Tillitsmannen

Det har igjen vært begredelige målinger for Arbeiderpartiet. Det er for all del ikke populært å sitte med regjeringsmakt i et år som 2026, så mye av årsaken til dårlige målinger kan nok sikkert få begrunnelsen «regjeringsslitasje».

Men midt i begredelsen finnes det også håp, og håpet ligger i avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø.

Men med Skjervø ved roret fikk skuta en annen retning.

Skjervø representerer en generasjon som fikk dårligere økonomi, dårligere jobbutsikter, dårligere boligutsikter, dårligere klima og stadig mer rasisme og polarisering i fanget. Han representerer en generasjon som har opplevd et ytre høyre med makt, og en generasjon som opplever mindre demokrati. Det er også helt umulig å komme vekk fra at Skjervø representerer en generasjon av Arbeidernes ungdomsfylking som faktisk fikk kjenne ytre høyre på kroppen sommeren 2011. Han representerer en generasjon som ikke har noe annet valg enn å tenke mer radikalt enn dagens voksne etablerte i Ap.

Han kommer fra et AUF som ble nærmest utradert i møte med stemmer som Ola Svenneby fra Unge Høyre og Simen Velle fra FpU for noen år siden. Men med Skjervø ved roret fikk skuta en annen retning. Han kjekket seg tilbake mot de selverklærte guttaministrene, nektet å bli med på kulturkrig, og viste at her er det flere som kan være tøff i trynet. AUF gikk ifølge Dagsavisen fra 8000 medlemmer til nærmere 14.000 under Skjervø som AUF-leder. Og Arbeiderpartiets oppslutning blant unge har steget fra 5 til 20 prosent våren 2026.

Flisespikkeri, sier du? Nei, det er ikke det.

I et intervju med Klassekampen forrige uke, sier Skjervø at Arbeiderpartiet bør begynne å lære av New Yorks ordfører Zohran Mamdani. Skjervø kaller Mamdani for en «die hard sosialdemokrat» og en «vår tids Olof Palme», men her blir jeg nødt til å arrestere sosialdemokratiets håp: Både Mamdani og Olof Palme omtaler seg som demokratiske sosialister.

Flisespikkeri, sier du? Nei, det er ikke det. Mamdanis radikale reformisme er noe helt annet enn det moderne sosialdemokrater har holdt på med de siste 30–40 årene. Den famøse valgsendingen hos SVT fra 1982 med Palme der han sier «Jag är demokratisk socialist, med stolthet och med glädje», kan umulig ha gått historieinteresserte Skjervø forbi.

Men det er helt greit om sosialdemokrater omfavner selverklærte sosialister. Jeg frykter mye heller sosialdemokrater som fortsatt flørter med markedsliberalismen. Eller sosialdemokrater som tror de kan tekkes velgere ved å kopiere FrP. Skjervø påpeker at Mamdani vant over 50 prosent av velgerne ved å snakke om økonomi, og ved å ta folks levekår på alvor.

Utad har han vært en tydelig radikal stemme, om man skal se det med Arbeiderparti-øyne.

Dagsavisen skrev nylig på lederplass at det må ryddes plass til Skjervø i et av departementene: enten som rådgiver eller som statsråd.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg husker godt da en av Høyres mest populære politikere, Torbjørn Røe Isaksen, ble statsråd. Han ble upopulær over natta, og ikke minst: Røe Isaksen fikk vel en ganske vond smak i munnen av et regjeringsprosjekt med FrP. Det var ikke slik en av Høyres mest moderate politikere (dog, han kaller seg konservativ) så for seg å ende i politikken. Røe Isaksen forlot politikken ikke lenge etter at han gikk av som statsråd, og befinner seg hos Schibsteds E24 som en ganske moderat kommentator.

Jeg spår at Skjervø vil lide samme skjebne om Jonas Gahr Støre følger Dagsavisens råd og gir Skjervø en rolle i regjeringen. Ikke bare vil han miste popularitet, han kan også ende med en vond smak i munnen.

Skjervø vet hva han snakker om.

Skjervø har sittet i Aps sentralstyre i de to årene han har vært AUF-leder. Utad har han vært en tydelig radikal stemme, om man skal se det med Arbeiderparti-øyne. Han har blant annet kritisert basepolitikken vår med USA. Han har vært krystallklar om Palestina. Også om oljefondets investeringer på okkupert palestinsk jord.

Nå nylig gikk AUF i bresjen sammen med Rødt, SV, MDG, Sp og fagbevegelsen om å foreslå en maktutredning som skal belyse hvordan pengemakta har styrket seg i Norge de siste årene. Det er ikke daglig kost å se fra en Ap-mann. Det fikk Civita-leder Kristin Clemet til å kvesse pennen, og Dagens Næringsliv måtte kjefte på AUF-lederen på lederplass.

Skjervø vet hva han snakker om: Nyere forskning viser at 95 prosent av alle donasjoner i Norge fra selskaper går til høyresiden. Blant de rikeste og den indre sirkelen ligger tallet på 99 prosent, ifølge forskningen. Forskningen konkluderer også med at stille makt er et demokratisk problem.

«Vi ser en framvekst av en pengemakt, big tek og en stadig større pengemakt, som utfordrer makta i de breie folkeorganisasjonene, og utvanner folkemakta. Det hadde vært bra for venstresida å få belyst», sa AUF-lederen til Klassekampen.

Det er mye mer rett å begynne å snakke om Skjervø som den framtidige Ap-lederen

Men forslaget som AUF støttet ble stemt ned av deres eget moderparti, og Skjervø uttalte at Arbeiderpartiet gjorde en grov feilvurdering da de stemte ned forslaget sammen med de borgerlige.

Skjervø står for et mer radikalt Ap. Et sosialdemokrati som faktisk analyserer vår tids råkapitalisme. Et Bernie Sanders- og Zohran Mamdani-inspirert Ap, som søker naturlig mot SV og Rødt, som lytter tydelig til Norges fremste folkebevegelse LO, og som drar i en tydelig retning. Å sette han inn i dagens regjeringsprosjekt vil ta litt av glansen fra en stemme som er engasjert og uredd. En stemme som leder an selv.

Det er mye mer rett å begynne å snakke om Skjervø som den framtidige Ap-lederen. Så er det ikke alltid sånn at det er en menneskerett å bli partileder i Arbeiderpartiet etter å ha vært AUF-leder. En framtidig Ap-leder kan like gjerne være en mangeårig tillitsvalgt fra LO. Det er dumt å tenke automatikk.

Men det er ikke ledervervet i AUF som gjør Skjervø til Arbeiderpartiets håp. Det er måten han tenker, snakker og jobber på.

Tiltenkte fremtidige ledere som Tonje Brenna og Jan Christian Vestre har riper i lakken gjennom regjeringsprosjektet. Ikke minst på grunn av arbeiderfiendtlige utspill. Kari Nessa Nordtun har bredere appell enn de to nestlederne.

Han ser verden fra et arbeiderperspektiv.

Ytre høyre er i harnisk over Skjervø. Så i harnisk at ytre høyre-nettstedet INyheter gjorde en sak på at Skjervø ikke hadde fullført bachelorgrad, noe han selv har opplyst om mange ganger, men Linkedin-profilen hans ga inntrykk av at han hadde det. INyheter argumenterte at man ikke var skikket til å bli Ap-politiker uten bachelorgrad. Skjervø la seg paddeflat og forklarte at han ikke hadde oppdatert Linkedin på år og dag, og i tillegg hadde mistet passordet.

Vel, er det noe arbeidsfolk ikke trenger, så er det venstresideledere med stilige titler og høy utdanning på Linkedin. INyheter kan kanskje sjekke hva Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl var utdannet som. Arbeidsfolk trenger flere ledere som har rotet vekk Linkedin-passordet sitt. Så denne gikk nok like mye i Skjervøs favør som det gikk i Simen Velles favør at det ble avslørt at han hadde en hasjdom. Folk liker menneskelige politikere.

Skjervø har hytta med neven mot Maga-eliten og deres medhjelpere her hjemme i Norge. Han ser verden fra et arbeiderperspektiv. Det er ikke så dumt, om man skal lede partiet for arbeiderne.

(Først publisert i Dagsavisen.)