Den ufarlige Nazi-blemmen

Selv i 2017 er det tilsynelatende noen anstendighetsgrenser som fortsatt består. Sympati med nazister er tydeligvis å gå over en slik grense, noe Trump har fått erfare de siste dagene.

Egentlig burde det ikke være så vanskelig: ikke nøl et sekund med å si at nynazister er forkastelige og ikke hører hjemme i USA, eller noe annet sted. Punktum. Det maktet ikke Trump, på to av tre forsøk.

Trump valgte å forsøke å nyansere det som er et uttrykk for rent rasehat

Presidenten sympatiserte riktignok ikke med høyreekstreme, det blir feil å si. Men, Trump valgte å forsøke å nyansere det som er et uttrykk for rent rasehat. Han bestemte seg for å sidestille nynazistenes med mot-demonstrantenes motiver og handlinger («venstresiden», ifølge Trump). Og når Adolf er involvert er det ikke, og bør aldri være, rom for politisk manøvrering.

Neppe høyreekstrem

Trumps uttalelser betyr neppe at han selv sympatiserer med de høyreekstreme. Han er åpenbart nølende med å pirke for mye i den innvandringsskeptiske basen sin, men måten Trump takler denne situasjonen på, skyldes nok heller en blanding av personlighetstrekk som har preget både Trumps næringslivskarriere og politiske liv.

For det første: fyren kan aldri vike en tomme. I den famøse boken «The Art of the Deal» erklærte den yngre (og merkelig mer språkrike) eiendomsbaronen at hvis han blir angrepet så firer han aldri en tomme. Han kan aldri ta feil. I stedet er oppskriften å angripe tilbake, hardere. Dette har vi sett Trump gjøre gang på gang i løpet av de 211 (!) dagene Trump har okkupert Det hvite hus.

Jo mer overmot («bravado») og kontrovers, jo bedre

Nummer to: I boken skriver Trump at pressen elsker sensasjonelle nyheter. Jo mer overmot («bravado») og kontrovers, jo bedre. All presse er god presse, «selv om det kan være personlig skadelig». Legg til at amerikansk høyreside lider av en febersk og kollektiv offerfølelse overfor det de kaller «Mainstream Media» i USA, så er det kanskje ikke så rart at Trump antar at han vil lande på bena overfor sine egne, selv med slike uttalelser.

Sist, men ikke minst: «Noen ganger handler ‘dealmaking’ om å på urettferdig vis dra motstanderen ned i søla», skriver presidenten i boka. Trumps svar på all kritikk, uansett kategori, kan jo oppsummeres ganske kort: Det er enten Clinton, Obama, demokratene eller hele venstresidas skyld. Da er det ikke så farlig å sammenligne Nynazister med det han kalte «Alt-Left» på den andre siden. Les: De er alle samme ulla.

Trump har få grunner til å vike fra «suksessoppskriften»

De lojale velgerne

Trump, som i løpet av livet ser ut til å ha utviklet en helt sinnssykt høy tiltro til egne evner, har få grunner til å vike fra «suksessoppskriften». Sammenlignet med når han tiltrådte i januar viser gjennomsnitts-målingene at han har blitt betydelig mer upopulær. Det har blitt vanlig å si at han er den mest upopulære presidenten i moderne historie. Men ser man på tallene han hadde ved valget i november er han faktisk litt mer populær enn da – og som Trump stadig liker å si (selv i dag med en litt overasket tone): «Jeg vant jo».

Hele 79 prosent av republikanerne mener Trump hittil gjør en god jobb

La oss heller ikke glemme at dette er en president som sa at han kunne skyte noen på åpen gate, uten å miste velgere. På slutten av valgkampen illustrerte Trump faktisk dette. En måned før valget kom det uomtvistelige beviset, «Access Hollywood»-videoen, på at det moralske partiets kandidat syns at både utroskap og seksuelle overgrep mot kvinner var ok. En måned senere vant han 8/10 hvite evangeliske kristnes stemmer i valget.

Hele 79 prosent av republikanerne mener Trump hittil gjør en god jobb, på en måling tatt etter presidentens første uttalelser i helgen.

Partiet i ryggen

Og selv om både tidligere republikanske presidenter og partiledere tok avstand fra Nazi-blemmen, så bør vi ikke glemme at republikanerne og den brede høyresiden har stått passe forlegne, men likevel fjellstøtt, bak Trump siden han tiltrådte. Et fåtall senatorer har brutt med presidenten ved enkelttilfeller – noe som ikke har skremt Trump nevneverdig. Få av de kritiske stemmene i egne rekker valgte også denne gangen å peke spesifikt på presidenten – i stedet gjemmer de seg bak vage formuleringer.

Kanskje så stilner også Nazi-orkanen i Washington om noen dager

Trumps oppførsel de siste dagene har vært forkastelig, og kanskje har til og med han nådd en grense han ikke bør trå over. Kanskje gjenoppdager de ellers så prinsipielle republikanerne igjen ryggmargen i nærmeste framtid. Eller kanskje så stilner også Nazi-orkanen i Washington om noen dager.

Kanskje er det likevel nærmere sannheten å si at det har vært «en av de beste ukene noensinne» for den kontroversielle presidenten?