Hverdagssexismens jævlighet

Det er valentinsdagen 2017. Jeg sitter på t-banen i Oslo. Klokka er cirka 16.45. På et av setene som vender inn i vogna sitter jeg og hører på musikk. Jeg er over gjennomsnittet stressa fordi jeg skal rekke et møte. På Blindern kommer det på en fyr som stiller seg rett fremfor meg og holder tak i stanga ved siden av setet mitt. Jeg synes det er en litt rar måte å stå på, så jeg kikker kjapt på ham. Han stirrer på meg. Lenge. Jeg blir stressa. Hva er greia?

Så ser jeg greia, for å si det sånn.

Perfekt, stressende dag toppes av en erigert penis trykka opp i trynet.

Fyren har en hard pikk som er mindre enn en halv meter fra ansiktet mitt og han vil ha blikkontakt. Hva gjør jeg? Jeg gjør ingenting, selvfølgelig.

5 minutter senere går han av og jeg sitter igjen nedbrutt, trist og nervøs.

Hvorfor sa jeg ingenting?

Jeg tror likevel det verste var at jeg ikke ble sjokka. Jeg tenkte simpelthen: “Perfekt, stressende dag toppes av en erigert penis trykka opp i trynet av en kåt drittsekk på t-banen. Det var jo bare det som mangla!”

Hvorfor sa jeg ingenting? Jeg anser meg selv som ganske tøff og jeg har aldri vært redd for å si ifra når noe ikke er greit. Men i slike situasjoner fryser jeg til, og det skremmer meg. Handlingslammelse i møte med seksuell trakassering, overgrep eller voldtekt er ikke uvanlig. Det kommer kanskje av en frykt for at situasjonen skal eskalere eller av maktesløshet.

Seksuell trakassering begynner i ung alder.

Normaliseringen av seksuell trakassering er tydeligvis så stor at til og med noe av det umiddelbare ubehaget forsvinner. Det er jo ikke noe spesielt eller uvanlig tenkte jeg. Seksuell trakassering faller inn i kategorien av “litt kjipe ting” som kvinner bare må forholde seg til. Du vet, sånn som menssmerter og mansplaining.

Jeg har opplevd

For noen år siden lanserte tidsskriftet Fett kampanjen #jegharopplevd der de oppfordret alle som hadde opplevd seksuell trakassering til å dele sine erfaringer. Her er noe av det som ble delt:

#jegharopplevd å sitte på en buss i 30 minutter og kjempe mot en fremmed mann som klådde og kysset meg overalt. Jeg var 15. Klokka var 14.

#jegharopplevd å vurdere sjansen for å bli voldtatt før jeg tar en avgjørelse, alt for mange ganger.

#jegharopplevd at min voksne, mannlige sjef lurte på om jeg hadde pene tær siden han likte å suge på jenteføtter. Jeg var 16 år.

Dette kollektive minnet skaper for kvinner en bevissthet om alle mulige situasjoner hun selv kan havne i.

Seksuell trakassering begynner i ung alder. I en undersøkelse på videregående skoler i Trondheim viste det seg at en av fire jenter og en av seks gutter hadde opplevd “å bli tatt på å intime kroppsdeler, bli kysset mot sin vilje og mottatt forespørsler/ krav om seksuelle tjenester”.  53,4 prosent av jentene og 28,7 prosent av guttene hadde opplevd “seksuelt ladet stirring og andre ubehagelige blikk”.

Hvorfor skjer det? Hvor kan vi egentlig rette pekefingeren?

Vi har opplevd

Maskulinitetsrollen og realiteten i det at overgrep mot kvinner så godt som aldri får konsekvenser – man antar at så lite som ti prosent av voldtekter anmeldes – er kanskje gode steder å starte. Det forklarer kanskje også min egen respons.

Gutter og menn blir etter det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret opplært til at deres seksualitet bør være dominerende. Å hevde seg gjennom seksuell dominans av kvinner og jenter er en maktutøvelse som bekrefter mannens virilitet, men det også synes å bekrefte kvinnens feminitet. Jenter oppdras til å akseptere denne dominansen og kanskje også forholde seg passiv i møte med den. Hvis en kvinne er så uheldig å bli utsatt for seksuell trakassering eller overgrep, så kan det derfor være vanskelig å gjøre noe med.

Til ferien i Italia for noen år siden der jeg ble rett ut “grabbed by the pussy”.

I en diskusjon med noen medstudenter for noen uker siden, brukte jeg begrepet “kvinners kollektive minne”. Jeg definerte dette som den delte kvinnelige erfaringen og kunnskapen av egne og andres seksuelle trakassering og overgrep. Dette kollektive minnet skaper for kvinner en bevissthet om alle mulige situasjoner hun selv kan havne i.

Dette former handlinger i det daglige liv, valg overfor det motsatte kjønn og valg overfor andre kvinner. Denne vissheten ligger som en passiv kunnskap i et kvinneliv og dras fram i situasjoner som kan tolkes som potensielt farlige.

Dette kollektive minnet spilles over i hodet mitt mens jeg prøver å ignorere ståpikken i trynet mitt. Det strekker seg fra da jeg var 7 år og jeg ble fortalt at jeg så veldig sexy ut i den trange slengbuksa mi av en voksen mann, til ferien i Italia for noen år siden der jeg ble rett ut “grabbed by the pussy”, til alle de jeg kjenner som har blitt voldtatt, tatt på og verbalt forgrepet.

Mange kvinner oppdras til å takle slike situasjoner, likevel er vi dømt til å feile hver gang.

Maktesløsheten

Jeg kjenner svært få kvinner som har klart å reagere “rett” i møtet med seksuell trakassering eller overgrep. Når jeg snakker med venner som har erfaring med dette, er den største følelsen de sitter igjen med den av å ikke ha “mestret” overgrepet. Å ikke ha klart å si ifra eller å fått tatt igjen på den som utførte handlingen. Skyldfølelsen og maktesløsheten følger en inn i neste ubehagelige situasjon, og man får bekreftet igjen og igjen at man ikke klarer å ta kontrollen.

Jeg sa ingenting på t-banen, kanskje fordi jeg vet alt dette.

Det er noe oppriktig trist i enhver situasjon der noen seksuelt trakasseres. Trua på menneskeheten og vår felles empati til hverandre dør litt hver gang. Jeg blir sikrere på at jeg må passe meg for menn som går bak meg kl. 04 på lørdagskvelder, for han som vil spørre meg om noe mens jeg går ute på gata, for han som ikke tok hintet om at jeg ikke ville danse.

Frykten som kanskje er irrasjonell, men som jeg av egen og andres erfaringer, vet er høyrisiko. Fordi jeg vet hva som skjer hvis noen skader meg eller bestemmer seg for at den som ikke vil, den skal. Mest sannsynligvis anmelder jeg ikke, og om jeg gjør det så ender det mest sannsynlig med henleggelse.

Hverdagssexismens jævlighet eksisterer fordi den er nettopp det: hverdagslig.

Jeg sa ingenting på t-banen, kanskje fordi jeg vet alt dette. Jeg vet at jeg som kvinne ikke føler meg som noen “vinner” på det såkalte kjønnsmarkedet, slik som noen skal ha det til.

Hvor er vi trygge?

Vi trenger endringer i holdninger og i våre kjønnsrollemønstre. De seige strukturene i samfunnet må bygges om. Menn trenger andre strategier for bekreftelse, de må slippe tak i den giftige maskuliniteten som gjør både kvinner og menn til tapere. Kvinner trenger å bli tatt på alvor. Hverdagssexismens jævlighet eksisterer fordi den er nettopp det: hverdagslig.

Alle de som har tatt på meg er vanlige menn.

Alle de som har tatt på meg er vanlige menn. Gifte menn, kule gutter, snille kompiser. Det er ikke bare gærninger som viser ståpikken sin til en åpenbart ukomfortabel jente på t-banen, det er helt vanlige mennesker.

Hvis du ikke kan være trygg blant vanlige folk, på en helt vanlig t-bane, i ett av verdens mest likestilte land, kl. 16.45 på valentinsdagen. Hvor kan du være trygg da?