Alle paradigmeskifters mor

Det episke amerikanske dramaet Robocop fra 1987, ga oss en liten smugtitt inn i fremtiden. En fremtid hvor anarki og kaos rådet, og hvor megakonglomeratet Omni Consumer Products, transformerte en død politimann til en kyborg, som ryddet opp i Detroits gater under slagordet «Robocop – The future of law enforcement!»

Nå var Robocop en fremtidsfabel, uten mye forankring i virkeligheten, og filmen er kanskje et bedre eksempel på Hollywoods evne til å tegne opp dystopiske bilder, enn å spå i fremtiden. Fortsatt vandrer politimenn av kjøtt og blod rundt i gatene. Både i Detroit – en by i stadig forfall – og andre steder i verden. Likevel, mange spår at vi nå står på trappene til robotenes æra.

Da NHO inviterte til sin årskonferanse – «Remix – Det nye arbeidslivet» – gikk praten om robotene som kommer, om hvordan arbeidslivet i økende grad bli preget av digitalisering og automatisering, hvor mennesker, intelligente IKT-systemer og fysiske omgivelser blir sammenkoblet og kan samhandle på helt nye måter. Og om «den fjerde industrielle revolusjon».

Han heller kaldt vann i årene på teknologioptimistene.

Vi skal visst være midt oppe i den nå, og skal vi tro de som spår om fremtiden – en høyst usikker vitenskap, for øvrig – er alt i ferd med å endres nå. Endringene skjer så raskt, og er så omfattende at samfunnet ikke vil være til å kjenne igjen om få år. Nye rapporter fra godt betalte konsulentfirma, som McKinsey og Sogeti, forteller om en fremtid dominert av 3-D-printere, sensorer og «The Internet of Things». Hypen vil ingen ende ta.

Eller som klima- og miljøminister Vidar Helgesen sa da nærings- og fiskeridepartementet inviterte til et møte om regjeringens nye industrimelding: «Vi lever i en ganske disruptiv tid. Det skjer veldig rask utvikling. McKinsey anslår at endringstakten i dag er ti ganger større enn under forrige industrielle revoliusjon, men at det også er 300 ganger mer omfattende og komplekse endinger, og at effekten dermed er 3000 ganger så sterk.»

Man kan bli svimmel av mindre.

I det hele tatt kommer revolusjonene hyppig nå om dagen. Det er ikke mer enn fire år siden BI-professor Torger Reve og rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, skrev i en kronikk i Dagens Næringsliv at en ny industriell revolusjon er på gang, hvor «kortene deles ut på nytt» og det «gjelder å få teknologiene til å møtes». Den gangen var det den tredje industrielle revolusjonen som var på gang.

Verden har opplevd større endringer tidligere.

Nå er vi visst i ferd med å ta en ny omdreining, og begynne på den fjerde industrielle revolusjon. I Tyskland har de snakket om «Industrie 4.0» i en femårsperiode allerede. Norsk Industri snakker om «Industri Futurum», Kongsberg Gruppen om «Norge 6.0».

For konsulentenes nyspråk er «den fjerde industrielle revolusjon» gefundenes fressen, selv om de tyske McKinsey-konsulentene Cornelius Baur og Dominik Wee hevder at «Industry 4.0 is more than just a flashy catchphrase». Kanskje er det noe i det, eller kanskje ikke. Det er ingen tvil om at endringene vi nå opplever er store, men er de større enn noensinne?

Klaus Schwab, mannen bak den globale næringslivselitens private treffsted i Davos, World Economic Forum, er blant de som snakker om «den fjerde industrielle revolusjon». Denne revolusjonen vil bli større enn verden noensinne har sett før, det vil bli en tsunami sammenlignet med tidligere byger, den vil være mer disruptiv, mer sammenknyttet, mer kompleks. Den vil ikke bare forandre hva vi gjør, men hvem vi her. Intet mindre.

Eller vil den det? Verden har opplevd større endringer tidligere. Med fare for å fremstå som teknologipessimist, eller være den neste som spår at internett er en flopp, så spørs det om ikke overgangen fra hest til damp og forbrenningsmotorer, eller fra stearin og oljelamper til lyspærer, har gjort mer for menneskeheten enn det endringene vi ser i dag gjør.

Under den andre industrielle revolusjonen, som strakk seg fra rundt 1870 til 1914, utviklet oppfinnere som Tesla, Edison og Westinghouse systemer som gjorde det mulig å bruke elektrisitet til lys og innenfor produksjon. Tyske ingeniører som Otto og Daimler var pionerer i utvikling av forbrenningsmotoren, som amerikanske industrialister som Ford maktet å gjøre til allemannseie på 1920-tallet.

Hva gir størst økning i livskvalitet?

Deres oppfinnelser forandret verden, men det den andre industrielle revolusjon også sørget for, var at den bedret livskvaliteten til de aller fleste. Levealderen økte med høyere levestandard, og ulikheten ble, sakte, men sikkert utjevnet. Arbeidsmiljø, arbeidets karakter, inneklima både på jobb og hjemme ble bedret.

Da folk i Nedstryn og Oppstryn lille julaften 1920 kunne skifte ut oljelampene med lyspærer, spilte Stryn Hornmusikk til ære for lyset, og kunstmaler Ferdinand Kjerulf Tranås holdt en tale, klappet med hendene og sa «bli lys» og så lyste det i alle vinduene i bygdene rundt Strynsvatnet. For en som hadde levd hele livet med oset og det dårlige lyset fra en oljelampe, var det trolig en overgang som er større enn vi kan forestille oss.

Hva gir størst økning i livskvalitet? Å gå fra hest og kjerre til bil, eller at bilen kjører seg selv? Hva gir størst produktivitetsvekst? Hvilke innovasjoner er størst, lyspæren eller at vi kan rope ut vår mening til verden med 140 tegn på en mobilbasert plattform? Hva gir størst produktivitetsvekst i hjemmet? At mor slipper å vaske familiens klær med vaskebrett i bekken, men kan kaste alt i vaskemaskinen, eller at kjøleskapet sier fra når det er på tide å kjøpe ny melk?

Og hva gir samfunnet størst produktivitetsvekst, at alle får tilgang til utdanning og lærer å lese og blir produktive arbeidere, eller at stadig flere blir medievitere eller økonomer?

Den amerikanske økonomen Robert J. Gordon har uttrykt skepsis til om IT-revolusjonen på 1990-tallet har vært så viktige for langsiktig økonomisk vekst som de store innovasjonene fra den 1. og 2. industrielle revolusjonen. Blant annet i boken «The Rise and Fall of American Growth». Han mener de store innovasjonene fra de to revolusjonene er viktigere enn noe som har hendt siden, med elektrisitet og forbrenningsmotoren som to av de aller fremste.

Han heller kaldt vann i årene på teknologioptimistene, som tror at kunstig intelligens og roboter vil føre til en historisk akselerasjon i økonomisk vekst. Han argumenterer med at de største gevinstene ved digitalisering alt ble høstet under den midlertidige produktivitetsveksten mellom 1996 og 2004.

En rekke jobber står i fare for å forsvinne.

I stedet ser Gordon flere nye kilder til redusert vekst. Det er press fra flere kanter, som økt ulikhet, utdanningsunderskudd, demografisk press og svakere finansiell stilling.

Gordon fremholder at fremskritt etter 1970 er blitt kanalisert inn i en smal sfære av menneskelig aktivitet som i stor grad handler om underholdning, kommunikasjon og prosessering og behandling av informasjon. Når det gjelder det meste som mennesker ellers bryr seg om – som mat, klær, husly, transport, helse og arbeidsforhold både i og utenfor hjemmets luner – har fremskrittet sakket akterut.

Han viser til hvordan det beste målet på hastigheten av innovasjon og teknologisk fremskritt, total faktorproduktivitet, forholdet mellom verdien på total produksjon og den totale faktorinnsatsen, vokste etter 1970 i USA med knapt 1/3 av det nivået den gjorde mellom 1920 og 1970. Samtidig drar han frem forhold som drar i motsatt retning, blant annet at den voksende ulikheten vi har vært vitne til i USA (og mange andre land) de siste tiårene, hvor en stadig større andel av veksten har gått til de på toppen.

Spørsmålet man må stille seg er hvem som til syvende og sist tjener på den digitaliseringen og robotiseringen som nå pågår. Skal man tro den sveitsiske storbanken UBS, er det klodens rikeste som har mest på tjene på ny den nye teknologien. Ifølge en rapport UBS publiserte samtidig med at World Econonmic Forum diskuterte den fjerde industrielle revolusjon i januar i år, spår at de på bunnen av inntektsskalaen har mest å tape. En rekke jobber står i fare for å forsvinne.

Ulikheten vil øke, ikke bare mellom fattige og rikere land i verden, men også innad i samfunn.

Det er ennå en stund igjen til Robocop vandrer rundt i gatene og rydder opp.

Hver periode er unik og må forstås på sine egne premisser, men ofte oppleves nok endringer i samtiden som større enn endringer man tidligere har gjennomgått. Det kan være vanskelig for oss å se for oss hvor stor transformasjonen tidligere samfunn har gjennomgått var, og hvordan den opplevdes for de som gjennomlevde dem.

Det kan godt hende at vi står på kanten av en ny æra, påvirket av – som økonomen Paul Krugman skriver i sin anmeldelse av boken til Gordon – kunstig intelligens eller radikale fremskritt innen biologi. Det er liten tvil om at innovasjonstakten vokser, og at industri og samfunn er i ferd med å endre seg. Det gjør det hele tiden, men det spørs om noen bør helle litt kaldt vann i årene til McKinsey-konsulentene og World Economic Forum-deltagerne.

Verden har endret seg før og vil gjøre det igjen, men det er ennå en stund igjen til Robocop vandrer rundt i gatene og rydder opp.