Tilbake til framtiden

De føler seg dumpet og forlatt på modernitetens alter. De blir sett ned på og foraktet av eliten i byene. Manuelle og praktiske yrker er blitt erstattet av tik-tok-tåke-tech. Deres tradisjonelle levesett trues av normoppløsning og feminisme. Det er ikke noe rart at de er frustrerte og forbanna og leter etter syndebukker. Det er ikke noe gøy å være sistemann til å bli valgt. Alltid.

Omtrent slik lyder den gjengse forklaringen på hvorfor velgere flokker seg til ytre høyre-partier i Tyskland, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Sverige, ja, det er nesten lettere å ramse opp vestlige land uten populist-ekstremist-demagoger som krever at alle innvandrere skal dra tilbake dit de kom fra. Moderate partier svarer med handlingslammelse. Eller ved å ta opp kampen på bortebane og overby hverandre med nye, strenge lover.

Blir han plutselig mentalt i likevekt om alle innvandrerne forsvinner?

En ulempe ved denne teorien, er at den er hullete som en sveitserost. Det meste av analysen ovenfor har jeg hentet fra Hans Magnus Enzensbergers lille pamflett «Skrekkens menn», med undertittelen «Om den radikale taper». Boka kom ut etter terrorangrepet 11. september 2001 og forsøkte å forklare hvorfor så mange muslimer hater Vesten. Det har ingenting med innvandring og hvitløk å gjøre, for å si det sånn, det er mer universelt: «Ethvert taperkollektiv har lett for å henfalle til opphisselsestilstander som kan utnyttes politisk. Om anledningen virker aldri så bagatellmessig eller latterlig, er fristelsen til å slå politisk mynt på den uimotståelig for enhver strategisk interessert part».

Påstanden om at noen føler seg ydmyket av eliten og derfor må stemme brunt, er blitt en slags universalnøkkel man kan ty til når man skal forklare noe man ikke forstår. Den brukes også om unge hvite menn i Norge som angivelig er blitt tapere i et feminisert samfunn som verdsetter boklig lærdom, strikking og myke verdier. Det har altså ingenting med innvandring å gjøre. Fjern innvandrerne og du vil fortsatt ha en masse mennesker som vil rette sinnet sitt mot noe eller noen. Innvandrerne er ikke årsaken til frustrasjonen, de er en boksepute.

Tenk Hans Rustad, den konspiratoriske «redaktøren» av det innvandringsbesatte nettstedet Document.no, han som mener at Støre har «solgt seg til Satan», at NRK «minner litt om Goebbels» og at VG er «spydspissen for den dype staten». Blir han plutselig mentalt i likevekt om alle innvandrerne forsvinner? Neppe.

En viktigere drivkraft bak de outrertes medvind, tipper jeg, er at altfor mange mennesker har mistet trua. Trua på framtiden.

Til og med framtidsoptimismen var bedre i gamle dager.

I boka «Meningen med livet» utforsker filosof Einar Duenger Bøhn om det finnes et objektivt kriterium for hvorfor det er et poeng å stå opp om morran, brette opp ermene og gyve løs på en ny mandag. Hans enkle, basale svar er at meningen med livet er å forbedre ting. Hva som helst, egentlig, så lenge det går framover. Har vi på gruppe- og samfunnsnivå samme behov? Hva skjer da om vi ikke ser forbedringer rundt oss, men forverringer? At landet ikke blir bygget, men demontert? Jo, da blir livet meningsløst. Som i Sverige.

Mange undersøkelser viser at over halvparten av oss tror at framtidige generasjoner vil få det verre enn i dag. Kun et lite mindretall tror det vil bli bedre. I land vi ikke liker å sammenligne oss med, som Storbritannia, har denne virkeligheten allerede manifestert seg. For dagens unge i 20-årene er det betydelig vanskeligere å etablere seg med egen bopel og fast jobb enn det har vært det siste halve århundret. Føy til at lønningene har stagnert, klimakrisa herjer, KI gjør det vanskelig å skille mellom fakta og fiksjon, sosiale medier gjør deg deppa og Dolly Parton er død. Er det rart livet føles tomt og retningsløst.

Til og med framtidsoptimismen var bedre i gamle dager. I boka «Fremtiden er ikke hva den var» (1977) skildrer idehistoriker Finn Jor hvordan Europas framtidsdrømmer har endret seg gjennom 2500 år. I riktig gamle dager var det gudene og profetene som lokket oss med gull og grønne skoger i Paradiset og skremte oss med evig pinsel i Helvete. Denne rollen ble siden overtatt av filosofene, politikerne, vitenskapsmennene og dikterne, men deres utopier fant sted i det jordiske livet.

Mye er riktignok bekmørkt i dag.

Fra renessansen og opplysningstiden ble disse framtidsskildringene koblet på en ny oppfinnelse – ideen om utvikling; at vi mennesker er på vei opp- og framover, mot noe bedre. Denne forestillingen er standhaftig og gir oss motivasjonen til å fortsette. Først i nyere tid er den allmenne framskrittstroen blitt utfordret av jordiske dommedagsprofetier a la Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» og George Orwells «1984».

Mye er riktignok bekmørkt i dag: Folkemord, rentesjokk, makrell i tomat uten makrell. Men det er i beste fall bare halve historien. I de aller fleste viktige henseende, har vi det bedre enn noensinne, spesielt materielt, og vi lever altfor lenge. Kanskje hvis politikerne hadde brukt mer tid på å framsnakke sine optimistiske og inspirerende vyer for framtida framfor å kritisere hverandre, og mediene innimellom hadde vist fram livets lyse side, kan det være at ikke så mange hadde følt seg nedstemte, motløse og arge.

Ja, det vekker mindre oppsikt å si at alt kommer til å gå bra til slutt enn å predikere at ragnarokk er nær, og det er vanskeligere å skape ny, visjonær politikk for fellesskapet framfor å outsource alt til det private, som de har gjort i Sverige. Men det gir i hvert fall mening.