Tangens knipe

Det hender Fantomet forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann.

Gammelt jungelord

Skandalen rundt oljefondets nye sjef har blitt til i en herlig blanding av superrikdom og en total mangel på innsikt i pengers betydning og egen makt. Ganske typisk norsk, egentlig.

Først inviterte milliardær og Hedgefond-forvalter Nicolai Tangen på gratis tre dagers luksus-seminar til titalls millioner. Så søkte han jobb som sjef i Oljefondet. Så sendte han en e-post til avtroppende oljefondssjef og turdeltaker Yngve Slyngstad, der han ba om «en liten tjeneste».

Hvis den påtroppende oljesjefen faktisk får beholde jobben, blir det mot et mildt sagt uheldig bakteppe.

Hvis den påtroppende oljefondssjefen faktisk får beholde jobben, begynner mannen som skal forvalte våre felles sparepenger mot et mildt sagt uheldig bakteppe.

At Tangen ikke forstod av seg selv at kombinasjonen påspanderte luksusturer og jobben som oljefondssjef er uheldig. Det er også Tangens bruk av skatteparadiser. Oljefondet skal forvaltes etter strenge kriterier hva gjelder korrupsjon og åpenhet, og skillet mellom rollen som privatperson og ansatt skal være krystallklart. Her har Tangen vist store mangler. Når du havner i en situasjon der du er nødt til å si at noe «ikke har vært en smøretur», da er du på syltynn is.

Når du er nødt til å si at noe «ikke har vært en smøretur» er du på syltynn is.

Men han har ikke akkurat begått feilen alene. Norske samfunnstopper har tilsynelatende stått i kø for å få være med på moroa, og ingen har kommet på tanken at dette kanskje kunne være bittelitt problematisk. At mange av Tangens gjester nå driver og betaler tilbake for mat og reise, hjelper lite. Det minner mistenkelig om barnet ditt som klatrer opp og rapper godteri i skapet gang på gang, og angrer dypt og tåredryppende, men bare når han blir tatt. Han vet at det ikke er lov, det er bare det at godteriet er for godt. Ingen av de som nå skal «ta regninga» kommer dessuten til å betale en brøkdel av hva turen faktisk kostet. Skulle folk som jobber for det offentlige Norge gjort det, ville det vært en skandale i seg selv.

At både Tangen og gjestene har holdt opplegget hemmelig, hjelper ikke akkurat på inntrykket. Selvsagt er ikke dette en privat reise. Torbjørn Røe Isaksen, som har hatt fast plass på stortinget siden 2009 og vært statsråd i snart 8 år, vet jo at det ikke er fordi han er en jovial 40-åring fra Porsgrunn at Tangen inviterte ham. Nå går han selv ut og understreker at han var der som nettopp statsråd.

Norske samfunnstopper har tilsynelatende stått i kø for å få være med på moroa.

Likevel havnet aldri reisen i statsrådens offentlige kalender. Først sa Isaksen at departementet hadde betalt for reise og hotell, men det var ikke sant. Tangen tok hotellregningen. Det er alvorlig for en minister. Forklaringen om at han burde meldt dette inn til Stortingets gaveregister da det ble kjent at Tangen skulle bli ny sjef i oljefondet, er minst like pussig. Det er jo ikke slik at statsråder og stortingsrepresentanter skal melde inn gaver de mottar fra folk etter at de har fått offentlige toppjobber. Gaver skal meldes inn. Punktum. At Norges Bank nå betaler den påtroppende sjefen for Oljefondet for turen til den avtroppende sjefen for Oljefondet, er så ellevilt at det ville vært riktig morsomt, hvis ikke situasjonen hadde vært såpass alvorlig.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted er ganske god på lover og regler. Hvis han bare hadde tenkt seg bittelitt om, hadde han selvsagt kommet på at folk i hans stilling ikke kan la seg påspandere på denne måten av noen som helst. Det spiller ingen rolle om den som betaler er en god venn. Hvis man vil at andre skal ta regningen, velger man seg en annen jobb, så enkelt er det.

Det spiller ingen rolle om den som betaler er en god venn.

Det hjelper uansett fint lite å betale tilbake nå. Skaden har allerede skjedd. Tangen har fått jobben, men dersom han ikke nå trekker seg, vil det i all framtid være tvil om hvorvidt han fikk stillingen på en legitim måte. Men det er også mange andre som har fått svekket omdømmet sitt etter denne saken.

At smarte folk gjør dumme ting, det skjer jo. Men Tangen-skandalen skyldes ikke dumskap. Årsaken henger tett sammen med hvordan vi fordeler verdiene vi skaper.

Tangen-skandalen skyldes ikke dumskap.

Når det å bruke titalls millioner på å invitere kjente og ukjente maktmennesker til hemmelige luksuskonferanser, bare er som lommerusk å regne for en god del mennesker, da skjer slike skandaler. Nå husker ikke Tangen helt hva prislappen på opplegget ble. Men når Sting alene kostet 9 millioner kroner, trenger du ikke være finansgeni for å skjønne at dette har vært veldig, veldig dyrt. Bare de som har utrolig mange penger har mulighet til å tilby andre slike goder.

Sånne blir det stadig flere av i Norge. På Kapitals liste over Norges 400 rikeste for 2019, står Tangen på en beskjeden 41. plass. Det var det formuen på 5,5 milliarder kroner rakk til. Til gjengjeld hadde Tangen tjent 2,3 av de milliardene på ett år. Han er ikke alene om å sitte godt i det. I fjor var det rekordmange milliardærer i Norge, hele 341 stykker. Det er 33 flere enn året før. Du må ha minst 800 millioner kroner for i det hele tatt å kvalifisere til en plass på listen.

Bare de som har utrolig mange penger har mulighet til å tilby andre slike goder.

Er det et problem at mange blir veldig rike og stadig flere blir helt absurd rike? Ja, det er det dessverre. Av to grunner. Ingen av dem er at «noen blir misunnelige», slik formueskatt-motstanderne elsker å framstille det som.

Når vi snakker om slike formuer som dette, er ikke penger bare penger lenger. De er makt. Selvsagt over bedrifter og investeringer og arbeidsplasser, og det er kanskje greit nok. Men slike formuer gir også politisk makt.

Konsentrasjon av inntekt fører til konsentrasjon av makt, skriver Hannah Gitmark. Som Stein Rokkan sa det i 1966: «Stemmer teller, ressurser avgjør». Forskerne Gilens og Page (2014) så på sammenhengen mellom offentlige meningsmålinger og politiske beslutninger i USA mellom 1981 og 2002. De fant at vanlige folks støtte eller motstand mot et forslag har liten påvirkning på utfallet. Men dersom den rikeste tiendelen av befolkningen støtter et forslag, har det langt høyere sjanse for å bli vedtatt.

Konsentrasjon av inntekt fører til konsentrasjon av makt.

Makt kan igjen gi mer velstand til de rikeste – noe som igjen gir større makt. Hvis man ser på summen av norsk politikk de siste tiårene og konsekvensene av den, er det liten tvil om at det legges til rette for at de som har mye skal få mer. I Norge i dag har vi faktisk mange flere superrike (i forhold til folketallet selvsagt) enn de har i USA.

Da øker forskjellene. Også i Norge, hvor de som har minst får så lite at de faktisk har mindre kjøpekraft i dag enn for ti år siden. Derfor øker antallet fattige barn i verdens rikeste land jevnt og trutt. I over 30 år har forskjellene blitt større. Vi midten får litt, og de på toppen får mest. De fleste i Norge, sikkert også mange blant de superrike, vil være enige om at en slik utvikling er usunn, både for demokratiet, økonomien og livene våre. Det er praksisen det skorter på. Det går rett og slett ikke an å kombinere at noen få får så store deler av verdiene som skapes med små forskjeller. Derfor er det et problem at noen kan tjene milliarder av kroner, og så få beholde så mye av det som tilfellet er i dag.

Både Nicolai Tangen og hans inviterte gjester viser en overraskende mangel på forståelse for hva makt er, og hvordan den brukes til å få makt over andre. Tangen sliter åpenbart med å forstå at hvis du først gjør folk en kjempetjeneste, så er det å be om tjeneste etterpå ikke et spørsmål, men å kreve en gjentjeneste tilbake.

Norske eliter fornekter sin makt og sine privilegier

Når man har makt, er det viktig at man faktisk innser det, og oppfører seg deretter. Marte Mangset har forsket på hvordan norske eliter fornekter sin makt og sine privilegier. Hun har blant annet intervjuet toppbyråkrater i Norge og andre land. Et klart mønster kom til uttrykk. Da hun spurte «er du en del av eliten?», svarte de norske toppbyråkratene i stor grad «nei». De franske og britiske svarte i langt større grad «ja, jeg er jo det».

Alle samfunn trenger noen som har mer utøvende makt enn andre, og med det følger det også privilegier. Å være bevisst på at man er i en slik posisjon, er forskjellen på om du forvalter den makten godt eller dårlig. Enda viktigere er det at vi som samfunn anerkjenner at det er slik, og diskuterer disse posisjonene og rollene – og hvem som skal ha dem og hvilke regler som gjelder.

Da det ble kjent at Tangen hadde fått sjefsjobben, skrev DN på kommentarplass: Bør en milliardær av en hedgefondforvalter lede verdens største fond ut av koronakrisen? Svaret er ja. Dette er kokken og kunsthistorikeren Norge trenger nå.

Deler av Tangens erfaring og kompetanse ville fungert godt i jobben som oljefondssjef.

Det kan godt hende at deler av Tangens erfaring og kompetanse ville fungert godt i jobben som oljefondssjef. Men avsløringene de siste dagene tyder på at det er viktige deler av en slik rolle han forstår svært dårlig.

«Dette er ikke bare drømmejobben min. Det er drømmen min», sa han til NTB da han ble ansatt. Kanskje glipper drømmen nå. Noe av årsaken til det ligger kanskje i det neste han ville formidle.

«Jeg er en beskjeden sørlending. Jeg har vært interessert i finans siden jeg var liten gutt og gikk med aviser og solgte blomster på restauranter – og kjøpte aksjer for pengene», kunne Tangen fortelle. Tangen ser ikke, eller vil i hvert fall ikke bli sett som, det han faktisk er: En av verdens mektige og rike, med en påvirkningskraft som er helt spesiell. Det blir litt som når Fantomet forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann. Han er fortsatt Fantomet.

Tangen er en mangemilliardær som har brukt pengene sine til å kjøpe seg makt og innflytelse.

Tangen er en mangemilliardær som, enten han mente det eller ikke, har brukt pengene sine til å kjøpe seg makt og innflytelse over sentrale mennesker i det offentlige Norge. Så søkte på og fikk en av det offentlige Norges aller viktigste jobber.

Det er til liten hjelp for Tangen at gjestene som sa ja, har like stor skyld for problemene som han som ba.