To partier i krise

Utfallet som foran årets valgkamp var det verst tenkelige for Det republikanske partiet, er blitt virkelighet: Donald Trump leder suverent i kampen om å bli partiets presidentkandidat.

Bare senator Ted Cruz har en teoretisk mulighet til å utfordre ham, men Cruz er like uønsket i partiledelsen som Trump. Guvernør John Kasich vant sin hjemstat Ohio foran Trump, men har ingen mulighet til å vinne et flertall av delegatene til landsmøtet i Ohio i juli. Han fortsetter likevel valgkampen i håp om å spille en rolle dersom landsmøtet samler seg som en annen kandidat enn Donald Trump.

Dette er bakgrunnen for misnøyen som kommer til uttrykk i støtten til Trump og Sanders.

Et landsmøte som vraker Trump selv om han har flest delegater i ryggen, er et alternativt mareritt for Det republikanske partiet. Etter at Kasich kapret alle de 66 delegatene fra delstaten Ohio, trenger Trump å vinne 59 prosent av de gjenværende delegatene for å sikre seg flertallet på landsmøtet. Det kan bli vanskelig så lenge senator Ted Cruz og guvernør John Kasich fortsetter i valgkampen.

«Det vil utløse opptøyer,» sier Trump når han blir spurt om hva som vil skje dersom noen andre enn ham blir nominert i landsmøtet i Cleveland, Ohio i slutten av juli.

Donald Trumps kandidatur har kastet partiet ut i en krise. Partiets strateger er dypt bekymret for at et valgnederlag i november skal true flertallet i Senatet. I de dystreste scenariene trues også det republikanske flertallet i Representantenes hus.

Krise også hos demokratene

Hillary Clinton sikret seg langt på vei nominasjonen som Det demokratiske partiets presidentkandidat etter en ny serie med valgseire over motkandidat Bernie Sanders tirsdag 15. mars. Sanders har penger og delegater nok til å fortsette valgkampen fram til landsmøtet, der han vil påvirke utformingen av Det demokratiske partiets politiske plattform.

Sanders styrke og gjennomslagskraft i nominasjonsvalgkampen har overrasket Clintons valgstrateger og ledelsen i partiet. Bernie Sanders er, som Donald Trump på den republikanske siden, en inntrenger. Sanders er valgt til Senatet som uavhengig. I Senatet har han oftest stemt sammen med demokratene, og har deltatt på de fleste av deres møter. Først i april i fjor erklærte Sanders seg som demokrat.

Forskjellene i det amerikanske samfunnet har økt.

Sanders kandidatur har skapt krise også i Det demokratiske partiet. Det er av en annen karakter enn den dyptgående krisen i Det republikanske partiet, men er like fullt alvorlig. Økonomisk ulikhet har vært hovedsaken i Bernie Sanders valgkamp. Det har skaffet ham sterk oppslutning blant ungdom, yngre kvinner (som har valgt bort Clinton) og hvite velgere med lite utdanning. Sanders har kritisert Clinton for å ha alt for tette bånd til USAs finanselite, som det amerikanske lovverket og skattesystemet gir enorme fordeler på bekostning av lønnsarbeidere i middelklassen. Kritikken har rammet både Clinton og Det demokratiske partiet.

Barack Obama vant presidentvalget i 2008 på løfter om håp og forandring. Da han tiltrådte i januar 2009, kontrollerte Det demokratiske partiet flertallet i begge kamrene i Kongressen. Obamas store seier i denne perioden var vedtaket om helsereformen, den såkalte «Obamacare». Men den økonomiske politikken ble langt på vei videreført etter de samme hovedlinjer som under forgjengeren George W. Bush. Den groteske utbyttepolitikken i storbanker og finansselskaper som hadde bidratt til finanskrisen, fikk i store trekk fortsette uten andre konsekvenser enn litt offentlig kritikk.

Arbeidsledigheten har sunket gradvis, men langsomt, i Obamas tid som president. Men lønnsnivået er lavere enn før 2007, og svært mange opplever at kjøpekraft og levestandard er svekket i årene etter finanskrisen. Bildet er annerledes for den øverste 10 prosenten i befolkningen. Denne gruppen har kommet styrket ut av kriseårene. Forskjellene i det amerikanske samfunnet har økt. Dette er bakgrunnen for misnøyen som kommer til uttrykk i støtten til Trump og Sanders.

Clinton trenger Sanders

Hillary Clinton startet valgkampen med å fremheve sin lange politiske erfaring og evne til å finne pragmatiske løsninger – løsninger med muligheter til å bli vedtatt, i motsetning til Sanders luftigere visjoner om rettferdighet, fri adgang til høyere utdanning og et offentlig helsesystem betalt over skatteseddelen. Gradvis har hennes retorikk endret seg, åpenbart påvirket av oppslutningen bak Bernie Sanders.

Helt tydelig ble endringen etter at Sanders gjorde meningsmålingene til skamme, og vant med to prosentpoeng i Michigan. Valgdagsmålingene viste at den seieren skyldtes at et stort flertall av uavhengige som kunne stemme i det demokratiske nominasjonsvalget, gikk til Sanders.

Det demokratiske partiet får den presidentkandidaten partiets ledelse har stilt seg bak.

Dette er et krisevarsel for Det demokratiske partiet. Det amerikanske velgerfolket er nå tredelt. Velgere som er registrert som uavhengige, er den største gruppen. En presidentkandidat som skal vinne i november, må lykkes i å mobilisere egne velgere, og samtidig sikre seg støtte fra flertallet av de uavhengige.

Her trenger Hillary Clinton hjelp av Bernie Sanders – slik hun hjalp Barack Obama i 2008. Clinton er avhengig av at Sanders bringer med seg sin bevegelse av unge velgere og misfornøyde, hvite arbeidervelgere.

Det demokratiske partiet får den presidentkandidaten partiets ledelse har stilt seg bak. Hillary Clinton har støtte av mer enn 400 såkalte «superdelegater» som er partiledere, Kongressrepresentanter guvernører og regionale partiledere. Sanders har bare støtte av 22 superdelegater. Hillary Clintons ledelse er nå tre ganger større enn Barack Obamas var dem imellom i nominasjonsvalgkampen i 2008.

Det demokratiske partiet står overfor klare utfordringer med Hillary Clinton som sin presidentkandidat, men det er et langt gunstigere utgangspunkt enn det kaos som nå truer med å overvelde Det republikanske partiet.

Obduksjonsrapporter

Etter at Mitt Romney tapte presidentvalget i 2012, ble det nedsatt en granskingskomite som leverte en «obduksjonsrapport» om nederlaget. Rapporten konkluderte med at dersom partiet skulle lykkes i 2016, måtte det utvide sin velgerbase framfor alt med flere kvinner og en større andel av minoritetsvelgerne. Senator Marco Rubio la opp sin valgstrategi etter funnene i «obduksjonsrapporten». Men så kom Donald Trump.

Marco Rubio, senatoren med en lysende politisk framtid og partiledelsens siste håp etter fiaskoen til Jeb Bush, krasjet i sin hjemstat Florida valgnatten 15. mars, da han tapte for Trump med 19 prosentpoeng.

Rubio begynte sin målbevisste valgkamp med å presentere seg som en oppsummering av løsningene på Det republikanske partiets problemer. Rubio talte om stagnerende lønninger og behovet for å bekjempe fattigdom. Han brukte sin egen innvandringshistorie aktivt, og fortalte sine tilhørere om faren som var bartender og moren som var stuepike.

Men det hadde langt mindre appell enn Donald Trumps hatretorikk mot mexicanere og muslimer og Trumps populistiske budskap om at hans tilhengere var blitt svindlet av politikere og partieliter.

Sanders kan ikke stoppe henne så lenge hun splitter de hvite stemmene.

Rasisme er en av de drivende krefter bak oppslutningen om Donald Trump, men det er ikke hele forklaringen. Forfatteren Thomas Frank skriver i The Guardian 8. mars at han satte seg ned med flere timers opptak av Trumps taler, og ble fylt av avsky over alt det som andre har trukket fram fra disse talene. Men han hørte også at Trump snakket seg varm om handel.

«Det virket som om han var besatt av dette: de ødeleggende frihandelsavtalene som våre ledere har inngått, alle de selskapene som har flyttet fabrikkene sine utenlands, telefonsamtalene han vil ta til direktørene i disse selskapene for å true dem med høye tollsatser dersom de ikke flytter tilbake til USA».

Frank peker på hvordan dette spørsmålet splitter Amerika. Eliten betrakter frihandel og globalisering som en god ting, mens lønnstakere framfor alt ser frihandel som en trussel mot trygge og godt betalte arbeidsplasser.

«Vi klarer ikke å innrømme at vi som er liberale, har noe av skylda for framveksten (av støtten til Trump), for frustrasjonen blant arbeiderklassens millioner, for de visnete byene deres og livene de lever i en nedadgående spiral. Det er så mye enklere å skjelle dem ut for deres forvrengte, rasistiske sjeler, og lukke øynene for det helt åpenbare som trumpismen bare er et grovt og stygt uttrykk for: at nyliberalismen har godt og grundig mislyktes,» skriver Frank.

Thomas Frank, som tidligere har skrevet bøker med sterk kritikk av republikansk politikk, lanserte nylig sin nye bok om amerikansk venstreside. Boka har tittelen «Listen, Liberal or Whatever Happened to the Party of the People».

Det var muligens et historisk øyeblikk.

Det er liten tvil om at Hillary Clinton selv, staben rundt henne og ledelsen i Det demokratiske partiet, jublet over seiersrekken 15. mars. Valgdagsmålingen i Ohio viste at hun vant med 53 prosent av hvite velgere og 67 prosent av svarte. Hun fikk støtte av 61 prosent av de hvite kvinnene. Sanders kan ikke stoppe henne så lenge hun splitter de hvite stemmene, og får klart flertall blant svarte velgere.

I sin seierstale i West Palm Beach Convention Center i Florida, roste Hillary Clinton sin konkurrent Bernie Sanders for å ha gjennomført en sterk valgkamp. Deretter lanserte hun noen av den kritikken hun kommer til å bruke mot Trump seinere i valgkampen:

«Vår øverstkommanderende må være i stand til å forsvare landet, ikke skjemme det ut. Når han går inn for å bruke tortur, viser han ikke styrke. Han viser at han tar feil,» sa hun.

Avskjed med bushismen

I debatt etter debatt mellom de republikanske presidentkandidatene, ble Donald Trump kritisert av sine rivaler for ikke å være en ekte «konservativ», i bunn og grunn en inntrenger som hadde gitt pengestøtte også til den verste av dem alle, demokraten Hillary Clinton. Det er en kritikk som preller av på Trumps tilhengere. Det bekrefter tvert imot at han «ikke er en politiker». For partiledelsen er bekymringen at Trump bryter med partilinjen, Han vil ikke kutte i trygdesystemet («Social Security»). Kutt i disse ordningene har i mange år vært et hovedkrav fra Det republikanske partiet og ledelsen i Kongressen. Og Trump rystet partiets sikkerhetspolitikere da han i TV-debatten foran nominasjonsvalget i South Carolina sa at president George W. Bush og hans regjering hadde løyet for det amerikanske folk om masseødeleggelsesvåpen foran invasjonen i Irak i 2003.

Trump fulgte opp med å forsikre at han ikke har et problem med størrelse nedentil.

Trumps angrep på broren sjokkerte Jeb Bush i South Carolina, der den tidligere presidenten stilte opp for sin yngre bror på et valgmøte. Også moren, den populære Barbara Bush, deltok. Det hjalp ikke. Etter Trumps knusende seier var kandidaturet til Jeb Bush historie.

Det var muligens et historisk øyeblikk. 16. mars, etter at Rubio hadde trukket seg, tok den konservative kommentatoren Ross Douthat i The New York Times avskjed med «Bushismen» i amerikansk politikk: «Men i rent ideologisk sammenheng var det den politiske syntesen av George W. Bush velgerne vraket i nominasjonsvalget da de vraket ham.»

Lavmålet

Med bare tre av opprinnelig 17 kandidater igjen, er det trolig slutt på de absurde TV-debattene mellom de republikanske kandidatene. Donald Trump avslo å stille i en ny debatt på Fox-kanalen, og debatten ble avlyst. Lavmålet i denne serien ble nådd da Donald Trump viste fram hendene sine og ba seere og publikum i salen i Fox Theatre i sentrum av Detroit, slå fast at de hendene ikke var små, slik rivalen Rubio hadde hevdet med antydninger om hva små hender betyr lavere ned på kroppen. Trump fulgte opp med å forsikre at han ikke har et problem med størrelse nedentil.

Akkurat denne sekvensen kan stå som eksempel på hvor fri for politisk substans disse debattene har vært. Det var også i den debatten han begynte å omtale Marco Rubio som «vesle Marco». Han kalte Ted Cruz flere ganger for «løgner».

Han har hatt langsiktige planer.

Før denne debatten hadde den tidligere CIA- og NSA-sjefen under George W. Bush, general Michael Hayden, sagt i et TV-intervju at amerikanske militære ville nekte å utføre ordre om å torturere fanger. «De vil ikke nekte å følge ordre», svarte Trump. «Vanntortur? Fint. Jeg ville ta enda hardere i. Hvis jeg sier at de skal utføre det, så kommer de til å gjøre det.»

Da Marco Rubio kalte Trump en svindler, svarte Trump: «Den største svindleren er Marco Rubio. Han ville ikke klare å bli valgt til hundefanger en gang. Han møter ikke på jobben i Senatet og stemmer ikke. Han har ført velgerne i Florida bak lyset.» Først i en av de aller siste debattene ble Marco Rubio spurt om den globale oppvarmingen er forårsaket av menneskelig aktivitet. Han svarte at det bidraget i tilfelle var så lite at det ikke hadde noen hensikt å gjøre noe med det.

Mitt Romney er partiets forrige presidentkandidat og dermed partiets formelle leder fram til landsmøtet har valgt en ny kandidat. Det var i den posisjonen Romney gikk til det oppsiktsvekkende skritt å holde en tale om hvor uegnet Donald Trump er til å bli president og landets øverstkommenaderende. Trump svarte med å kalle Romney en «mislykket presidentkandidat som sviktet oss alle. Han er en bløffmaker som dummet seg ut.»

Det politiske fenomenet Donald Trump stiger rett opp av det mest reaksjonære og rasistiske i amerikansk politikk og historie. Han har hatt langsiktige planer. Han snuste på mulighetene for å stille i 2012. The New York Times har intervjuet folk som hevder at Trump drives av et umettelig behov for anerkjennelse og for å bli tatt på alvor.

Den underliggende drivkraften i denne kampanjen mot Obama er rasistisk.

Det var i 2012 at Trump stilte seg i spissen for de som hevdet at Barack Obama ikke var født i USA, og derfor ikke var berettiget til å stille som presidentkandidat. Kampanjen gikk så langt at Obama faktisk la fram sin offisielle fødselsattest fra Hawaii.

Den underliggende drivkraften i denne kampanjen mot Obama er rasistisk. Det er også et klart element av rasisme i den systematiske boikotten som Det republikanske partiet i Kongressen har drevet mot alle Obamas forslag i mer enn sju år.

Det har kulminert etter dødsfallet til den konservative høyesterettsdommeren Antonin Scalia. Det republikanske lederskapet i Senatet nekter å møte, langt mindre holde høringer og stemme over dommer Merrick Garland, som er den kandidaten Obama har utpekt til å etterfølge Scalia.

I 2004 ble Barack Obama møtt med jubel da han erklærte at det ikke fantes et rødt eller blått Amerika, bare ett «Amerikas Forente Stater». I 2008 ble han valgt til president med et klart flertall på løftet om å forene Amerika.

Hans motstandere sa nei, og har gjort det i åtte år. I 2016 driver Donald Trump valgkamp der han lover «å gjenreise Amerikas storhet» ved å stenge ute muslimer, bygge mur mot Mexico og ruste opp forsvaret.

I TV-debatten i Fox Theatre i sentrum av Detroit, sa Donald Trump: «Jeg slår Hillary Clinton i mange av meningsmålingene. Jeg har ikke begynt med Hillary ennå.»

Det kapittelet begynner nå.