Den takknemlige patrioten mot presidenten

Det var en usedvanlig forestilling: Oberstløytnant Alexander Vindman, en amerikansk offiser i full uniform, dekorert med utmerkelsen purpurhjertet, vitnet i riksrettshøringene i Representantenes hus i USA 19. november. Vindman mente det var hans plikt å uttrykke sin bekymring over president Donald Trumps angivelige forsøk på å undergrave USAs interesser for å fremme egne politiske interesser.

Alle de store mediene i USA har hatt uttømmende beskrivelser av detaljene rundt Trumps langvarige forsøk på å overtale Ukrainas president Volodymyr Zelenskij til å åpne en politietterforskning av Trumps rival Joseph Biden og Bindens sønn Hunter. Det spesielle med Vindmans vitnemål var reaksjonene som kom da han uttrykte sin patriotisme.

«Som ung mann», fortalte han komiteen, «bestemte jeg meg for at jeg ville bruke livet mitt på å tjene det landet som ga familien min beskyttelse mot autoritær undertrykkelse. De siste 20 årene har det vært en ære å representere og beskytte dette storslåtte landet».

Likevel var det republikanere som fornærmet ham ved å så tvil om lojaliteten hans.

Dette burde gjort Vindman til en republikansk yndling, gitt hvordan partiet rutinemessig påkaller kjærlighet til landet og hyller militær tapperhet. Vindman har fortsatt en splint i kroppen etter oppholdene i Irak. Likevel var det republikanere som fornærmet ham ved å så tvil om lojaliteten hans.

Vindman ble født i Ukraina, hadde jødiske foreldre, og flyttet til USA sammen med faren og brødrene da han var bare tre år gammel. Men republikanere insinuerte at han kunne ha med seg en spesiell lojalitet overfor Ukraina. Vindman måtte til og med korrigere republikaneren Devin Nunes, som ikke brukte den militære tittelen da han snakket til ham. Fox News kringkastet kyniske antydninger om at Vindman er en dobbeltagent. Det var demokratene som måtte takke Vindman for innsatsen han har gjort for landet og for alt han har ofret.

Årsaken til denne grunnleggende ulike retorikken mot en offiser med plettfri tjeneste er selvsagt politisk. Republikanerne prøvde å beskytte Trump mot beskyldninger om handlinger som kan utløse en riksrettsdom, og Vindman utgjorde en trussel ved å bekrefte beskyldningene.

Trass i de republikanske forsøkene på å kaste mistanke over Vindmans lojalitet til landet – en vanlig beskyldning mot jøder – så virker patriotismen hans å være utvilsom. Han minnet meg om min egen morfar, en britisk patriot som ble født i London med tyske, jødiske innvandrere som foreldre. Selv om han ikke var profesjonell soldat, meldte Bernard Schlesinger seg frivillig til militærtjeneste første gang i 1915, mens han fortsatt var skolegutt. Siste gang han gjorde det kan ha vært så sent som under Cubakrisen i 1962, da fikk han et høflig svar tilbake om at han nå hadde utvist tilstrekkelig lojalitet mot dronningen og landet.

Poenget med min morfars patriotiske inderlighet var ikke bare at han som sønn av jødiske innvandrere følte han måtte bevise lojaliteten sin fordi antisemitter ellers kunne ha stilt spørsmål ved den. Som for Vindman, stammet patriotismen hans også fra en følelse av takknemlighet. Storbritannia, landet hans, hadde beskyttet ham mot nazistenes forfølgelser. Det fantes antisemittisme også i Storbritannia: visse klubber som nektet å slippe inn jøder, sykehus som ikke ville ha en jødisk praktikant og så videre. Men jeg hørte ham aldri klage over dette. Isteden følte han en ekstraordinær lojalitet mot institusjonene som hadde akseptert ham, inkludert hæren, og denne trofastheten ble utvidet til fødelandet hans.

Patriotisme basert på takknemlighet er, når det kommer til stykket, kanskje den sterkeste formen for patriotisme som finnes.

Den type takknemlighet som uttrykkes av Vindman og morfaren min er ikke noe som vanligvis oppstår hos et menneske som kan ta nasjonaliteten sin for gitt, eller som ikke får stilt spørsmål ved nasjonaliteten sin av andre. Noen som aldri har følt diskrimineringens spisse side på kroppen, kan til og med oppleve en slik takknemlighet som mildt fornærmende. Hvorfor skal noen føle seg takknemlig for å tilhøre ett spesielt land? Stolthet kanskje, men takknemlighet? Men patriotisme basert på takknemlighet er, når det kommer til stykket, kanskje den sterkeste formen for patriotisme som finnes.

Takknemlig patriotisme bør ikke forveksles med den sjåvinistiske iveren du finner hos enkelte mennesker fra nasjonale minoriteter eller perifere grenseområder: Napoleon fra Korsika, Hitler fra det østerrikske grenselandet, Stalin fra Georgia. Noen av de mest fanatiske nazistene kom fra tysktalende områder utenfor fedrelandet, som Tsjekkoslovakia og Sør-Tyrol. Slike mennesker motiveres mindre av takknemlighet enn av en lengsel etter å bli akseptert av majoriteten.

For Vindmans familie var USA et tilfluktssted fra et autoritært regime. Det er ikke mulig å finne et sterkere form for troskap. Å se Vindman vitne var å se USAs største håp. Han mener fortsatt at trass i truslene og skittkastingen og den giftige atmosfæren i Trumps Washington, så «har han det greit med å fortelle sannheten».

Disse «sammenklyngede massene som lengter etter å puste fritt» er de ekte patriotene.

Ordene som står inngravert på en plakett på sokkelen til Frihetsgudinnen blir ofte sitert, men ikke alltid ordentlig forstått:

“Give me your tired, your poor/your huddled masses yearning to breathe free.”

Trumps viktigste rådgiver i innvandringsspørsmål, Stephen Miller, som selv kommer fra en familie med jødiske innvandrere, har selv snakket ned disse ordene. Innvandrere må snakke engelsk, har han sagt, og Emma Lazarus’ dikt «The New Colossus» representerer ikke «amerikanske verdier».

Faktisk er Lazarus’ berømte dikt ideelt sett en guddommelig opphøyelse av amerikanske verdier. Disse «sammenklyngede massene som lengter etter å puste fritt» er de ekte patriotene. De har tradisjonelt sett vært USAs største styrke, en kroppsliggjøring av den lojaliteten som er vanskeligst å bryte i stykker.

Hvis tilnærmingen til slitne og fattige flyktninger er å bakvaske dem som tyver, mordere og voldtektsforbrytere, stenge dem inne og skille dem fra barna sine, da vil standhaftig lojalitet vike for fiendtlighet, vold, til og med terrorisme. Resultatet blir at USAs tradisjonelle styrke tæres litt mer ned for hver eneste dag som går, helt til det ikke er noe igjen å lengte etter.

Copyright: Project Syndicate, 2019.
www.project-syndicate.org

 Oversatt av Ivar A. Iversen