Trump blir fortsatt forgudet

(New York): Dette burde ikke være mulig. Donald Trump har blitt tiltalt på fire punkter, blant annet sammensvergelse for å bedra USA og sammensvergelse for å frata amerikanere deres stemmerett. Trump har også blitt anklaget for en rekke andre forhold, deriblant brudd på spionasjeloven (i en føderal domstol i Florida) og for å forsøke å hemmeligholde en sexskandale (34 tiltalepunkter i New York).

Det virker ikke som om Trumps tilhengere bryr seg om at den tidligere presidenten kan ende opp i fengsel.

Til tross for dette virker det som om ikke noe kan rokke ved Trumps forsprang som republikanernes presidentkandidat. Ifølge en meningsmåling, som ble avholdt nå nylig, ligger han 37 prosentpoeng foran sin nærmeste rival, Ron DeSantis, guvernøren i Florida.

Det virker ikke som om Trumps tilhengere bryr seg om at den tidligere presidenten kan ende opp i fengsel. Null prosent av hans mest ihuga tilhengere mener at han har gjort noe galt, som er underlig. Enda merkeligere er det at 43 % av republikanere tydeligvis har «veldig positive» tanker om ham.

DeSantis, som riktignok synes så ukomfortabel at han gjør andre mennesker ukomfortable ved å se på ham, er ikke i stand til å utflankere Trump på høyresiden. Chris Christie, en litt mer tiltalende politiker (nå med 2 % oppslutning blant republikanske velgere), har i enda mindre grad lyktes i å vinne fram ved å fremstå som mer moderat.

De som befinner seg inne i Trump-boblen er grepet av pessimisme.

Hva kan forklare den urokkelige støtten til Trump blant hans tilhengere? Forklaringen ligger neppe i hans evne til å tenke klart og formulere gode argumenter. Det er sjelden klart hva han tenker eller om hans tanker gir noen mening i det hele tatt. Han bryr seg i liten grad om fakta – og er til og med foraktfull overfor fakta. Men jo mer han lyver, desto mer virker det som om hans tilhengere liker ham, som om strømmen av falske påstander som kommer ut av hans munn, har gjort dem ute av stand til å fatte hva som er sant.

Den radikale endringen i hvordan folk mottar informasjon har utvilsomt noe å gjøre med dette. Mange mennesker, ikke bare Trump-tilhengere, befinner seg godt beskyttet på innsiden av en boble der det flommer over av nettbasert feilinformasjon fremmet av folk som utgir seg for å være journalister – på Fox News og andre enda mer outrerte mediekanaler.

De som befinner seg inne i Trump-boblen er grepet av pessimisme. Rundt 89 % av republikanske velgere mener USA er på full fart nedover, selv om økonomien under president Joe Biden har vist seg å være bemerkelsesverdig robust. Flere blant Trumps kjernevelgere snakker til og med om en nær forestående nasjonal katastrofe forårsaket av lumske eliter, onde innvandrere og en internasjonal sammensvergelse bestående av finansfolk som trekker i verdens tråder. Trump har vært en mester i å manipulere og spille på denne konspiratoriske frykten som kan provosere fram hevngjerrig vold like lett som ekstatisk smiger av den selverklærte redningsmannen.

Det mest vellykkede – og mest foruroligende – ved Trumps demagogiske utspill er å fremstille sine egne rettslige problemer som et angrep på alle tilhengerne hans.

Det er flere grunner til at folk er bekymret. Mange amerikanske industriarbeidere føler seg akterutseilt i en global økonomi der bedrifter ønsker å bruke billigere arbeidskraft andre steder i verden. Og en rekke sosiale og demografiske endringer – flere ikke-hvite borgere, mindre religiøs autoritet, utfordring av dypt rotfestede normer knyttet til kjønn samt kjønnsbaserte og rasemessige hierarkier – gjør at folk føler seg desorientert og i egne øyne fratatt sin status. De forguder lederen som lover å «gi dem landet sitt tilbake».

Det mest vellykkede – og mest foruroligende – ved Trumps demagogiske utspill er å fremstille sine egne rettslige problemer som et angrep på alle tilhengerne hans. Trump-kampanjen sammenlignet de siste anklagene med forfølgelse i Stalins Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Etter at han ble tiltalt føderalt i juni, sa han til sine tilhengere: «Når alt kommer til alt, er det ikke meg de er ute etter. De er ute etter dere – og jeg står bare i veien for dem.»

Historien gjentar seg aldri på nøyaktig samme måte, og omtrentlige sammenligninger med andre tider og steder er alltid farlig. Men noen aspekter ved fortiden kan fortsatt hjelpe oss med å forstå vår egen tid bedre.

I boken The Origins of Totalitarianism hadde Hannah Arendt et poeng som fortsatt er gyldig: Forsettlig løgn er første steg i retning av tyranni. Som hun skriver: «Før de griper makten og etablerer en verden i henhold til sine egne doktriner, maner totalitære bevegelser fram falske forestillinger om en verden … der, gjennom ren innbilning, rotløse masser kan føle seg hjemme og bli skånet for de endeløse sjokkene som mennesker med sine forventninger møter i det virkelige liv gjennom virkelige erfaringer.»

Trump, til tross for at han har klart å fylle høyesterett med radikale religiøse dommere, har ikke klart å kapre brorparten av elitene slik Hitler gjorde.

Den tyske historikeren Joachim Fest sa mye av det samme om nasjonalsosialismens «liturgiske magi». Det var en magi som, ifølge ham, ga folket tilbake «deres tapte følelse av å høre sammen og deres følelse av kollektivt kameratskap».

Noe som virker enda mer relevant i dag er en bemerkning som den tyske liberale politikeren Theodor Heuss kom med i 1932 da nazistene var i ferd med å ødelegge det tyske demokratiet. Han snakket om nazistenes «utrolige propagandistiske prestasjon som baserte seg på et samspill som både omfavner helten og helgenen på en gang, som veksler mellom den store seierherren i det ene øyeblikket og martyren og hans plagede uskyld i det neste.»

Dagens USA er ikke den fortapte Weimarrepublikken i mellomkrigstidens Tyskland. Katastrofale kriger har funnet sted i Irak og Afghanistan, men det er ikke noe som svarer til Versaillestraktaten og måten den straffet tyskerne på etter første verdenskrig. Det er ingen økonomisk depresjon som kommer i nærheten av den som fant sted på 1930-tallet.

Hvis det republikanske partiet nominerer Trump som sin presidentkandidat, vil han nok ha større problemer med å slå den sannsynlige demokratiske kandidaten, Biden, enn å riste av seg sine republikanske rivaler.

Og muligens det viktigste: Trump, til tross for at han har klart å fylle høyesterett med radikale religiøse dommere, har ikke klart å kapre brorparten av elitene slik Hitler gjorde. Noen unge hvite menn føler seg i dag tiltrukket av ytre høyre. Men Trump har på ingen måte samme støtte blant studenter som det nazistene hadde.

Hvis det republikanske partiet nominerer Trump som sin presidentkandidat, vil han nok ha større problemer med å slå den sannsynlige demokratiske kandidaten, Biden, enn å riste av seg sine republikanske rivaler. Men vi vil se om nok mennesker kan bli overtalt til å stemme på en 81 år gammel mann, som ofte snubler og stotrer, for å avverge det katastrofale utfallet – at en kandidat som lengter etter å komme tilbake til Det hvite hus for å unngå fengsel vil vinne.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2023.