Trumps rasistiske forbud mot antisemittisme

Å bekjempe rasisme er et prisverdig mål. Men å utpeke antisemittisme i en presidentordre er et feilgrep, særlig når begrepet er så tett koblet til synspunkter på staten Israel.

USAs president Donald Trump mener antisemittisme er et alvorlig problem i USA. Men Trump er ikke så veldig bekymret for nynazister som roper at jøder og andre minoriteter «ikke skal erstatte oss», for han mener at mange av de som tror på hvit overlegenhet er «veldig flotte folk». Nei, Trump er mer bekymret for amerikanske universiteter, der studenter støtter palestinerne og tar til orde for boikott av Israel.

Trump har akkurat underskrevet en presidentordre som krever at statlige tilskudd holdes tilbake fra utdanningsinstitusjoner som ikke bekjemper antisemittisme. Siden jøder i denne sammenhengen identifiseres som en gruppe det diskrimineres mot på grunnlag av sin etnisitet, tilhørighet til folkegruppe eller nasjonalitet, vil et angrep på Israel per definisjon være antisemittisk. Dette er også holdningen til Jared Kushner, Trumps jødiske svigersønn, som mener at «antisionisme er antisemittisme».

Det finnes selvsagt like mange varianter av antisemittisme som det finnes tolkninger av hva det innebærer å være jødisk. Når Trump og tilhengerne hans raljerer over mystiske kabaler av internasjonale finansfolk som undergraver «vanlige, anstendige mennesker» sine interesser, så vil noen tolke det som en vanlig antisemittisk fordom, spesielt når bildet av George Soros brukes for å understreke budskapet. Trump har til og med antydet muligheten for at den liberale, jødiske menneskerettighetsforkjemperen og filantropen med vilje har finansiert «karavaner» med flyktninger og papirløse innvandrere så de kan skape kaos i USA. I Soros’ hjemland Ungarn er angrepene på ham som en kosmopolitisk fiende av folket utvetydig antisemittiske.

De første årene den jødiske staten Israel eksisterte, var den populær blant mange på venstresida, fordi staten var bygget på sosialistiske ideer.

Konspirasjonsteorier om skummel jødisk makt har en lang forhistorie. Sions vise protokoller, en russisk forfalskning som ble laget i 1903, populariserte oppfatningen om at jødiske bank- og finansfolk i all hemmelighet har trukket i trådene for å dominere verden. Henry Ford var en av de mest profilerte tilhengerne av dette tøyset.

Den ekstreme antisionismens historie er ikke like lang. De første årene den jødiske staten Israel eksisterte, var den populær blant mange på venstresida, fordi staten var bygget på sosialistiske ideer. Venstresiden i Europa og USA begynte å vende seg mot Israel etter Seksdagerskrigen i 1967, da arabiske områder ble okkupert av israelske styrker. Mer og mer ble Israel sett på som en kolonimakt, eller en apartheidstat.

En kan være enig eller uenig i det synet på Israel. Men få vil benekte at okkupasjon har ført til undertrykkelse, som så ofte er tilfelle når sivile underlegges en utenlandsk militærmakt. Så det å være en tydelig talsperson for palestinske rettigheter og kritisk til israelsk politikk, i universitetssammenhenger eller andre steder, gjør ikke automatisk at man blir antisemittisk. Men det finnes ekstreme former for antisionisme som gjør at man blir det. Spørsmålet er når man går over streken.

Antisionisme kan gli over i antisemittisme. Men alle israelkritikere er ikke antisionister, og alle antisionister har ikke fordommer mot jøder.

Noen vil hevde at det er antisemittisk å nekte jødene retten til et eget land. Dette er faktisk et av premissene i presidentordren Trump har utstedt. Det finnes også elementer på den radikale venstresiden, helt klart representert i utdanningsinstitusjonene, som er så besatt av undertrykkelsen av palestinerne at de ser på Israel som det største ondet i verden. På samme måte som antisemitter tidligere ofte koblet jøder med USA som tvillingkilden til den rotløse kapitalismens overtramp, så kobler noen moderne antisionister sin antiamerikansme til en forakt for Israel.

For visse folk på venstresiden er Israel og Israels amerikanske storebror ikke bare den rasistiske vestlige imperialismens siste bastion. Ideen om en skjult jødisk kapitalistkonspirasjon kan gå inn i venstreradikal demonisering like lett som den infiserer ytre høyre. Disse skadelige fordommene har hjemsøkt det britiske arbeiderpartiet, noe lederen Jeremy Corbyn konsekvent har mislyktes i å anerkjenne.

Kort fortalt: Antisionisme kan gli over i antisemittisme. Men alle israelkritikere er ikke antisionister, og alle antisionister har ikke fordommer mot jøder.

Akkurat hvor folk står i denne saken avhenger i stor grad av hvordan de definerer jødisk – noe som er en kilde til endeløs vaghet og forvirring. Ifølge halakha, eller jødisk lov, så er alle som har jødisk mor, eller som har konvertert til jødedommen, jødiske. Det er det generelle ortodokse synet. Men mer liberale reformjøder vil godta at jødisk identitet går gjennom farsleddet også.

På den annen side: Mens de fleste ortodokse jøder vil anse en person som jødisk selv om vedkommende konverterer til en annen religion, så vil reformjøder ikke se slik på det. Israels returlov gir «alle jøder» rett til å immigrere, men definerer ikke jødiskhet. Siden 1970 har selv mennesker med én jødisk besteforelder vært kvalifisert til å bli israelsk statsborger. Ifølge de beryktede Nürnberglovene, som nazistene utformet i 1935, så kunne personer med bare én jødisk forelder beholde sitt tyske statsborgerskap, mens «heljøder» ikke fikk lov.

Hele saken er så komplisert at den israelske forfatteren Amos Oz en gang forsøkte å forenkle det hele på følgende måte: «Hvem er jødisk? Alle som er gal nok til å kalle seg selv en jøde, er en jøde.»

Ekstremister bør tolereres så lenge synspunktene deres uttrykkes fredelig.

Det er uansett noe lite gjennomtenkt ved understrekingen av tilhørighet til folkegruppe og nasjonalitet i Trumps presidentordre for å bekjempe antisemittisme. Israel er den eneste staten som hevder den representerer alle jøder, men alle jøder identifiserer seg ikke nødvendigvis med Israel. Noen misliker til og med staten aktivt. Trumps ordre impliserer kanskje at disse menneskene er overløpere, eller til og med forrædere. Denne implikasjonen gjør kanskje Israels nåværende regjering fornøyd, men den er langt fra i tråd med halakha, eller den liberale forståelsen av statsborgerskap.

Å definere jøder som en «rase» (folkegruppe) er et like stort problem. Jøder har mange ulike etniske bakgrunner: jemenitter, etiopiere, russere, marokkanere og svenske jøder er vanskelige å kategorisere som én distinkt folkegruppe. Hitler så på jødedommen som en rase, men det er ingen grunn til å følge hans eksempel.

Å bekjempe rasisme, uansett hvor den oppstår, er et prisverdig mål. Men å utpeke antisemittisme i en presidentordre er et feilgrep, særlig når begrepet er så tett koblet til synspunkter på staten Israel. Ekstrem antisionisme er kanskje en trussel, all ekstremisme er det. Men ekstremister bør tolereres så lenge synspunktene deres uttrykkes fredelig. Å kvele meninger på universitetene ved å true med å holde tilbake finansiering er i strid med ytringsfriheten som sikres av USAs grunnlov. Men så er dette heller ikke det eneste tegnet på at å ta vare på grunnloven ikke er hovedgrunnlaget bak dagens presidentadministrasjons krav om legitimitet.