USAs motiv for kidnapping av Venezuelas president Nicolás Maduro er ganske åpenbart: USA ønsker kontroll over Latin-Amerika. Men hva skjer nå?
På tross av sin brutalitet og lovløshet var militæraksjonen som kidnappet Venezuelas president Nicolás Maduro og hans kone på lørdag godt planlagt og effektivt gjennomført. Det kan man ikke si om den politiske planen, iallfall ikke om målet var regimeskifte. Hva kan skje med Venezuelas demokrati nå?
Det er under en måned siden Maria Corina Machado var i Oslo for å motta Nobels fredspris for hennes arbeid for demokrati i Venezuela. Hun støttet fullt og helt Trumps planer og lovet Venezuelanerne at den store «frigjøringsdagen» fra Maduro-regimet snart skulle komme. Da bombene falt over Caracas og Maduro ble tatt natt til lørdag, trodde mange den dagen var kommet.
Det foreløpige resultatet er at ingenting egentlig er endret i Venezuela, bortsett fra USAs makt.
Men så kom sjokket: Trump ville ikke at Machado skulle ha noen rolle i den politiske transisjonen. USA skulle styre selv, med visepresident Delcy Rodríguez, som en overgangsfigur. Hun ble tatt i ed samme dag, og Trump lovet henne nye angrep om ikke hun gjør som USA sier. Det foreløpige resultatet er at ingenting egentlig er endret i Venezuela, bortsett fra USAs makt. Selv om grunnloven krever nyvalg i løpet av 30–90 dager i en slik situasjon, hørte vi ikke et ord om det. Vi har heller ikke hørt et ord om frigivelse av politiske fanger.
USAs motiv er ganske åpenbart: USA ønsker kontroll over Latin-Amerika. Det har vært tydelig lenge, og iallfall siden publiseringen av USAs Nasjonale sikkerhetsstrategi og Trumps versjon av Monroe-doktrinen i desember. I Venezuela skal man bruke den kontrollen til å få privilegert tilgang til oljeressurser og kritiske mineraler, og sekundært stanse narkotikahandel. Det er langt enklere måter å få tilgang til Venezuelas olje på enn å bombe landet kidnappe presidenten; man kunne begynne med å oppheve sanksjonene som USA har underlagt landet siden 2017. Men det vil ikke gi en form for kontroll som både kan holde konkurrenter som Kina på avstand og beskytte investeringer.
En Rodriguez-regjering med USA hengende over skulderen kan sikre at sanksjonene blir opphevet og at investeringene på ny strømmer inn i Venezuelas oljesektor.
Trump hadde heller ikke tiltro til at Machado kunne sikre en slik kontroll. Hun har lenge lovet USA fri tilgang til landets oljeressurser, men hun har ikke kontroll med landets militære og det mektige oljeselskapet PDVSA, og en slik kontroll vil det ta lang tid å sikre. Derfor er en Delcy Rodríguez som vil videreføre Maduro sitt regime en bedre egnet kandidat for USA.
I utgangspunktet kan valget av Rodriguez se absurd ut: Hun har vært en del av Maduros indre krets i årevis, og har sammen med broren, Jorge Rodríguez, vært blant Maduro-regjeringens skarpeste politiske strateger. Hugo Chávez kalte Delcy en «kaviar-sosialist», men hun fikk betrodde stillinger av hans etterfølger Nicolás Maduro, og er blitt en nøkkelfigur i Maduro-regimets overlevelse. Selv om Rodríguez-søsknene ofte har vært den sivile motpolen til militære i regjeringskoalisjonen, vil hun videreføre regjeringens kontroll med statsapparatet inkludert de væpnede styrkene.
Men om hun er sosialist i navnet, så er ikke det stort mer enn en regimelojalitetsmarkør i dagens Venezuela. De siste årene har Delcy presset på for økonomisk liberalisering som en vei ut av den bunnløse økonomiske krisen og rundt USAs kvelende sanksjoner. Hun har blitt næringslivets og de utenlandske selskapenes foretrukne regjeringskontakt. Og hun har prøvd å rydde opp i den kaotiske rovdyrkapitalismen som nå preger Venezuela.
En Rodriguez-regjering med USA hengende over skulderen kan sikre at sanksjonene blir opphevet og at investeringene på ny strømmer inn i Venezuelas oljesektor. Det vil ta lang tid å bygge den opp til gamle høyder, men også en moderat økning i oljeinntektene kan skape optimisme og forbedrede levekår. Det har vi sett mange ganger de siste årene.
Det sender uhyggelige signaler til hele Latin-Amerika, inkludert høyreorienterte ledere som har alliert seg med Trump.
Det er nettopp denne dynamikken som har gjort opposisjonen, ledet av Machado, så kritisk til å gi slike økonomiske muligheter til regjeringen. Opposisjonen vet at selv om venezuelanere flest setter demokrati høyt, så setter de overlevelse høyere. En Delcy Rodríguez med støtte fra USA og det militære kan skape en litt lettere hverdag for folk flest.
Det en slik konstellasjon ikke ser ut til å kunne gjøre er å sikre demokratiet. Det ligger nesten i sakens natur: USA ønsker å kontrollere ledere som igjen kontrollerer sine land. Et fritt og demokratisk valg innebærer nødvendigvis usikkerhet om hvem som vinner. Det ønsker ikke Trump. Det sender uhyggelige signaler til hele Latin-Amerika, inkludert høyreorienterte ledere som har alliert seg med Trump: Om de ikke sikrer kontroll med sine land og gir den videre til Trump, kan de bli kastet under bussen like fort som Machado ble på lørdag.
Men det er selvsagt ikke den eneste utfordringen. Selv om Delcy Rodríguez nå har legitimitet hos «chavistene» og de militære kan den rakne fort om hun blir oppfattet som USAs marionett. I skyggene truer mektige, korrupte og brutale figurer med stor innflytelse hos de militære, som Diosdado Cabello, og et militærkupp kan ikke utelukkes.
Midt i alt dette kan små rom kanskje likevel skapes for demokratiske fremskritt. Trumps maktstrategi er ikke bare kynisk, den er også ofte usammenhengende og selvmotsigende. Det må alle gode krefter søke å utnytte.
Kommentarer