En toåring kan ikke være radikalisert

Jeg har vært mye sint denne påsken, så langt, akkurat som min sønn på to år. I strålende påskesol, på besteforeldrenes hytte, har han funnet gleden i den lille flekken med snø utenfor døra. Han hyler av begeistring når han blir trukket på rattkjelken, fram og tilbake og fram igjen. På samme måte hyler han, av sinne, når vi gir ham beskjed om at han må gå inn for å spise, eller hvile formiddagslur. Av og til legger seg ned på bakken i protest, sånn at vi må løfte han inn til høylytte protester. Ansiktet hans blir ildrødt av trass, og tårene triller nedover de runde bollekinnene hans.

Den lille luggen hans er helt svett av raseriet, når vi kommer inn. Men så får han en skive med brunost og noen biter med frukt, og verden blir raskt et like godt sted å leve igjen. Når jeg legger han om kvelden føler jeg først på lettelse, deretter kommer bekymringen. Den holder meg noen ganger våken om natta. Har han sparket av seg dyna igjen? Er det for kaldt på rommet? Blir han utrygg av å ligge der inne, på et ukjent rom?

Det er ikke til å holde ut at det regjeringen lurer på er om vi skal hente disse barna hjem, og ikke når.

Av og til sniker jeg meg inn til han. Og det var mens jeg satt sånn en kveld, på en stol ved siden av sengen hans, at jeg først ble tatt av det sinnet som har holdt meg våken i påsken. Jeg hadde tatt opp mobilen mens jeg satt der, og i feeden min på Facebook dukket VGs historie om barna til skandinaviske IS-krigere opp. Det var bilder av en svensk søskenflokk, så tynne at de minnet meg om straffanger. Jeg klarte ikke å lese ferdig saken.

I sengen ved siden av meg lå min egen toåring, med runde, påskebrune bollekinn og sov. Og alt jeg klarte å tenke på er hvor fullstendig prisgitt han er mine og sin fars valg, hvor avhengig han er av at vi tar gode valg. I VGs sak beskrev morfaren møtet med det minste barnebarnet: «Da jeg så han første gang lå han på en sprinkelseng, og så halvveis død ut». Min sønn sover også i en sprinkelseng, han er ikke noe mer eller mindre nasjonens barn enn de barna som nå ser halvveis døde ut i Syria. Det er ikke til å holde ut at det regjeringen lurer på er om vi skal hente disse barna hjem, og ikke når.

Barns rett til trygge og gode oppvekstvilkår

Det er nettopp barns ekstreme sårbarhet som gjorde at Norge, i sin tid, gikk foran i arbeidet med å sikre barns rettigheter. I 1915 vedtok Stortinget seks lover som gjorde Norge til et foregangsland når det gjaldt barns rettigheter. De blir kalt de Castbergske barnelovene, fordi forslag om lover måtte fremmes av en mann på den tiden (sosialminister Johan Castberg). Den første kvinnelige representanten på Stortinget som dukket opp i 1911, Anna Rogstad, var kun vararepresentant. Men lovene kunne like gjerne blitt kalt de Anker Møllerske barnelovene – for å peke på kvinnen som stod for mye av grunnarbeidet bak loven: Katti Anker Møller.

Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.

De Castbergske barnelovene var lover som skulle gi alle barn samme rettslige stilling, uavhengig av hvem deres foreldre var. Siden den gang har vi fått både nasjonale og internasjonale rammeverk som skal sikre barns juridiske rettigheter i Norge. Både barnelova og barnevernsloven er nasjonale rammeverk. Lover som skal sikre barns beste, gi dem nødvendig hjelp og omsorg, og bidra til trygge oppvekstvilkår. I formålsparagrafen til barnevernsloven står det skrevet at:

«Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.»

Også Barnekonvensjonen, som ble vedtatt av FN i 1989, er et internasjonalt rammeverk som Norge har skrevet under på. I artikkel 3 i konvensjonen, om barnets beste, står det skrevet at «Voksne skal gjøre det som er best for barn».

Vi har ikke alltid fulgt vårt eget lovverk

«Norske barn som av sine foreldre har blitt dratt inn i en terrororganisasjon, er per definisjon utsatt for grov omsorgssvikt og dermed norske myndigheters ansvar. Barna skal ikke straffes for sine foreldres valg.» Skrev leder av Minotenk Linda Noor i Vårt Land, og peker på noe helt vesentlig i denne saken. Om det ikke per definisjon er omsorgssvikt å plassere barna sine i områder preget av krig og konflikt, så vet ikke jeg hva det skulle være.

Ikke la skammens historie gjenta seg

Vi har ikke alltid fulgt vårt eget lovverk. Etter andre verdenskrig oppstod det debatter, i norske medier, om både barn av tyske soldater og norske kvinner, men også om barn av nazister eller sympatisører forøvrig. Disse barna ble ofte kategoriserte som åndssvake, og det ble diskutert hvorvidt de i det hele tatt skulle få lov til å gå på norsk skole. På et tidspunkt ble det også vurdert å kaste dem ut av landet vårt. Norge ville tvangssende 9.000 småbarn til Australia i 1945, fordi de hadde tysk far, men Australia takket nei. Likevel, alle disse barna ble stilt til ansvar for sine foreldres forbrytelser. Det ble igjen til vår egen kollektive forbrytelse, som nasjon.

Men regjeringen har forholdt seg tause og tafatte gjennom påsken.

I år 2000 ba daværende statsminister Kjell Magne Bondevik om unnskyldning på vegne av Norge til «tyskerbarna», i sin nyttårstale. «Vi må sikre at historien ikke gjentar seg» sa Bondevik den gang, noe man kanskje bør påminnes i diskusjonene om dagens krigsbarn. Spørsmålet burde ikke være om disse barna skal hentes hjem eller ikke, men hvordan vi kan gjøre det raskest mulig.

Rapporten «Krigsbarns levekår» fra Statistisk sentralbyrå påviser høyere dødelighet, lavere utdanning, lavere lønn og flere selvmord blant krigsbarna etter andre verdenskrig, enn blant jevnaldrende. Liknende tall finnes om også om taterfolkets barn, som også har blitt utsatt for institusjonalisert omsorgssvikt av staten Norge. Det koster oss som samfunn – både i form av tapt menneskelighet, men også rent økonomisk – å ikke følge våre egne prinsipper om barns rettigheter.

Men barn er ikke «forrædere». En toåring kan ikke være radikalisert.

Koblingen mellom historien og nåtid har også blitt gjort av hans partikollega Olaug Bollestad. Norge bør ta initiativ overfor EU for å finne en felles løsning på hvordan vi snarest mulig kan hente disse barna hjem, mener Bollestad og har bred politisk støtte på Stortinget, men regjeringen har forholdt seg tause og tafatte gjennom påsken. Det til tross for at til og med familiepolitisk talsperson i Frp, Silje Hjemdal, har åpnet for å hente barna hjem ifølge NTB. Hennes eget parti er imidlertid også det partiet som uttrykker mest motstand mot å kategorisere denne gruppen som det de er, nemlig barn.  

Våre barn

– Når norske statsborgere enten verver seg til terrorgrupper eller «fremmede makter», har man sviktet landet sitt fundamentalt. De er forrædere, og da mener jeg heller ikke at staten har noe som helst ansvar for deres ve og vel, sa Frps utenrikspolitiske talsmann Christian Tybring-Gjedde til NTB i februar. Og gjorde ingen forsøk på å skille voksne og barn.

Men barn er ikke «forrædere». En toåring kan ikke være radikalisert. I en rettsstat bør det være et prinsipp at uansett hva vi måtte mene om deres foreldre, skal aldri barn måtte bære ansvaret for sine foreldres forbrytelser. Og dessuten, når barn blir utsatt for omsorgssvikt har de krav på beskyttelse. I Norge, som i Sverige, står en gruppe besteforeldre klare til å ta dem imot.

En god start hadde vært å anerkjenne det ansvaret vi har for alle våre barn.

Det er ingen tvil om at disse besteforeldrene som nå kjemper for å få sine barnebarn hjem, kommer til å få hendene fulle med å følge opp og bearbeide, dypt traumatiserte barns opplevelser av grov omsorgssvikt. Men det bør ikke brukes imot dem, det bør heller være et argument for å hjelpe dem hjem så fort som mulig.

Det haster nemlig. Både Kirkens Bymisjon og Redd Barna mener at det står om livet til disse barna, der de nå befinner seg. Det finnes kanskje ingen enkle løsninger, men en god start hadde vært å anerkjenne det ansvaret vi har for alle våre barn. Både de som ligger gode og mette, med påskebrune bollekinn, å sover på de norske hytter akkurat nå. Men også dem som ser «halvveis døde ut» i Syria eller landene rundt. Det gjør vi først når de politiske spørsmålene endres til «hvordan» og «når», og ikke «om».