“Ærlige Torbjørn”

På ferie i det store utland er det mange som har møtt på mannen med tilbudet som nesten er for godt til å være sant. Det er gjerne “special price for you, my friend”, og varer som helst ikke skal sees for nøye på. Men før man slår til på tilbudet fra mannen med de ærlige øynene, er det stort sett en fordel å gjøre nettopp det. Det samme gjelder når politikere fallbyr varer der produsent og kvalitet er ganske så uklar, og der kjøpsgarantien må sies å være heller tvilsom.

Det har nesten blitt et slags tegn på at våren er i anmarsj at Høyres Torbjørn Røe Isaksen varsler kursendringer i Høyres program, helst på politikkområder der partiet vet at det sliter med oppslutningen. Før valget i 2013 var det arbeidslivspolitikken som skulle snus opp ned. Denne gang er det ambisjonene for skattekutt i neste periode som kan bli senket. “Lavere oljeinntekter og høyere offentlige utgifter taler for mer forsiktige skattekutt i årene framover”, mener han, ifølge Klassekampen (18.03.2016) og NRK.

Røe Isaksen har altså også tidligere vært ute og varslet omlegging av Høyres politikk.

Videre kan han i samme intervju fortelle at “Skattelette må også veies opp mot andre tiltak. Det er ikke slik at skattelette har forrang foran alle andre prioriteringer, som skole, forskning, samferdsel og helse.” Røe Isaksen har kan hende fått med seg NRKs ferske undersøkelse, der bare hver tiende velger nå har skatte- og avgiftspolitikk som en av sine viktigste saker.

Slik var det også foran valget i 2013. Skattekutt nådde da ikke en gang opp blant de 10 viktigste sakene velgerne nevnte i en stor undersøkelse Norstat gjorde for NRK. Det er ikke noe rop i befolkningen om skattekutt til de som har mest fra før. Strategien har derfor vært: Ikke snakk om skattekuttene før man gjør dem, ikke løft dem fram i de budsjettene der man har dem som hovedsak – og ikke snakk om dem etter at man har gjennomført dem. 

Røe Isaksen har altså også tidligere vært ute og varslet omlegging av Høyres politikk. Det var han som avduket Høyres rebranding som “det nye arbeidspartiet” i Aftenposten 4. mai 2012, med Høyrelogo i rødt for anledningen og overskriften: “Du tror det nesten ikke før du ser det: Erna Solbergs Høyre vil snu opp ned på partiets politikk overfor vanlige lønnsmottagere og arbeidsfolk.”

I opptakten til den rødgrønne valgseieren i 2005 hadde engasjementet i fagbevegelsen vært sterkt. Bondevik-regjeringen hadde lagt fram et forslag til endringer i arbeidsmiljøloven bare måneder før valget, som ble hovedfokus for blant annet LOs involvering i valgkampen. I 2001 hadde støtten til Arbeiderpartiet vært nede på et historisk lavmål på 33 prosent blant LO-medlemmene, mens Høyre på 18 prosent og Fremskrittspartiet på 10 prosent samlet sett nærmet seg samme oppslutning. Forslagene om mer midlertidighet og svakere regulering av arbeidstid, løftet Arbeiderpartiet opp mot gamle høyder i LO, med tilsvarende lavere oppslutning for høyrepartiene. Høyre var helt nede på seks prosent støtte i LO ved valget i 2005.

Når vi nærmer oss slutten av denne stortingsperioden, kan man konstatere at skeptikere fikk rett.

Det var åpenbart for strategene i Høyre at man måtte øke oppslutningen blant de bortimot 900 000 stemmeberettigede medlemmene i LO. Nesten en fjerdedel av alle med stemmerett. Det sitter et LO-medlem rundt svært mange middagsbord i Norge. Et av de dristige grepene Høyre gjorde foran valget i 2013 var derfor å lansere seg selv som “det nye arbeidspartiet”. Ideen hentet Høyre fra sitt svenske søsterparti Moderaterna, som kalte seg først “det nya arbetarepartiet” og siden “det enda arbetarepartiet”. De hadde lykkes med sin strategi, og erobret mange velgere fra et sosialdemokrati som ikke helt forsto hva som traff det.

Kjernen i “det nye arbeidspartiet Høyre” var en kraftig dose selvkritikk for å ha gått for langt i tidligere forslag, samt løfter om en ny arbeidslivspolitikk. Der skulle respekten for fagbevegelsen stå i sentrum, og framtidige endringer i arbeidsmiljøloven skulle være beskjedne og være “ønsket langt inn i LO”, som Torbjørn Røe Isaksen sa det. Sykelønnsordningen skulle ikke røres, og midlertidige ansettelser skulle riktignok bli noe enklere – men bare ved midlertidige behov i bedriftene, de skulle ikke erstatte faste ansettelser. 

Høyres forsøk på å framstå som mer arbeidervennlig var vellykket. Oppslutningen blant LOs medlemmer økte med knallsterke 8,4 prosent, mellom 2009 og 2013. Det var i og for seg ikke noe nytt at Høyre markedsførte seg som et parti for arbeidere. Det har partiet drevet med i over 100 år. Tidligere har man imidlertid vært tydelige på at man har hatt andre løsninger på hva som var arbeidernes interesser enn fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Man hadde et opplevd interessefellesskap med arbeidsgiverne som førte til at arbeiderrepresentantene fra Høyre stemte imot reguleringer og kontrolltiltak i arbeidslivet, akkurat som deres øvrige stortingsrepresentanter gjorde – slik at å forby barnearbeid “vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier”. (Hals, Harald: Høyres arbeiderbevegelse cirka 1884-1912 s. 161).

Også de nye signalene i skattepolitikken er bemerkelsesverdig gjenkjennbare.

Det var fra den tradisjonen Høyre kom, i kampen om arbeiderstemmene. I 2012 ble det i stedet framstilt som om man nå sto på mer eller mindre de samme standpunktene som LO, og man brukte flittig LO-lederens uttalelse om at partiet nå for så vidt stod for en anstendig arbeidslivspolitikk. Når politikere fra venstresiden antydet at Høyre i regjering ville komme til å bryte løftene, var man knallharde. Det var svartmaling og skremselspropaganda.

Når vi nærmer oss slutten av denne stortingsperioden, kan man konstatere at skeptikere fikk rett. Noe av det første Høyre gjorde i regjeringsposisjon gjorde var å kutte i arbeidsløshetstrygden, tiltaksplasser for arbeidsledige og permitteringsreglene – for å gjøre rom til massive skattekutt. Siden foreslo man å kutte i tilgangen til sykelønn for titusenvis av arbeidstakere – selv om løftet om ikke å endre sykelønnsordningen var selve symbolet på Høyres nyorientering. Etterpå brøt man lovnadene om å lytte til fagbevegelsen i prosessen med å svekke arbeidsmiljøloven. Endringene ble gjort uten dialog i forkant og man så suverent bort fra fagmiljøer og en så godt som samlet fagbevegelse. Fagre ord før stortingsvalget om å ha fast ansettelse som hovedregel, og midlertidighet bare ved midlertidige behov, ble sett bort fra. Nå er det i praksis blitt valgfritt for arbeidsgiver om man vil ansette fast eller midlertidig.

Røe Isaksen har altså relativ lav troverdighet som budbringer for kursendring. I samband med utspillet om Høyres nye retning, ble det lansert et eget nettsted, www.arbeidspartiet.no, der disse moderne og nye løsningene skulle presenteres og eierskap til saken etableres. Et besøk til den nettadressen viser at nettsiden har lidd samme skjebne som Høyres offensiv mot fagorganiserte – den er parkert.

Høyres og Røe Isaksens “det nye arbeidspartiet” var åpenbart kopiert fra de svenske Moderaternas vellykkede strategi. Men også de nye signalene i skattepolitikken er bemerkelsesverdig gjenkjennbare. Foran det svenske valget i 2002 lanserte lederen Bo Lundgren et aggressivt program for kraftige skattekutt. Det samlede skattekuttet var på svimlende 130 milliarder kroner – og en opplagt Gøran Persson gikk til harde angrep med eksempler på hvordan en slik sjokkterapi ville virke på den svenske velferden. Den ideologiske kampen for lavere skatter ble heller ikke denne gangen noen stor suksess for høyresiden, og Moderaterna gjorde sitt dårligste valg på flere tiår.

Det nye “mjukhøgern” lykkes – som i Norge – med å sjarmere velgerne.

Men det skulle bare ta fire år før en helt ny versjon av det svenske Høyre ble presentert for velgerne. For åpen scene hadde den nye lederen og statsministerkandidaten Frederik Reinfeldt tatt et tilsynelatende oppgjør med den monomane kampen for lavere skatter. Sammen med Anders Borg tok han et selvkritisk oppgjør med de urealistisk store skattekuttene man hadde lovet – det ville gå utover velferden og fellesskapet, kunne man fortelle. I et utspill som vakte stor oppsikt fastslo de at fordelingsprofilen på skattekuttene tidligere hadde vært alt for dårlig, og at “velgerne skal også vite at Moderaterna prioriterer trygghet gjennom en god skole, godt helsevesen og en kraftfull kriminalpolitikk”.

På landsmøtet til Moderaterna viste Reinfeldt også til at “Den kronen som brukes til lavere eiendomsskatt er en krone som ikke brukes til satsing på skole eller et rettsvesen som fungerer bedre”. Og det nye “mjukhøgern” lykkes – som i Norge – med å sjarmere velgerne og vinne politisk makt. Men da posisjonene var vel sikret, tok man uforferdet opp arbeidet med sine gamle prosjekter igjen. Reinfeldt-regjeringen fikk etter hvert gjennom åtte år redusert det sammenlagte skattenivået siden deres første budsjett i 2007 med hele 140 milliarder kroner. Altså 10 milliarder mer enn det som ti år tidligere hadde blitt framstilt som dramatiske kutt. Samtidig var Sverige det landet i hele den vestlige verden der forskjellene vokste raskest i perioden. All erfaring tilsier at retorikken før et valg spiller liten rolle. Vel inne i regjeringskontorene får kampen for lavere skatter den sentrale plassen den alltid har i høyrepartienes politiske prosjekt.

Det er nok mange som har latt seg forlede av selgeren med det gode tilbudet og det raske snakketøyet. Og som har vendt hjem med varer som ikke akkurat har levd opp til forventningene. Men det er sjelden folk drar tilbake, og lar seg lure av den samme fyren to ganger på rad.