Terrorens opphav

«We won». Telefaksen som kom inn til CIAs hovedkontor fra Milton Bearden, stasjonssjef ved byråets Islamabad-kontor 15. februar 1989, var kortfattet, men dekkende: CIA hadde vunnet krigen i Afghanistan.

Samme dag, den 15. februar, dundret kolonner med sovjetiske pansrede kjøretøy over den 816 meter lange «vennskapsbroen» over elven Amu-Darja, som utgjør grensen mellom Afghanistan og en av de sydligste sovjetrepublikkene, Usbekistan. Kolonnene besto av de siste soldatene i sovjethæren som trakk seg ut av det golde afghanske landskapet. Kjøretøyene var prydet med Sovjetunionens røde flagg med gul hammer og sigd. Det var et propagandaøyeblikk, et bilde Kreml ønsket å male, av en ubeseiret sovjetisk hær som trakk seg ut i sluttet orden.

I kaoset som oppsto skulle grupper som Taliban og al Qaida få tid og rom til å vokse seg store.

Bak de sovjetiske soldatene på «vennskapsbroen» lå et land i ruiner. 15 000 sovjetiske soldater og mellom én og to millioner afghanere hadde mistet livet. Det var tydelig for alle som ønsket å se, at krigen ikke kom til å gå over, selv om Sovjetunionen trakk seg ut. 15. februar 1989 markerte bare en ny fase i en krig som så godt som aldri skulle ta slutt.

Krigen etter krigen

Presidenten Mohammad Najibullah, som hadde styrt landet siden han ble innsatt av Sovjetunionen for å erstatte Barbak Karmal i september 1987, forsøkte å klamre seg til makten. Det var ikke enkelt i et samfunn med et utall godt bevæpnede geriljagrupper – mujahedin – uten sentral styring. Det ble et betydelig maktvakuum. De neste årene skulle borgerkrig komme til å ta livet av ytterligere tusenvis av afghanere. I kaoset som oppsto skulle grupper som Taliban og al Qaida få tid og rom til å vokse seg store.

Krigen markerte starten på en ny æra, en der krigerne oppfattet seg som religiøse soldater.

Da CIA-agent Milton Bearden sendte sin telefaks fra Islamabad til Virginia 15. februar 1989, var det etter en av de mest omfattende og, vil noen hevde, mest vellykkede CIA-operasjoner i historien. Det var den aller største operasjonen CIA hadde gjennomført.

Den blodige krigen ble påvirket av fremmed innblanding. Det var ikke bare afghanernes krig mot Sovjet. Det var USAs krig mot kommunismen. Det var Pakistans krig for kontroll over Afghanistan. Og det var arabiske fremmedkrigeres hellige krig mot de vantro.  Likevel var det først og fremst afghanerne selv som vant krigen mot Sovjetunionen, med våpen, penger og trening fra USAs CIA, Pakistans ISI, Saudi Arabia og en lang rekke land.

Fremmedkrigerne

Fremmedkrigernes inntreden var imidlertid viktig. For krigen markerte starten på en ny æra, en der krigerne oppfattet seg som religiøse soldater, som muslimer i kamp med Vesten. Selv om det ikke var den første krigen hvor muslimer bekjempet en vestlig stormakt, var det første gang islamister gikk imot en supermakt – og vant. Selv om CIAs hemmelige krig ikke var årsaken til at de utenlandske frivillige kom til Afghanistan, begynte global jihad som en uventet konsekvens av USAs og Pakistans innblanding i krigen mot Sovjetunionen.

Den konflikten som har utviklet seg mellom islam og Vesten gjennom de siste to tiårene, har årsaker som hver for seg har 1989 som sitt utgangspunkt.

Det var i den fjerde fasen av krigen, fra 1987 til 1989, en saudiarabisk milliardærsønn ved navn Osama bin Laden skaffet seg et rykte som en seierrik militærleder. Særlig etter det strategisk relativt uviktige slaget om Jaji i 1987, hvor bin Laden ledet en styrke på 50 arabiske frivillige i kamp mot sovjetiske spesialstyrker som angrep en treningsleir bin Laden hadde bygd opp, og hvor han ble såret i foten. Bin Laden hadde invitert arabiske journalister til Jaji. Disse ble dermed vitne til de arabiske mujahedin-soldatenes kamp, noe som bidro til en stor økning i antall arabiske frivillige til jihadistenes kamp i Afghanistan.

Bin Laden hadde allerede et par år tidligere etablert Maktab al-Khadamāt, også kjent som Afghansk Tjenestebyrå, sammen med palestineren Abdullah Azzam. Byrået drev rekruttering og finansiering av utenlandske mujahedin. Selv om Maktab al-Khadamāt ikke spilte en sentral rolle i kampen mot sovjetstyrkene, ble byrået viktig fordi det etter hvert kom til å utvikle seg til det al-Qaida som bin Laden skulle bli så beryktet for.

I USAs blindsone

Sovjetunionens krig i Afghanistan ble erstattet av en nærmest sammenhengende borgerkrig frem til 2001. Den demokratiske republikken Afghanistan kollapset, mens det afghanske kommunistpartiet ikke overlevde Sovjetunionens fall. Allerede 7. mars 1989 angrep en rekke mujahedin-grupper den afghanske storbyen Jalalabad i et forsøk på å ydmyke den kommunistiske regjeringen. Bak sto pakistansk etterretning, som i hemmelighet jobbet for at mujahedin skulle styrte det kommunistiske styret.

På tross av at det afghanske militæret nå var alene, uten støtte fra sovjetiske styrker, klarte ikke mujahedin å ta byen. Etter at den imperialistiske sovjetiske overmakten forsvant ut av landet, var det felles politiske målet til mujahedin borte, og de begynte å kjempe seg imellom.

Det hører med til historien at administrasjonen til George H. W. Bush stengte den amerikanske ambassaden i Kabul i 1989, og kuttet bistand til det lutfattige landet. Det var en fatal tabbe. Hverken Bush- eller Clinton-administrasjonen hadde en overordnet strategi for Afghanistan, landet USA hadde bidratt til å bombe sønder og sammen med sin våpenstøtte til mujahedin gjennom ti år frem til 1989. Det var starten på mange års forsømmelse i Afghanistan, som ble en slags blindsone for USA.

Det er liten tvil om at både Rushdie-saken og geriljakrigen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan var katalysatorer for en mer radikal islam, som forsøkte å skape en front mot Vesten.

Disse hendelsene i Afghanistan på slutten av den kalde krigen kom til å bli avgjørende for den restruktureringen av amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk som skulle komme i årene etter 11. september 2001. Borgerkrigen, hvor Taliban etablerte Det islamske emiratet Afghanistan i 1996, ble avløst av USAs angrep på Afghanistan på jakt etter Osama bin Laden, hjernen bak terrorangrepet på World Trade Centre i New York, 11. september 2001, hvor 3000 mennesker ble drept. Kun avbrutt av fire år i eksil i Sudan, var det Afghanistan som var bin Ladens hjemsted i årene mellom 1989 og 2001.

Emiratet ble veltet av den Taliban-kritiske Nordalliansen, støttet av USA, i desember 2001. Siden den gangen har Afghanistan vært USAs hengemyr. Det er den mest langvarige krigen USA har vært involvert i. Over 2500 amerikanske soldater har mistet livet i Afghanistan. De største lidelsene er det imidlertid den afghanske sivilbefolkningen som led. Siden krigen startet i 2001, har over 75 000 sivile mistet livet, ifølge Afghanistan’s Independent Human Rights Commission.

Islam og Vesten

Kari Vogt skriver i sin bok Hva er islam om hvordan Europa etter 1989 ble et yndet reisemål for de frivillige mujahedin-krigerne fra Midtøsten og Nord-Afrika som hadde kjempet i Afghanistan. «Hjemlandene ønsket dem så avgjort ikke tilbake. En del slo seg ned i tidligere østblokkland, hvor de blant annet kunne livnære seg gjennom salg av en relativt lett tilgjengelig vare: våpen.» Atter andre dro lenger vest i Europa.

Som forsker Petter Nesser ved Forsvarets forskningsinstitutt skriver i rapporten Jihad in Europe, fant flere av jihad-veteranene fra Afghanistan et fristed i Europa, og særlig i Storbritannia, hvor de oppfordret unge muslimer til å verve seg til «global jihad» og samlet inn almisser – såkalt zakat – som de kanaliserte til terrorgrupper både i og utenfor Europa.

Den norske journalisten Vibeke Knoop Rachline, som gir ut boken “Terror i Europas hjerte” denne måneden, har skrevet om hvordan den lille franske byen Trappes, med 30.000 innbyggere, opplevde at så mange som 80 av unge menn sluttet seg til IS i Syria og Irak. Med slike tall er det en grunn til at franske myndigheter har vært bekymret for radikalisering.

Den konflikten som har utviklet seg mellom islam og Vesten gjennom de siste to tiårene, har årsaker som hver for seg har 1989 som sitt utgangspunkt. Det være seg fatwaen mot Salman Rushdie, eller det maktvakuumet som oppsto etter at Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan og USA etterlot tusenvis av godt væpnede og trente mujahedin på slagmarken.

Frykten for islam og forsøket på å bygge opp en voksende konflikt mellom Vesten og islam, har vært en av de definerende linjene i verdenshistorien etter 2001.

Det er liten tvil om at både Rushdie-saken og geriljakrigen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan var katalysatorer for en mer radikal islam, som forsøkte å skape en front mot Vesten. Det handler om det raseriet som ble kanalisert mot en del vestlige samfunn generelt og Rushdie spesielt som en følge av fatwaen i 1989, og det handler om den fronten som ble forsøkt skapt mellom islam og Vesten (Sovjet inkludert) som følge av krigføringen i Afghanistan mellom 1979 og 1989. Det var ikke bare «Død over USA» iranerne ropte etter revolusjonen i 1979, det var også «Død over Sovjetunionen».

Fra Afghanistan til Syria

Utfordringene knyttet til radikal islam nådde sitt høydepunkt med Den islamske statens krig i Syria og Irak. Opprettelsen av et kalifat i de samme grenseområdene og den samme «statens» brutale angrep i europeiske storbyer, hvor massakren i konsertlokalet Bataclan i Paris i 2015 kanskje var det aller verste. Frykten for islam og forsøket på å bygge opp en voksende konflikt mellom Vesten og islam, har vært en av de definerende linjene i verdenshistorien etter 2001.

«Radikal islam kan ikke konkurrere med demokrati og kapitalisme. Vi er fortsatt ved historiens slutt», skrev Francis Fukuyama i The Guardian 11. oktober 2001, en måned etter de dødelige angrepene på tvillingtårnene i New York. Fukuyama mente det ikke var noen ideologier som kunne konkurrere med det liberale demokratiet og markedene. Hvorvidt Fukuyama hadde rett eller ei, tar ikke jeg tar ikke jeg stilling til, men 1989 står uansett igjen som et brennpunkt for radikal og militant islam.

Trond Gram er historiker og gir ut boken “1989 – året som endret verden” i oktober.

Kilder:

Bergen, Peter L. “The Longest War: The enduring”

Fukuyama, Francis, “The west has won”, The Guardian, 11. oktober 2001.

Nesser, Petter, “Jihad in Europe”, s. 26.

Riedel, Bruce, “What We Won: America’s Secret War in Afghanistan”, 1979–89, s. 127.

Vogt, Kari, “Hva er Islam”, s. 100 i e-bok.

“Afghan Civilian Casualties Down; Coalition Forces Killed More Than Taliban”, Radio Free Europe, 24. april 2019