Tajiks avgang var uunngåelig

Det endte som det måtte: Etter en halvannen uke med et vedvarende mediepress, valgte Hadia Tajik å trekke seg som arbeids- og inkluderingsminister. Hun blir imidlertid sittende som nestleder i Arbeiderpartiet.

Dermed blir hun den tredje profilerte politikeren på det høyeste nivået i norsk politikk som må gå av etter en pendlerboligsak. Søndag 21. februar kunne nemlig VG melde at Tajik fikk skattefri pendlerbolig da hun fikk jobben som politisk rådgiver for daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen i 2006. Tajik slapp å betale skatt for pendlerboligen fordi hun hadde lagt ved en leiekontrakt til søknaden om pendlerbolig som viste at hun hadde boutgifter på hjemstedet i Rogaland. I ettertid har det vist seg at hun ikke benyttet seg av denne leiligheten gjennom de tre årene hun hadde pendlerboligen, og i stedet bodde hun på pikerommet hos foreldrene.

 

Fellestrekk med Ropstad-saken

Et av problemene til Tajik er at hun ikke har kunne dokumentere at hun har bidratt med boligutgifter hjemme hos foreldrene sine. Dermed har statsråden sluppet unna en skatteregning på flere hundre tusen kroner.

Uansett mener jeg at det er langt mer interessant å se på hvordan hun håndterte selve pendlerboligsaken.

På sett og vis minner saken mye om Kjell Ingolf Ropstads gutteromssak fra i fjor høst, som endte med at han måtte trekke seg både som barne- og familieminister og KrF-leder. Kanskje den viktigste forskjellen er at Tajiks sak ligger 15 år tilbake i tid, mens Ropstads sak lå mye nærmere i tid.

 

Bevisst røyklegging?

Det som gjør denne saken så spesiell, er at føljetongen med Tajik i praksis startet to dager før VG publiserte saken om pendlerboligen. Da gikk Tajik ut mot Aftenposten som også jobbet med en annen sak der Tajik hadde benyttet seg av en pendlerbolig i en langt kortere periode i forbindelse med at boligen hennes lå ute for salg. Statsråden mente at Aftenposten ville lage skandale av det som hun sa var en sikkerhetssak. Dermed havnet hun i et ganske røft ordskifte med Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen som bidro til at VGs pendlerboligsak de første dagene havnet i bakevjen av ordskiftet.

Det har blitt spekulert i om Tajik bevisst gikk så hardt ut mot Aftenposten for å tåkelegge pendlerboligsaken. Med fasit i hånd hjalp det i så fall ikke – hun endte med å gå av som statsråd. Uansett mener jeg at det er langt mer interessant å se på hvordan hun håndterte selve pendlerboligsaken.

 

Dårlig håndtering

Der imponerte ikke Tajik. Hun pekte på at saken ligger 15 år tilbake i tid, at hun var 23 år og ble kastet inn i rikspolitikken på kort varsel. I min bok teller det som «rettferdiggjøring av overtrampet» – skandaliserte politikeres favoritt-måte å håndtere skandaler på. Hun erkjente at det så uryddig ut, men beklaget ikke. Det var lett å bli sittende igjen med et etterlatt inntrykk av at Tajik ikke forsto alvoret i saken med disse uttalelsene. Det bidro til at hun kom skjevt ut i håndteringen av saken.

Når dine egne vender seg mot deg, lever du som statsråd ofte på lånt tid.

Dette er et klassisk trekk som går igjen i de fleste økonomiske skandaler: De færreste politikerne reagerer med å beklage overtrampet. Det er bemerkelsesverdig all den tid økonomiske skandaler er ganske svart-hvitt i forhold til eksempelvis sexskandaler, hvor det er opp til den enkeltes moralske kompass å bedømme alvorlighetsgraden.

 

Mye talte for avgang

Selv om man aldri kan være helt sikker på hvordan en skandale skal ende, ble det denne uken tydeligere og tydeligere at det endte med et trist sorti for Tajiks foreløpige karriere som statsråd i Støre-regjeringen. Det første tegnet kom på mandag da LO-leder Peggy Hessen Følsvik, Fellesforbund-leder Jørn Eggum og Fagforbundet-leder Mette Nord gikk ut i VG og krevde svar fra Tajik i saken for å gjenopprette tilliten. Når dine egne vender seg mot deg, lever du som statsråd ofte på lånt tid.

Heller ikke her er statistikken på Tajiks side: Det har nemlig aldri skjedd at en politiker har gjort comeback etter en økonomisk skandale.

Også det faktum at Tajik var statsråd med nettopp ansvar for NAV, gjorde saken ekstra kinkig. Økonomiske skandaler illustrerer alltid et gap mellom liv og lære, men med NAV-skandalen ferskt i minne er jeg enig i Tajiks vurdering at det ville vært umulig for henne å fortsette med denne pendlerboligsaken hengende over seg. Man ville neppe kommet langt med tilsvarende rettferdiggjøring av feilene hun gjorde overfor NAV.

Dessuten er det nærmest en naturlov at denne typen skandaler ender i politikerens avgang.

 

Hva nå?

Hadia Tajik var av mange sett på som en mulig tronarving i Arbeiderpartiet. Hun fortsetter som nestleder i partiet, men tiden vil vise om denne saken har svekket henne så mye at hun er uaktuell som lederkandidat den dagen Jonas Gahr Støre går av.

Heller ikke her er statistikken på Tajiks side: Det har nemlig aldri skjedd at en politiker har gjort comeback etter en økonomisk skandale.