Ubehaget i mediekulturen

Mennesker har en tendens til å tro at vi hele tiden beveger oss fremover. At modernisering er synonymt med noe positivt. At nye tider er lik bedre tider. Jeg er ikke nødvendigvis enig i det er tilfellet i dag. Faktisk tror jeg heller at deler av vårt tilsynelatende frie samfunn har skapt en mer ufri barne- og ungdomsgenerasjon enn hva vi har hatt på lenge.

Tre av fire barn mellom ni og 12 har smarttelefon.

Norske ungdommer konsumerer opp mot ti timer media hver dag. Det i seg selv trenger ikke å være noe problem. Det som er problematisk er hva slags mediekultur vi voksne har skapt og hvordan vi dyrker den.

Gjennomsnittsalderen for å få sin første mobiltelefon er åtte år i Norge. Tre av fire barn mellom ni og 12 har smarttelefon. Samtidig benytter flere barne- og ungdomsskoler nettbrett og laptop’er i undervisningen. Barn leker med nettbrett og smarttelefoner fra de er to-tre år gamle. Det blir dermed uunngåelig at barn og unge kommer over medieinnhold skapt for voksne, når tilgangen på informasjon har blitt så enorm.

Dette er en overgang, en enorm endring, i barn og unges liv, som ingen voksne – ingen, faktisk – vet hvordan det er å stå i. Det finnes ingen voksne ressurspersoner som har vokst opp i et såpass altomfattende, multimedialt samfunn som det barn og unge gjør i dag.  Kanskje er det dermed ikke overraskende at vi foreløpig ikke har gjort en voldsomt god jobb i å ruste barn mot den digitale mediehverdagen de vokser opp i, og å møte de nye problemene som rammer ungdomsgenerasjonen.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det mange jenter, inkludert meg selv, som følte på et stort kropps- og utseendepress. Vi hadde en tanke om hvordan vi burde se ut, hvordan vi burde oppføre oss og hva vi burde interessere oss for. Men det var ikke så raffinert. Vi hadde et begrep om hva slanking innebar. Det var stort sett sult og mye trening, men ikke så mye mer enn det.

Det eneste som står i veien mellom dem selv og suksess, er dem selv.

I dag har helt andre begreper entret norske tenåringers vokabular. Lavkarbo. Proteinshakes. Supermat. Kålsmoothies. Deffing. Bønnebrownies. Fitspo. Ren mat. Den listen kan gjøres uendelig. Mens disse tingene tidligere tilhørte nisjemiljøer som mine venner og jeg stort sett ikke kjente til, har de i dag blitt allmennkunnskap, via dårlig kvalitetssikrede informasjonskilder og pseudovitenskap. I en slik mediehverdag er det åpenbart vanskelig å vite som 13-14-åring hva det er som faktisk er sunt og hva som er usunt. Resultatet er en vanvittig deprimerende ironi; at ungdommer i dag stadig oftere ender opp med å bli usunt sunne.

Jaget etter det perfekte blir enormt når oppskriften til suksess på nærmest alle områder i livet ligger kun ett tastetrykk unna. De beste baseøvelsene for slanke ben. Hvordan få en sekser på tentamen. Hvilken puls du bør ligge på for maksimum fettforbrenning. Hvordan bli populær. Hva du bør spise og når du bør spise i løpet av en dag. Ikke minst hva du IKKE bør spise. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for å feile.

Norske ungdommer fostres i tillegg opp på budskapet om at de kan få til hva de vil, de er verdens mest heldige, vinnere av verdens største lotteri, som er blitt født i Norge. Verden ligger for deres føtter. Det er kanskje sant, men det er samtidig ett enormt ansvar å plassere på usikre tenåringsskuldre. Det de hører et at det eneste som står i veien mellom dem selv og suksess, er dem selv.

Kombinasjonen av dette prestasjonsjaget, informasjonskjøret og det konstante presset om å være ikke bare tilgjengelig, men samtidig morsom, deilig, pen, smart og kul på sosiale medier, har kulminert i en av de mest stressa og deprimerte ungdomsgenerasjonene vi har hatt på flere år – særlig om vi ser på jenter. Samtidig er de den, på papiret, mest veltilpassede. Tidligere har vi gjerne forklart ungdomsdepresjon ut fra problematferd, med faktorer som rusmisbruk, alkoholkonsum, skulking, mobbing og problemer i hjemmet. Men alle disse problemene er på vei ned i dag.

De fremstår som mindre uavhengige enn gutter.

Dagens ungdomsgenerasjon røyker mindre, drikker mindre og er mer hjemmekjære enn på lenge. Like fullt oppga en av fire jenter mellom 13 og 16 at de slet med depressive symptomer, som stress, angst og en følelse av at ingenting betyr noe, under Ungdataundersøkelsen som kom ut i år og i fjor. Det tallet representerer en kraftig økning, men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere den, fordi de gamle forklaringsmodellene ikke passer lengre. Det eneste vi vet er at ungdommene selv oppgir nettopp perfeksjonskrav som en av hovedårsakene til deres stress og angst. De vet for mye om hva samfunnet krever og forventer av dem og de vet det for tidlig.

En undersøkelse utgitt i Australia i 2012 viste at dagens 14-åringer har samme bekymringer som 18-åringer hadde for 20 år siden. Det informasjonssamfunnet som vi stort sett omtaler som et utelukkende gode, har frarøvet ungdommer flere år av deres barne- og ungdomstid. De sitter igjen med voksne bekymringer og sliter med voksne stressymptomer som stive nakker, magesår og angst. Og dette er noe som igjen rammer særlig jenter. Usunne kroppsidealer, daterte kjønnsrollemønstre og perfeksjonsjag, dyrkes fremdeles i aller høyeste grad. I media kommer fremdeles kvinnen sjelden godt ut.

Media er blant annet langt ifra å reflektere virkeligheten når det kommer til kjønn, og problemet starter tidlig. Kvinner representerer 49 prosent av verdens befolkning, mens kvinnelige karakterer på barne-TV kun utgjør 32 prosent. Det kom frem i en undersøkelse gjort i 24 land, inkludert Norge, av International Central Institute for Youth and Educational Television. Barne-Tv belager seg fremdeles også på stereotypiske skildringer av jenter. Samme studie pekte også på flere seksualiserte stereotyper de fant i barne-tv fra hele verden. I hovedsak er jenter og kvinner motivert av kjærlighet og romantikk, de fremstår som mindre uavhengige enn gutter og de båssettes ut fra banale faktorer som for eksempel hårfarge. De er så godt som alltid konvensjonelt vakre, tynnere enn gjennomsnittet og svært seksualisert.

Vel, det genererer ofte også dumhet.

Alle disse faktorene forsterkes i voksenmedia. Kvinner er underrepresentert i filmer, på TV og nyheter. De fleste mediekanaler fortsetter å belage seg på å bruke menn som eksperter når det kommer til felt som business, økonomi og politikk. Magasiner er det eneste mediet der kvinner er overrepresentert. Problemet med det er bare at de fleste magasiner er overveldende fokusert på temaer slik som utseende, konsum og forhold. Kvinner synes mindre i media enn menn, og når de først synes, blir de typisk plassert i stereotypiske, smale kjønnsroller.

Normen er stereotypiske skildringer av generisk vakre, syltynne kvinner som skal belage menn. At flere internasjonale studier da viser at jenter som konsumerer mye media også har de mest negative meningene om sitt eget kjønn, er ikke veldig overraskende. De blandede signalene de mottar gjør at norske jenters selvtillit synker kraftig i overgangen til tenårene. Og i stedet for å fokusere på deres kunnskap og evner, begynner flere og flere å basere deres følelse av selvverd på utseende og vekt.

I tillegg til å være uforholdsmessig fokusert på utseende og kropp, har kommersielle krefter klart å fordumme måten vi fremstiller kjønn på i Norge, på fascinerende omfattende vis. Det er nærmest umulig å finne en leketøysreklame som ikke er delt inn i blått eller rosa lengre. Produkter rettet mot barn kjønnes og seksualiserer i en grad som er uovertruffen av tidligere tider. Årsaken er selvsagt at det selger. Kapitalisme blir ofte sett på som noe positivt. Som en faktor som genererer vekst. Som genererer effektivitet. Vel, det genererer ofte også dumhet.

Antallet ungdommer som sliter med selvskading er økende

I dag gis for eksempel alt fra sangbøker til bibler ut i rosa og blå variant. Håpet er at sønn og datter vil nekte å dele, fordi barna har lært seg fra svært ung alder av at det er visse regler som gjelder for dem og deres kjønn. Dette er selvsagt bra for forlagets salgstall, men svært dumt for barn. Det begrenser dem. Det gjør det lett å føle seg annerledes og utenfor. Vi liker kanskje å tenke at flere medieutløp kombinert med et åpent samfunn automatisk resulterer i større frihet knyttet til barn og unges identitet, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Kjønnsroller i media er ofte smale og begrensende. Men skal vi tro forskningen, er det likevel ikke media ungdommer er sure på i dag. De er sure på seg selv.

I publikasjonen “Generasjonskløften som forsvant” viser ungdomsforskerne Tormod Øia og Viggo Vessel hvordan subkulturer for eksempel er blitt mindre, mer sammensatte, marginaliserte, og erstattet med en mer «individsentrert ungdomsmentalitet». De fokuserer på seg selv, heller en kollektive bevegelser. Ofte er de også sinte på seg selv, heller enn på autoriteter rundt dem. Psykologer snakker derfor om at dagens ungdom har internalisert ungdomsopprøret, og heller går løs på seg selv enn på samfunnet. Det er en utrolig ubehagelig tanke. Antallet ungdommer som sliter med selvskading er økende, særlig igjen blant jenter. Sørlandet sykehus rapporterte i 2013 om en dobling av antall unge gutter som kom inn med alvorlige spiseforstyrrelse på bare tre år.

De skjerper seg til de stuper.

Foreløpig vet vi ikke helt hva de endelige konsekvensene av alle disse nye og økende problemene vil bli. At stadig flere jenter sliter med angst, depresjon og nedsatt selvtillit. Men vi vet for eksempel at de henger tett sammen med klasse. I begynnelsen av september la NOVA frem rapporten «Ung i Oslo». Her kommer det fram at tenåringsjenter (15 til 18 år) i Oslo sliter mer enn jenter i andre deler av landet. Tendensen er urovekkende da så mange som 3 av 10 jenter i Oslo svarer at de har depressive symptomer. Slik var det ikke for 20 år siden, da 1 av 10 svarte at de hadde psykiske plager.

Oslos er Norges mest klassedelte by og ungdom som vokser opp med få familieressurser, svarer i samme undersøkelse at de er mindre fornøyd med egen helse, har mer fysiske plager, trener mindre, skulker mer, har dårligere mental helse, er mindre fornøyd med foreldrene sine og lokalmiljøet, er mer utsatt for vold og mobbing og har dårligere selvbilde enn de som vokser opp i mer hjem med mer ressurser.

Som Malin Lenita Vik skrev på bloggen Maddam tidligere i høst: Den negative utviklingen kan ikke kalles noe annet enn et ubehagelig paradoks i et land der vi liker å beskrive oss selv som likestilte, materielt tilfredsstilte og frie. Unge jenter står i dag kanskje i en vel så slitsom tidsklemme som mange voksne kvinner. De «skjerper seg til de stuper» i sitt jag etter å bli et konstruert idealmenneske som både er pen, veltrent, sosialt veltilpasset og har toppkarakterer. Disse skadelige normene representerer en reell innsnevring av unge jenters frihet, deres mulighet til å ta i bruk sine evner og leve meningsfulle liv.

Vi må innse og ta på alvor at noe er i ferd med å utvikle seg ordentlig galt.

Når det nå står rekordmange jenter på trappene til en voksentilværelse, med barn, jobb og uforbeholdent stort ansvar hjemme, som samtidig trer inn i dette på minussiden, er det ikke vanskelig å se for seg at mange kommer til å møte veggen. Vi må innse og ta på alvor at noe er i ferd med å utvikle seg ordentlig galt. Potensielle løsninger er utjevningspolitikk, kombinert med partier i bystyret og på Stortinget som setter likestilling, kvinnefrigjøring og jenters psykiske helse høyere opp på den politiske agendaen.

Vi behøver også mer omfattende undersøkelser av unge jenters helse og trivsel, der vi ser på sammenhengen mellom overgrep, trakassering, skjønnhetspress, flinkhetskultur og klassebakgrunn for å avdekke hvilke faktorer som spiller inn. Hvilke jenter sliter og hvorfor? Dette er også en problematikk som i langt større grad må inn i skolen, særlig med tanke på klasseelementet. Det kan ikke være slik at de ungdommene som sliter skal være avhengige av å komme fra resurssterke hjem for å få tilgang til hjelp og ressurser.

Oppvekstsvilkårene til barn og unge har endret seg voldsomt de siste årene og et fag i skolen som retter fokus på sammenhengen mellom kildekritikk, prestasjonskrav og psykisk helse vil kunne være viktig for mange. Men det viktigste er at vi i første omgang får til en reell statusheving av denne problematikken blant dem som har makt til å gjøre noe.