En ny politikk for trygghet

Ordet “krise” brukes hyppig i debatten om de sosialdemokratiske partiene i Europa. Man kan nesten tilbringe hver våkne time i døgnet på konferanser med “krise” og “sosialdemokrati” i overskriften. Det hadde vært mer konstruktivt å diskutere “utfordringer” og “muligheter”. De sosialdemokratiske partiene har for lite selvtillit og preges av for mye pessimisme.

Etterkrigstiden var ikke så gylden som mange vil ha det til.

Men det er opplagt at de sosialdemokratiske partiene sliter med velgeroppslutningen:

• I Storbritannia og Tyskland fikk de sosialdemokratiske partiene ved sist valg den laveste oppslutningen siden 1918.
• I Skandinavia, der de sosialdemokratiske partiene tidligere ble betraktet som en naturlig partner i enhver regjering, er de for tiden stort sett i opposisjon.
• Sosialdemokratene står svakt også i de store landene i Sentral- og Øst-Europa, for eksempel Polen og Ungarn.
• Tilsvarende har sosialdemokratene gjort det svakt i Frankrike og Nederland i over et tiår.
• Dette til tross for at kristendemokratene står relativt svakt i mange land – og vi er midt i en global finanskrise.

De sosialdemokratiske partiene ser ut til å ha mistet den kraften partiene hadde i etterkrigstiden. De setter ikke dagsorden og greier ikke fange tidsånden, den tidsånden som for eksempel de grønne partiene, og populistene, har fanget. (Gamble, 2012).

Likevel må de forsøke å styre unna det statsviter Andrew Gamble har kalt “nostalgiens politikk” og “desperasjonens politikk”. Det er ingen grunn til å bli desperat selv om det hevdes at sosialdemokratiene har oppnådd lite de siste to tiårene i møte med nyliberalismen. Og det er ingen grunn til å ønske seg tilbake til “den gyldne æra” fra 1945 til slutten av 1970-tallet. Det er lett å overvurdere kraften i nyliberalismen – men den har ikke vært i stand til å utradere staten like mye som det mange hevdet ville skje. I Storbritannia har vi siden 1990-tallet faktisk økt velferdsbudsjettene. Utgiftene til fri helsetjeneste, for eksempel, er doblet siden 1997. Og etterkrigstiden var ikke så gylden som mange vil ha det til. I mange land var det kristendemokratene som styrte.

Velgere belønner ikke partier for tidligere politiske bragder.

De sosialdemokratiske partiene bør fokusere på dagens utfordringer framfor å stå fast i nostalgi og desperasjon. De må huske på at mange av deres problemer skyldes deres suksess. Hovedmålene de sosialdemokratiske partiene satt seg etter krigen, er gjennomført i mange europeiske land.

Ingen politiske partier har råd til å stå stille eller tilby mer av det samme. Velgere belønner ikke partier for tidligere politiske bragder, uansett hvor store de var. I 1950 hadde Attlee-regjeringen i Storbritannia gjennomført mange av sine sosiale reformer, som de lovet i sitt 1945-program. Men regjeringen sleit med å tilpasse seg den økende velstanden og forstå at folk flest ønsket å legge krigen og langtidsplanleggingen bak seg – som sosialdemokratiske partier i mange europeiske land. Den samme utfordringen hadde Labour i 2010. Etter at de hadde trygget og økt det offentlige budsjettet, fantes det nå nye oppgaver for partiet etter 13 år ved makten?

De sosialdemokratiske partiene må forholde seg til verden i dag. Og da bør de skape en ny politikk for trygghet:

• Det trengs en politikk for produksjon og fordeling – vekst, ikke bare sosiale utgifter. Kaka bør bli større, ikke bare fordelt mer rettferdig.
• Sosialdemokratene må samarbeide med andre sosiale bevegelser, som miljøbevegelsen, den feministiske bevegelsen og fagbevegelsen.
• Sosialdemokratiet må kjempe for økt demokratisering, ved å beskytte enkeltindividet mot vilkårlige inngrep fra staten eller markedet, og å sikre at staten er lydhør og holdt ansvarlig overfor folket. “Take it or leave it”-staten er et tilbakelagt stadium (Gamble, 2012)

Disse unge familiene er spesielt utsatt for et utrygt arbeidsliv.

En “politikk for trygghet” blir alt viktigere framover – økonomisk trygghet, personlig trygghet og global trygghet. Utrygghet rammer de som er mest utsatt fra før. (Esping-Anderson, 2012). Dagens økonomiske krise forsterker en rekke underliggende tendenser som gjør livet vanskeligere for mange (Gregg, 2012). For eksempel:

• De tradisjonelle arbeiderklassejobbene forsvinner.
• Nye familiekonstellasjoner betyr flere enslige foreldre og en polarisering mellom de rike og fattige i arbeidslivet.
• Kravene for i det hele tatt å få seg en jobb, øker.
• Den faktiske pensjonsalderen går ned, mens folk lever lengre – som igjen gjør pensjonssystemet mindre bærekraftig.
• Det er økt sjanse for konflikt mellom generasjoner, ettersom de eldre er mye bedre stilt sammenlignet med de unge.
• Velferdsstaten er i dag mindre egnet til å utjevne forskjeller skapt av markedet enn tidligere (Gregg, 2012)

Velferdsstaten, som en gang ble regnet for å være selve motsatsen til utrygghet, trenger modernisering. Dagens velferdsstat er i for stor grad rettet mot eldre og pensjonister, på bekostning av barn og familier. I EU-landene går 40 prosent av de sosiale utgiftene til de eldre og 27 prosent til helse, mens kun 7 prosent går til barn og familier (Gregg, 2012). Dette er verken rettferdig eller effektivt.

Det er to grep vi kan gjøre for å sikre velferdsstatens legitimitet i framtida: Selv om vi er midt i en økonomisk krise, må vi investere i unge familier – for eksempel ved å gi gratis barnehageplass til alle. Disse unge familiene er spesielt utsatt for et utrygt arbeidsliv og ustabil inntekt. Hvis ikke vi hjelper dem i dag, vil det kunne føre til at vi får en mindre produktiv arbeidsstyrke i framtida. (Esping-Anderson, 2009).

Trygga människor vågar.

Det andre vi må gjøre, er å se på velferdstilbudet til de eldre og pensjonister. På 1950-tallet var det langt flere som jobbet enn som var pensjonister (7:1), i dag er det 1:1. Vi må sikre at folk får en trygg alderdom, samtidig forhindre at pensjonistene ikke blir en uforholdsmessig stor byrde på resten av velferdsstaten (Esping-Anderson, 2009).

Denne omstillingen vil være smertefull:

• Vi må se på de store trygdeutgiftene, spesielt for arbeidsledige og syke.
• Det blir nødvendig med høyere skatter, og vi bør øke dem på arbeidsinntekt, arv og formue.
• Vi må forsøke å forhindre langtidssykemeldinger gjennom forebyggende helsetilbud.
• Økonomisk vekst er helt avgjørende for å sikre offentlig vekst.

Dette er noen eksempler på hvordan sosialdemokratiene kan sikre trygghet for alle gjennom å modernisere velferdsstaten. Mottoet til de svenske sosialdemokratene er gyldig fortsatt: “Trygga människor vågar”.

(En litt lengre versjon på engelsk er tilgjengelig her.)

Kilder: 

Esping-Anderson, The Incomplete Revolution, Cambridge: Polity, 2015.

Gamble, The Crisis that Never Was, Basingstoke: Macmillan, 2012.

Gregg, ‘The Pre-distribution Agenda’, London: Policy Network, 2012.