlige tredelen.

Manthorpe opplyser til Agenda Magasin at han gjennom de 13 årene som har gått siden boka kom ut, aldri har fått noen reaksjoner på den fra Beijing, trolig i et håp om å tie den i hjel.

Norge på kne

Norge lovet i den felleserklæringen som ble lagt fram da forbindelsene med Kina igjen ble normalisert, å legge stor vekt på Kinas såkalte kjerneinteresser. «The Norwegian Government…attaches high importance to China’s core interests and major concerns», heter det blant annet i punkt 3 i uttalelsen offentliggjort 19. desember 2016.

Hvis Norge protesterer, kan det bety nye og meget store vansker i forbindelsene.

Den norske regjeringen lover også at den ikke vil støtte handlinger som undergraver Kinas kjerneinteresser, og at den skal gjøre sitt ytterste for å hindre framtidige skader på det bilaterale forholdet. I det samme punkt 3 bekrefter regjeringen «ett-Kina-politikken» og respekterer fullt ut Kinas suverenitet og territoriale integritet.

Hva disse forskjellige begrepene omfatter, blir ikke definert nærmere i uttalelsen, og det er derfor opp til Kina å presentere nye og gamle «kjerneinteresser».

Alt dette kan bety at Norge vil forholde seg taus dersom Kina setter i gang en blodig invasjon og okkupasjon av Taiwan. Hvis Norge protesterer, kan det bety nye og meget store vansker i forbindelsene.

På slutten av 1950-tallet sto daværende utenriksminister Halvard Lange fast på at dersom Taiwan skulle innlemmes i Kina.

Den totale norske underdanigheten er ny. Så sent som i mars 2005 sluttet Norge seg til EUs protest mot lovparagrafen som gjorde en taiwansk uavhengighetserklæring til en forbrytelse.

På slutten av 1950-tallet sto daværende utenriksminister Halvard Lange fast på at dersom Taiwan skulle innlemmes i Kina, kunne det bare skje etter en folkeavstemning der taiwanerne selv frivillig sa ja til å bli en del av Folkerepublikken Kina.

Juli/augustnummeret av det amerikanske utenrikspolitiske tidsskriftet Foreign Affairs er viet spørsmålet: Hvilken verden lever vi i? Åpningsartikkelen har tittelen «Den realistiske verden» og er skrevet av Stephen Kotkin, professor i historie og internasjonale spørsmål ved Princeton-universitetet. Han mener at stormaktsrivalisering er historiens drivkraft, nå som før, og at vår tids versjon er rivaliseringen mellom USA og Kina.

En realistisk politikk fra begge sider kan hindre krig, tror han, og never fire betingelser. Og den fjerde og siste lyder: «Et mirakel av et eller annet slag må ta vare på Taiwan».