Trump kan bli det europeiske prosjektets redningsmann

MÜNCHEN: Det er ikke første gang at den alle snakker om på sikkerhetskonferansen i München, er en person som ikke er til stede. I år var det Donald Trump sin tur.

I likhet med de fleste av deltakerne på årets sikkerhetskonferanse – også kalt «Davos of Defense» – håper jeg inderlig at den antatte republikanske presidentkandidaten i all framtid vil forbli en tidligere president. Dette er ikke bare ut fra medfølelse med mine amerikanske venner, som ser ham som en fare for republikkens framtid, men også fordi jeg frykter det han kan gjøre med den globale ordenen.

Trump har tvunget europeere til å revurdere noen av sine viktigste antagelser knyttet til forsvar og sikkerhet.

Men som europeer er jeg også på et vis takknemlig for at Trump eksisterer. Selv om han taper valget i november, kan han ende opp med å bli det europeiske prosjektets utilsiktede redningsmann.

Trump har tvunget europeere til å revurdere noen av sine viktigste antagelser knyttet til forsvar og sikkerhet. Det var på tide.

Disse antagelsene har bidratt til handlingslammelse i forhold til krigen i Ukraina og Europas eget forsvar – og i forhold til europeisk enhet og politisk samhold.

Nå som krigen i Ukraina har pågått i to år, uten noen ende i sikte, bidrar Trumps presidentkandidatur til at europeere må tenke nøye gjennom hva seier eller nederlag kan føre med seg. Det alle ønsker mer enn noen annet, er at Ukraina skal klare å gjenvinne alle landområder som har gått tapt.

Trump har også utilsiktet bidratt til å framskynde og intensivere den pågående europeiske debatten om forsvar og sikkerhet.

Etter å ha bivånet den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnys enke, Julia Navalnaja, tale på sikkerhetskonferansen i München noen timer etter at hun fikk beskjed om at mannen hennes var død, var det umulig ikke å reagere med skrekk og avsky på tanken om å gi Vladimir Putin selv en kvadratcentimeter av Ukraina.

Men ettersom denne utmattelseskrigen varer og varer, gir det mindre og mindre mening å kun tenke på utfallet av denne krigen i territorielle termer.

Når alt kommer til alt: En enda større fare for Ukraina enn tap av territorium vil være en fredsplan i regi av Trump der Ukraina både må gi fra seg land og blir demilitarisert – dømt til en sårbar nøytralitetstilstand.

Europeere er i ferd med å få øynene opp for at Ukraina kun kan realisere sine ambisjoner om å gå i europeisk og vestlig retning, gjennom å bli medlem av både NATO og EU. Som Ivan Krastev har tatt til orde for nå nylig: Det er muligens på tide å begynne å vurdere et «vesttysk scenario».

Trump har også utilsiktet bidratt til å framskynde og intensivere den pågående europeiske debatten om forsvar og sikkerhet. Bare denne uken i München, lovet Danmarks statsminister Mette Frederiksen å overlevere hele det danske artilleriet til Ukraina.

Mer generelt, har europeere allerede bidratt med mer hjelp (militært og på andre måter) til Ukraina enn USA. Og i forkant av NATOs toppmøte i Washington i juli, er 20 av de 22 EU-medlemmene av alliansen (inkludert Tyskland) allerede på vei til å bruke minst 2 % av landets BNP på forsvar.

Men Trumps største bidrag har muligens vært å styrke det europeiske politiske samholdet.

Mesteparten av denne endringen kommer riktignok som følge av Putins revansjisme. Men Trumps kommentarer nå nylig, der han oppfordret russerne til å «gjøre hva faen de vil» med NATO-land som nekter å «punge ut», har bidratt til å høyne innsatsen. Europeere må ikke bare investere mer, men også bruke pengene på en annen måte, ikke minst ved å overvinne gamle mentale sperrer der de skiller mellom NATO og EU.

Men Trumps største bidrag har muligens vært å styrke det europeiske politiske samholdet. Etter at han ble valgt i 2016, var det mange som fryktet framveksten av en «illiberal internasjonal» (et ordspill på Den kommunistiske internasjonale, oversetters anm.) som ville ha brakt ytterliggående, høyrepopulistiske partier i Europa på linje med Trump-administrasjonen og Putins regime.

Men dersom Trump blir valgt for andre gang, viser en meningsmåling i regi av European Council on Foreign Relations at han ikke vil bli tatt imot med åpne armer i de fleste europeiske land – ja, selv i Ungarn. (Resultatene fra meningsmålingen vil bli publisert om ikke så lenge.)

Skulle katastrofen bli avverget denne gangen, vil Biden-administrasjonen kunne regne med en langt bedre europeisk partner i en ny presidentperiode.

En påfallende konsekvens av krigen (og Brexit) er hvordan mange partier på høyresiden har reorientert seg. Mest påfallende er hvordan Italias statsminister Giorgia Meloni varsomt har beveget seg bort fra sine tidligere euroskeptiske holdninger og gjort et poeng av å bryte alle Italias bånd med Putin.

I Polen er Donald Tusk tilbake som statsminister. Her har tradisjonelt skeptiske velgere samlet seg rundt ideen om et mer samhørig Europa – også geopolitisk. Det er godt mulig at Europaparlamentsvalget i juni vil resultere i en kraftig høyredreining.

Men i mange land kan Trump-trusselen bidra til å mobilisere velgere og gi vind i seilene til kandidater som støtter opp om europeisk suverenitet.

Denne dynamikken gjør seg ikke bare gjeldende i EU. Britene vil sannsynligvis velge en ny regjering innen året er omme. David Lammy, som er «utenriksminister» i den britiske skyggeregjeringen til Labour, imponerte under München-konferansen og gjorde det klart at han vil gjøre alt han kan for å sikre en så nær relasjon som mulig til de europeiske landene i saker som angår sikkerhet og forsvar.

Det er et vågespill, men det er mulig at Trump-effekten kan ende opp med å gjøre den transatlantiske ordenen sterkere enn den har vært på lang tid.

Men ingen oppsummerte Trump-effekten bedre enn Nederlands (avtroppende) statsminister, Mark Rutte, som ba europeere innstendig om å «slutte å klage og syte om Trump» og begynne å ta seg sammen. Med tanke på langtidsutsiktene for amerikansk politikk, må europeere gjøre dette uansett hvem som vinner valget i november.

Skulle katastrofen bli avverget denne gangen, vil Biden-administrasjonen kunne regne med en langt bedre europeisk partner i en ny presidentperiode. Som mange av de som følger med på amerikansk politikk har merket seg, er Trump både den største trusselen mot det amerikanske demokratiet samtidig som han er den personen som i størst grad mobiliserer velgere til å stemme på det demokratiske partiet.

Det er et vågespill, men det er mulig at Trump-effekten kan ende opp med å gjøre den transatlantiske ordenen sterkere enn den har vært på lang tid.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org