Tyrkisk tvekamp

Da den 49 år gamle økonomen, tidligere fotballspilleren og Istanbul-ordføreren Recep Tayyip Erdogan ble valgt til statsminister i Tyrkia våren 2003, ble han og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) møtt med skepsis fra omverden og blant sekulære i landet. Var dette begynnelsen på en snikislamisering av Tyrkia?

Mistroen ble nokså raskt snudd til begeistring; forholdet til Brussel ble normalisert, minoritetene i landet fikk en ny vår, kaldfronten mot nabolandet Hellas tinte, økonomien opplevde en eventyrlig vekst og Tyrkia var den soleklare rollemodellen for Midtøsten. Erdogan framsto som Tyrkias redningsmann – han som kunne samle landet og bringe det inn i det 21. århundre med ny selvtillit.

Men små, gradvise innskrenkinger av folks frihet utover 2000-tallet kulminerte imidlertid med massive protester våren 2013 – det såkalte Gezipark-opprøret, som startet som en fredelig miljødemonstrasjon. Det ble samtidig brudd mellom AKP-partiet og den mektige Gulen-bevegelsen, som så langt hadde støttet Erdogans vei til makten, og EU kritiserte regjeringens brutale håndtering av demonstrantene.

Føy til at Erdogan er en mester i splitt og hersk.

En undersøkelse fra avisa Zaman i juni 2013, viste at 49, 9 prosent av befolkningen mente at regjeringen i økende grad var blitt autoritær og 54, 5 prosent mente at regjeringen i større grad enn tidligere blandet seg inn i deres privatliv.

Etter at politistyrkene brutalt slo ned på de fredelige ungdommene som var samlet i parken, spredte opprøret seg til over 70 byer i Tyrkia og samlet unge og gamle, sekulære og religiøse, kvinner og menn. Akkurat da var opposisjonen samlet, men til hverdags består den av ulike fraksjoner med ulike interesser, som ikke greier å samle seg i ett parti eller bak en kandidat. Derfor forblir opposisjonen mot Erdogan fragmentert og handlingslammet. Føy til at Erdogan er en mester i splitt og hersk.

En av de største minoriteten blant disse minoriteten, er landets liberale alevitter. De utgjør anslagsvis 15-20 prosent av landets befolkning, og var de første i rekken av demonstranter under Gezipark-opprøret. De fleste som ble skadet eller døde våren og sommeren 2013, var alevitter. De er historisk blitt diskriminert og stigmatisert, og er grovt underrepresentert i landets styre og stell. Men hvis alevittene hadde funnet felles sak med kurderne, armenerne, de sekulære og andre, utgjør disse til sammen rundt 50 prosent av stemmene – og dermed en alvorlig trussel mot Erdogan i framtiden.

Er han blitt stormannsgal? Paranoid?

Erdogan opplevde etter 2013 at han sto alene og alle var tilsynelatende mot ham – et inntrykk som ble forsterket etter det mislykkede kuppforsøket sommeren 2016, som Gulen-bevegelsen angivelig sto bak. 90 000 statsansatte ble sparket etter kuppforsøket, 40 000 ble fengslet i kortere eller lengre perioder, deriblant 170 journalister.

Siden våren 2013, og etter at Erdogan gikk fra å være statsminister til å bli president høsten 2014, har det meste gått nedover; den økonomiske veksten har stagnert, forholdet til omverden, inkludert EU, er svært anstrengt, turistene uteblir, minoritetenes rettigheter er innskrenket, forfattere, forleggere og journalister blir vilkårlig fengslet, selvsensur er utbredt og Erdogan opptrer i økende grad uforutsigbart.

Er han blitt stormannsgal? Paranoid? Eller er han bare en genial strateg som kaller nederlendere for nazilevninger for å samle befolkningen bak seg foran et avgjørende presidentvalg?

Når var det Erdogan gikk fra å være en positiv kraft til å bli det motsatte?

I april 2017 gikk tyrkerne til urnene igjen, for å stemme over et grunnlovsforslag som ville utvide presidentens makt og i praksis gjør Erdogan eneveldig. Han vant, og kan nå sitte fram til 2029.

Ifølge Erdogan skal Tyrkia være totalt forandret innen 2023 – hundreårsmarkeringen for grunnleggelsen av den moderne republikken Tyrkia, reist på restene av det osmanske riket. I 2023 vil han dessuten ha sittet ved makten i 20 år; en ny generasjon unge tyrkere har vokst opp med Erdogan som eneste leder, den mektigste landsfaderen siden Mustafa Kemal Atatürk.

Agenda Magasins artikkelserie vil handle om dette “nye” Tyrkia; fra valget i 2003 til i dag og fram mot 2023. Samtidig, på grunn av landets sentrale plassering og utviklingstrekk, vil serien tematisere aktuelle problemstillinger som demokrati, ytringsfrihet, menneskerettigheter, likestilling, terrorisme, krig, flyktninger, minoriteter, sensur, selvsensur, forholdet mellom øst og vest og religion versus sekularitet. Tyrkia har – og er – alt.

Vi tror en slik serie er nødvendig for å kaste lys over ulike sider ved Tyrkia i dag, et land som er en sentrifugalkraft for vår tids største utfordringer. Erdogan, og dagens Tyrkia, er vanskelig å bli klok på. Mange er skremt av utviklingen – også i Norge.

Tyrkia er i dag ekstremt polarisert.

Når var det Erdogan gikk fra å være en positiv kraft til å bli det motsatte? Det finnes mange hendelser og årstall å velge mellom, men spørsmålet forutsetter at Erdogan hadde “edle motiver” fra starten og at han på et eller annet tidspunkt ombestemte seg.

En annen måte å se utviklingen på, er å stille seg kritisk til Erdogans valgløfter og motivasjon for normaliseringen som foregikk etter at han ble valgt i 2003. Før AKP var Erdogan medlem av en rekke partier med fantasifull forkortelser som alle representerte en politikk som er mer i tråd med den sene Erdogan enn den tidligere. Kanskje var planen hele veien å konsolidere makt omkring egen person og skape et mektig, nasjonalistisk og islamdominert Tyrkia?

Det bør nevnes at Tyrkias historie etter 1923 er full av egenrådige og autoritære statsledere, som systematisk har avvæpnet opposisjonen, sensurert kritiske røster og fratatt innbyggerne elementære friheter: Ismet Inonu på 40-tallet, Adnan Menderes på 50-tallet, Suleyman Demirel og Bulent Ecevit på 60- og 70-tallet, Turgut Ozal de to påfølgende tiårene. Dette er ikke noe Erdogan har funnet opp selv. På 1980- og 1990-tallet hadde for eksempel journalister forbud mot å rapportere fra militærets krig mot kurderne.

Men, for første gang siden 1923, er politisk islam den dominerende kraften i tyrkisk samfunnsliv.

Det kunne blitt en lykkelig slutt, dersom Erdogan hadde gitt seg når han var på «topp». Kvinner med hijab ville også fått tilgang til universiteter, religiøse skoler ville bli likestilt med offentlige skoler, pro-Gulen avisa Zaman ville eksistert side om side med pro-AKP Sabah og pro-Ataturk Cumhuriyet. Men slik ble det ikke. Tyrkia er i dag ekstremt polarisert. Tiden vil vise om Tyrkia vil finne en balanse som er mer bærekraftig enn dagens.

Denne unge generasjonen forventer også middelklasseprivilegier- og friheter.

Selv om Erdogan går inn i en tradisjon med sterke statsledere og idoldyrking i Tyrkia, er det likevel mye som tyder på at han på mange områder har overgått sine forgjengere. Den famøse lovparagrafen mange tyrkiske statsledere har brukt mot innbyggere som har «fornærmet» dem, ble brukt 26 ganger av den tiende presidenten i Tyrkia, sekulære Necdet. Gul, den ellevte presidenten og AKP-er, brukte den 139 ganger. Erdogan, den tolvte presidenten, har brukt den mer enn 1800 ganger.

Bildet er ikke uten nyanser: En stor del av underklassen er blitt løftet inn i middelklassen, takket være AKP og Erdogan. Fra 1993 til 2010 økte middelklassen fra 18 til 41 prosent av befolkningen, og de 40 prosent med lavest inntekt har kunnet nyte en like stor økonomisk vekst som gjennomsnittsbefolkningen – noe som indikerer at den økonomiske veksten i landet har kommet de fleste til gode.

Denne unge generasjonen forventer også middelklasseprivilegier- og friheter og kan i framtida bli en kravstor gjeng å tilfredsstille. 80 prosent av innbyggerne i dagens Tyrkia bor i byer og 97 prosent kan lese og skrive. Og befolkningen er ung – nesten 25 prosent er mellom null og 14 år, 17 prosent mellom 15 og 24 år.

Autoritære trekk ved statsledere er sjelden et tegn på styrke.

De er eksperter på sosiale medier og aksepterer ikke at Twitter og Facebook skal stenges bare fordi Erdogan har en dårlig dag. I gjennomsnitt bruker hver tyrker 10, 2 timer i måneden på sosiale medier, globalt er gjennomsnittet 5, 7 timer. Tyrkia er Twitters åttende største marked – det er her folk får informasjonen sin fra, ikke fra tradisjonelle medier, som de ikke stoler på.

Midt under Gezipark-demonstrasjonene erklært Erdogan at sosiale medier er “den verste samfunnsplagen”. Hvorfor? Fordi han ikke greide å kontrollere innholdet (siden lærte han seg å bruke det til eget propagandaformål, vel og merke). Autoritære trekk ved statsledere er sjelden et tegn på styrke, men det motsatte; et tegn på svakhet, forvirring og manglende selvtillit. En autoritær statsleder er en statsleder som frykter sitt folk.

På lengre sikt kan det vise seg at Erdogans suksess blir hans akilleshæl – hvis bare disse unge finner en karismatisk leder som kan danke ut den sittende. Demokratiet er svekket under Erdogan, men sivilsamfunnet er styrket.