Til kapitalisten

Vi lever i en global kapitalisme. Kapitalen rår hardt over de fleste samfunn, på tross av liberalt demokrati og velferdsstat.

Nesten alle tekstene mine har vært skrevet til og for lønnstakere. Denne gangen skriver jeg til deg som eier en bedrift. Til deg, kapitalisten.

Men kan det tenkes at det ikke er deg de snakker om?

Til deg som bygde opp en hjørnestensbedrift i hjemkommunen din. Til deg som fortsatt prøver å oppfylle gründerdrømmen. Til deg som har skapt en kjede med hundrevis av ansatte. Til deg som har drevet kiosk siden du var 19 år. Lagt stein på stein.

Hver eneste dag blir næringsgrunnlaget ditt truet av multinasjonale konserner, oppkjøpsfond med postkasser på Cayman Islands og oligarker med formuer større enn statsbudsjettene til små land. De kan kjøpe opp. De kan dumpe prisene til du gir opp. De kan flytte overskuddene sine dit ingen når dem. Fri konkurranse, sier du? Tro om igjen.

Jeg tror deg når du sier at du har brukt et helt liv på å bygge en god bedrift. At du sørger for at dine ansatte har ordentlige lønns- og arbeidsvilkår. At det kjennes urettferdig når politikere på venstresiden sier «skatt de rike». Men kan det tenkes at det ikke er deg de snakker om?

Du trenger Norge, og fellesskapet. Den ene prosenten gjør ikke det.

Vi har et problem, ikke bare her i Norge, men i hele verden. Én prosent av befolkningen samler stadig mer makt. De har stadig mer penger og innflytelse globalt. De kjøper mediehus, finansierer tenketanker, og presser egne skatter ned og avgifter for andre opp. De kjøper opp konkurrenter. De lager rett og slett spillereglene – langt over hodet på de nasjonale demokratiene. Det er slike som setter FN på sidelinja. Som sørger for at menneskehandel og krigsforbrytelser kan passere i stillhet. De knuser norske kapitalister like gjerne som amerikanske og tyske.

Noen av dem er kjente navn vi ser i mediene hele tida. Elon Musk, som påvirker valg i Europa med sin hatretorikk, og som fikk reell innflytelse i det amerikanske demokratiet gjennom Maga. Jeff Bezos. Mark Zuckerberg. Men så har du dem som har vært lure og holdt seg i bakgrunnen. Som Blackrock og eieren Larry Fink. Vi snakker Equity. Altså oppkjøpsfond som spiser opp små bedrifter og monopoliserer. Alle disse utgjør denne ene prosenten.

Men du tilhører ikke disse. Du har kanskje mer enn de fleste rundt deg. Men du har ikke skatteadvokatene til denne én-prosenten, du har ikke lobbyistene deres i ryggen, og du har heller ikke muligheten til å flytte virksomheten din til Luxembourg i morgen og beholde kundene dine. Bedriften din ligger her. Produksjonsmidlene, altså dine ansatte, bor her. Kundene dine handler her. Det sosiale i livet ditt er her.

Du trenger Norge, og fellesskapet. Den ene prosenten gjør ikke det.

Du ble igjen, fordi bedriften din hører hjemme her.

Barna dine trenger den samme skolen som barna til dine ansatte. De trenger den samme fastlegen, den samme SFO-en, det samme helsevesenet. Den samme tryggheten når noe går galt. Og bedriften din trenger de samme tingene. Den trenger ansatte som kan ta utdanning. Den trenger veier, strømnett, domstoler, politi og et samfunn med høy tillit. Den trenger folk som tør å bytte jobb fordi de vet at de ikke faller helt gjennom dersom bedriften går konkurs, og aksjene dine er verdiløse. Det gjør du også.

Du bygde ikke bedriften din alene. Det er det ingen som gjør. Fellesskapet var der lenge før den første fakturaen ble sendt. Fellesskapet utdannet dine ansatte. Fellesskapet bygde infrastrukturen du bruker hver eneste dag. Fellesskapet sørger for at kontraktene dine faktisk gjelder. Og da pandemien traff, var det ikke markedet som reddet næringslivet.

Det var staten. Det var fellesskapet. Det var skattebetalerne. Det var dine ansatte, som også skatter 36 prosent av sin egen inntekt for å skape skoler, barnehager, helsevesen, politi- og beredskap. Og ikke minst: et sterkt forsvar i en verden full av krig.

Derfor blir jeg forbannet når Civita og lobbyister i Lugano og Zürich forteller deg at formuesskatten er den store fienden. De snakker ikke på dine vegne.

De snakker på vegne av mennesker som har råd til å flytte både formuen og skatten ut av landet. Mennesker som ikke trenger lokalsamfunnet ditt. Mennesker som aldri kommer til å stille opp på dugnad for idrettslaget eller bekymre seg for om den lokale videregående skolen legges ned. De snakker om seg selv mens de planlegger å knuse hjørnestensbedriften din.

Tekføydalismen har oppstått midt i råkapitalismen.

Du ble igjen, fordi bedriften din hører hjemme her. Og nettopp derfor har du mer til felles med folk som lever av lønna si enn med mangemilliardærene som lever av at kapitalen flyter dit skatten er lavest.

Det betyr ikke at du og lønnstakerne alltid har de samme interessene. Det har dere ikke. Men dere har en felles motstander, og det er den globale finanskapitalen.

Kapital som ikke bygger lokalsamfunn, men heller kjøper dem. Kapital som ikke utvikler bedrifter, men heller henter ut verdier. Kapital som forventer at du skal konkurrere mot selskaper som ikke engang betaler skatt i land de tjener pengene sine i, slik som Meta, Google og Apple.

Som en kompis av meg forleden påpekte, så er Elon Musk nå så rik at han kan kjøpe alt. Uten underdrivelse. Nasjonalstater, absolutt. Men han kan også gjøre oss til sine leilendinger. Hvor skal pengene hans ta veien om de ikke skal brukes til å kjøpe opp alt, og på veien gjøre det umulig for meg, deg og alle andre med normal inntekt å eie egen bolig?

Tekføydalismen har oppstått midt i råkapitalismen. Og i kampen mot Musk, Zuckerberg og Bezos trengs du sammen med oss.

Du tilhører ikke klassen deres. Du er nærmere vår. Mange vil ha lavere skatter fordi de tror at de er midlertidig forlegne millionærer, og at det snart er deres tur til å håve inn. Men oligarkiet fungerer ikke sånn.

Det er ikke den norske modellen som har blitt råere – det er kapitalen som har styrket seg betraktelig.

Det er den kampen vi burde ta sammen, fremfor den helt unødvendige og propagandabaserte kampen mot én prosent formuesskatt. For innerst inne vet du også at bedriften din ikke har vokst opp på tross av den norske modellen. Den har vokst opp på grunn av den.

Den norske velferdsstaten er slettes ingen brems for norsk næringsliv, men en av grunnene til at norsk næringsliv har vært så produktivt og stabilt. Formuesskatten er en ørliten del av regningen for et samfunn som gjør det mulig å skape verdier.

Du trenger ikke å kjempe mot den skatten som har vært med på å bygge samfunnet bedriften din er avhengig av. Norske hjørnestensbedrifter presses av stadig mer nådeløse oligarker.

Det er ikke den norske modellen som har blitt råere – det er kapitalen som har styrket seg betraktelig. Og nå banker den på døra di også.

(Først publisert i Dagsavisen.)