Tapt mulighet

«Det grønne skiftet» ble årets nyord. At vi må redusere klimagassutslippene drastisk, er hevet over tvil. Det er også helt sikkert at slike reduksjoner vil kreve dramatiske endringer i måten vi lever på. Hvordan vi skal komme i mål er imidlertid en langt mer kronglete vei. Et paradoks i klimapolitikken er at vi har økonomiske modeller og teknologi som tilsier at et grønt skifte er mulig, men samtidig får vi det ikke til i praksis.

Håpet var at den grønne skattekommisjonen, som 9. desember overrakte sin innstilling til finansministeren, skulle ta oss et stykke på vei. Utvalget var bedt om å vurdere om og hvordan man ved økt bruk av klima- og miljøbegrunnede avgifter, og reduksjoner i andre skatter og avgifter, kan oppnå lavere utslipp av klimagasser, et bedre miljø og en god økonomisk utvikling. De innfridde ikke.

CO2-avgiften har hatt effekt både for miljø og for økonomien.

Det skortet ikke på antall tiltak. Hele 80 forslag har kommisjonen funnet plass til. Kreativiteten må berømmes, men kvaliteten på mange av dem er imidlertid ikke særlig imponerende.

For det første lever utvalget åpenbart i troen på at om vi bare setter en pris på CO2, vil markedet levere på klima. Det har vi håpet i tjue år. Og utslippene har økt. Selv om alle ønsker en global pris på CO2, kommer ikke det til å komme med det første. Det er heller ikke mye som tyder på at utvalget faktisk ønsker å bruke skatter til å stimulere et grønt skifte i Norge. Utvalget viderefører politikken om at kutt skal tas ute, og ikke hjemme.

De mener vi i hovedsak skal lene oss på kvotemekanismene: «Utvalgets prinsipielle vurdering er at kvotepliktig sektor ikke bør ilegges CO2-avgift i tillegg til kvoteprisen da dette ikke bidrar til reduksjon i globale utslipp», mener utvalget. Derfor vil de trappe ned CO2-avgiften i Norge samtidig som EUs kvotesystem strammes inn.

Det utvalget glemmer er at CO2-avgiften har hatt effekt både for miljø og for økonomien. Selv om det var motstand da den ble innført, trekkes den frem av industrien i dag som et konkurransefortrinn. Utvalget mangler med andre ord perspektivet om at skatter faktisk bidrar til innovasjon, slik også industrien har pekt på med CO2-avgiften. Strenge HMS-krav og CO2-avgift har vært en viktig kilde til teknologisk utvikling i olje- og gassindustrien.

Å bruke skatter på denne måten er viktig for å få til det grønne skiftet.

Disse tiltakene har bidratt til å implementere utslippsreduserende tiltak på sokkelen og til å stimulere teknologiutvikling. Forbudet mot kontinuerlig fakling i 1979, og Statoils utvikling av zero-flare teknologi på Gullfaksfeltet, er eksempler på at nye produkter for eksport er utviklet som følge av krav til miljø og teknologi.

Å bruke skatter på denne måten er viktig for å få til det grønne skiftet. Skal vi nå togradersmålet og våre klimaforpliktelser, må de norske utslippene ned 60-80 prosent sammenliknet med nivået i 1990. Status i dag er at utslippene har økt med 3,5 prosent siden 1990. Mange av de landene vi ellers liker å sammenligne oss med, har klart å redusere utslippene betydelig i samme periode.

Hvis vi kun skal kjøpe oss fri fra forpliktelsene, samtidig som resten av Europa gjør økonomien sin grønnere og mer moderne, blir det krevende for oss den dagen det blir dyrt å forurense. Når utvalget foreslår å prise alle utslipp likt, uavhengig om det er å pumpe olje i Arktis eller metangass fra landbruk, bidrar man ikke til et skifte vekk fra fossil, og gjør det dessuten mulig å betale seg ut av forpliktelsene.

Skal vi lykkes med å redusere utslipp, må vi flytte oss.

Smale samfunnsøkonom-briller glemmer fort at det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt i dag, nødvendigvis ikke er det når det blir dyrt å forurense i fremtiden.

For det andre bruker utvalget noe pisk, men ingen gulrot, for å sitere SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski. Tiltakene gjør klimafiendtlig adferd dyrere, men ikke klimavennlig adferd billigere – som for eksempel skattefradrag til energisparing og tiltak for energiøkonomisering (ENØK). Skal vi nå målene om utslippsreduksjoner må det lønne seg å velge de miljøvennlige alternativene.

Skal vi lykkes med å redusere utslipp, må vi flytte oss. Teknologisk og økonomisk. Vi kan ikke marginalt redusere utslipp på aktiviteter som står plantet i en fossil økonomi. Vi må investere i løsninger som er varige, som endrer adferd og som passer i et lavutslippssamfunn.

I valget mellom ulike klimatiltak må vi velge dem som bidrar til et varig skifte fremfor tiltak som forlenger dagens teknologi, som Agenda skrev i notatet “Fra svart gull til grønn vekst”. Elbiler har vært et slikt eksempel. Innfasing av elbiler og andre utslippsfrie transportformer innebærer et teknologisprang. Det er langt dyrere å subsidiere elbil enn å gjøre brenselmotoren litt renere. Men på sikt må vi ha rene transportformer. Og erfaringene fra Energiwende i Tyskland, med stor satsning på sol- og vindenergi, viser at kostnader endrer seg når teknologier modnes.

Det grønne skiftet skjer neppe om disse innføres.

Det samme gjelder ren produksjon av materialer lavutslippssamfunnet trenger. Gode klimatiltak kan handle om å endre grunnleggende infrastruktur som gjør oss uavhengige av fossil energi. For eksempel å skifte til biler, ferger og skipsfart som ikke slipper ut CO2. Her ligger også muligheter til å utvikle nye næringer og gripe markedsmuligheter i lavutslippssamfunnet. Grønn skattekommisjon foreslår å fjerne elbilsubsidiene. Og i stedet redusere bilbruk generelt gjennom økte bompenger, autopass og lignende. Vil det flytte oss mot lavutslippssamfunnet?

Utvalget peker på noen gode tiltak. De legger seg på linja fra skatteutvalget til Hans Henrik Scheel, som i fjor leverte sin rapport som skal brukes som grunnlag for en ny skattereform. Hovedprinsippet her er et skatteskifte fra mindre skatt på arbeid til mer skatt på eiendom og forbruk. Grønn skattekommisjons forslag om å fjerne tax-free kvoten er et lurt grep fra hensynet til effektivitet i økonomien, og har også en miljødimensjon ved at den bidrar til å gjøre flyreiser dyrere.

Utvalget vil også innføre en egen flyavgift til flyreiser fra Norge til land utenfor EØS, der trafikken ikke er rammet av kvoter. Dessuten ønsker de å fjerne avdrag på jobbreiser med fly. Forslaget om en naturbruksavgift har utvalget også fått skryt for – et forslag som miljøbevegelsen lenge har ønsket seg. Alt dette er positive grep, men det grønne skiftet skjer neppe om disse innføres.

Det er altså et museskritt på veien, der vi trengte et langt hopp.

Oppsummert har utvalgets rapport hatt fokus på inntekter som kan oppnås ved at forurenserne straffes, og ikke på hvordan vi kan bruke skattesystemet til å endre atferden i den retningen vi ønsker. Det er faktisk litt uklart hva slags retning utvalget egentlig vil ta oss. I selve presentasjonen av utvalgets rapport nevnes ikke hva effekten av tiltakene vil være, bare at de kan gi opp mot 30 milliarder kroner inn til statskassa. Det viser åpenbart hvor fokus ligger: i å skaffe skatteinntekter, ikke i å faktisk vri atferd i mer miljøvennlig retning.

Skattesystemets primæroppgave er å sikre staten inntekter til å finansiere fellesskapet. Heldigvis kan det brukes til mer. Smarte innretninger kan gjøre at vi får mer av det vi vil ha mer av, og mindre av det vi ikke vil ha. Jeg er enig i at forurenser må betale. Men vi må i langt større grad enn det utvalget her foreslår utnytte mulighetene skatte- og avgiftssystemet gir oss til å vri samfunnet vårt i en ny og mer miljøvennlig retning.

Hvis kommisjonen hadde satt seg det som hovedmål, ville man landet på andre tiltak. I rapporten anslås tiltakene å redusere utslippene med 1-2 millioner tonn. Norges utslipp er på 53 millioner tonn. Det er altså et museskritt på veien, der vi trengte et langt hopp. Norge har et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Med disse tiltakene er det vanskelig å se hvordan det skal bli mulig.