Trumps krampetrekning

Puh. Det var omtalt som et skjebnevalg og et veikryss, selve demokratiet lå i potten. Amerikanerne kan puste lettet ut. Vi kan alle senke skuldrene. For en stund.

Det amerikanske mellomvalget 2022 er historie. Selv om fasit ennå ikke er klar, er den dyprøde bølgen avverget. De mest ytterliggående høyrekreftene i amerikansk politikk på delstat- og nasjonalt nivå ble avvist av velgerne. Mange nok amerikanere hadde fått nok av løgner om valgresultatet i 2020 og ikke minst av anslagene mot kvinners rett til abort. Kandidater som hadde danset for tett med ekspresident Donald Trump, ble straffet.

Slaget om den amerikanske sjelen er likevel ikke over, og det er fristende å trekke en historisk parallell. Til en annen, men for oss alle, helt avgjørende kamp mellom gode og onde krefter. Det er nå nøyaktig 80 år siden Winston Churchill kunne innkassere sin første militære seier mot nazistene. I øst hadde russerne stoppet Hitlers styrker ved Stalingrad og langt borte i den nordafrikanske ørkenen kunne britene etter tre års krig endelig kjenne på at vinden snudde.

Amerikansk politikk er ustabil i sin natur for å holde nasjonens kurs stabil.

Det var ikke snakk om noen feiring da Churchill kunne fortelle britene om seieren over Hitler i Egypt. For mye død og hardt arbeid gjensto, men ordene hans uttrykte en dyp følelse av lettelse. «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning», var Churchills håpefulle, men nøkterne budskap. USA var kommet med i krigen. Russerne hadde stoppet nazistene. Og nå vant britene på slagmarken. Klodens gode krefter var samlet.

Det er store ord og en voldsom sammenligning, men det føles sånn nå når USA har avverget at landet har tatt enda noen skritt til høyre. Skritt som ville tatt denne høyst uperfekte, men stadig eneste virkelige globale garantisten for demokrati og vestlige verdier, inn i svært farlig terreng. Når kloke hoder på fullt alvor vurderer mulighetene for borgerkrig i USA, er det selvsagt grunn til bekymring. Fyrstikkene er med dette valget lagt tilbake i esken. For nå.

Amerikansk politikk er ustabil i sin natur for å holde nasjonens kurs stabil. Pendelen svinger ubønnhørlig mellom høyre og venstre annethvert år. Amerikanerne liker ikke at noen får for stor makt og store seiere blir ofte besvart med store nederlag. Velgerne presser politikken inn mot sentrum. De siste 30 årene har det derfor skjedd bare to ganger at den sittende presidenten har lyktes med å følge opp egen suksess med seier i kongressen to år etter. Bill Clinton klarte det i 1998 og George W. Bush i 2002, etter terrorangrepene på New York og Washington. Barack Obama, som kunne gå på vannet etter sin presidentvalgseier, gikk på en kjempesmell to år etter. Demokratene mistet 63 seter i representantenes hus.

Det er denne kjøttvekta som nå endelig får amerikansk høyreside til å peke på Trump som et problem.

Det kan fortsatt bli republikansk flertall i Representantenes hus, men Senatet er trygt i Demokratenes hender. Det er en stor seier for president Joe Biden. USA er igjen presset inn i et moderat, konserverende sentrum. Det er et trist faktum for oss nordmenn som så gjerne skulle sett at USA ble den sosialdemokratiske festningen det har ressursene til å bli, men aller mest er det en gladsak om at nasjonens instinkter er skjerpa og at veien videre ikke går mot høyre.

Det er derfor grunnlag for å knytte nevene i en seiersgest. For det skulle ikke gått sånn. I teorien skulle Joe Biden vært straffa hardt. Han er en svært lite populær president. Målingene er historisk svake for alderstegne Biden, som i sitt åttiende år verken inspirerer eller trygger det amerikanske folket. I tillegg har dyrtid − med kraftig økte bensinpriser − gjort livet surt for svært mange amerikanere, og inflasjonen har steget til uhåndterlige høyder på Bidens vakt. Begge sider er derfor svært overrasket over valgresultatet. Det får konsekvenser for neste presidentvalg.

Republikanerne er nærmest i sjokk, for de bommet på åpent mål. En bred og sikker seier ble rotet bort. Og skylda legges nå på Donald Trump. Flere av hans mest profilerte undersåtter gjorde det dårlig. Nederlaget i Pennsylvania for Trump-baby og TV-kjendis Mehmet Oz ses på som en direkte konsekvens av nærheten til ekspresidenten. Det samme skjedde i Georgia der den tidligere fotballstjerna Herschel Walker må ut i omkamp om senatsplassen, selv om den republikanske guvernøren ble gjenvalgt med klar margin. Mer enn republikanere 200.000 stemte for guvernøren, men mot Walker.

Trump har bare omsorg for én part, Donald Trump.

Det er denne kjøttvekta som nå endelig får amerikansk høyreside til å peke på Trump som et problem. De kunne langt på vei leve med Trumps løgner og moral, men nå koster han dem stemmer og posisjoner. Også høyremediene som har lagt så godt til rette for trumpismen, snur. At Fox News, New York Post og Wall Street Journal alle peker på Trump som en taper, er kanarifuglen i gruva. Surstoffet som Trump trenger er borte. Wall Street Journals lederartikkel dagen etter valget har gitt gjenklang: «Trump is the Republican party’s biggest loser − He has now flopped in 2018, 2020, 2021 and 2022». Tre valg og ett opprør har han mislyktes med.

Mandag var det ventet at Trump skulle lansere sitt presidentkandidatur, men valgresultatet vil absolutt påvirke hans avgjørelse. Han tapte igjen, han har mediene mot seg, og i Florida-guvernør Ron DeSantis har det republikanske partiet fått en ny favoritt, og et yngre og bedre emne å jobbe med. Kanskje innser selv Trump at det ikke er klokt å prøve igjen. Eller er han så gal at han prøver seg som uavhengig kandidat? Kampanjekassa hans er stinn og han har allerede gått til angrep på DeSantis etter valget. At et sololøp vil kunne splitte det republikanske partiet, bryr han seg lite om. Trump har bare omsorg for én part, Donald Trump.

Å se for seg Biden som president i 2028, er pent sagt vanskelig.

Hva da med Joe Biden, som blir 80 år neste uke? Det var ventet at Biden ville gå for nye fire år hvis Trump ble motkandidat. Stiller republikanerne med blanke ark og med Trump i opposisjon, vil kanskje også Demokratene våge å stille med nye krefter. Det er mest opp til Biden selv, men sannsynligheten for at han ikke stiller, kan ha økt med tirsdagens valg. Det kan være at han vil være fornøyd med sitt ettermæle som mannen som stoppet Trump og hans farlige høyre i to valg.

Det er en ubehagelig øvelse å framskrive Bidens helseutvikling. Men naturen går sin ubønnhørlige gang med oss alle. Å se for seg Biden som president i 2028, er pent sagt vanskelig. Amerikansk politikk og særlig det Demokratiske partiet trenger et generasjonsskifte. For selv om Trump kan være ute, vil ikke kampen mot Ron DeSantis være mindre krevende eller avgjørende. Faren er ikke over. Det er fortsatt bare «the end of the beginning».

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)