Ulikhet er bad for business

Det var ramaskrik fra bedriftseiere, næringslivets organisasjoner og opposisjonspartier da statsbudsjettet ble lagt frem i begynnelsen av oktober. Det var ikke måte på hvor hardt regjeringens forslag til skatteøkninger ville ramme verdiskapingen og legge distrikts-Norge dødt.

“Vi må få eit budsjett som ikkje er så øydeleggjande for distrikta, verdiskapinga og arbeidsplassane i distriktsnæringane våre som regjeringa si er”, sa for eksempel Høyre nylig til NRK.

I et ulikhetsperspektiv er det derfor åpenbart at de som har mest også må bidra mer.

Sannheten er at vi, på tross av hva mange synes å tro, har klart å kombinere en godt utbygd velferdsstat og organiserte arbeidstagere med høy økonomisk vekst og et lønnsomt næringsliv. Samtidig har vi klart å bevare relativt høy grad av likhet mellom folk. Det må fremstå som et mirakel for en del av regjeringens kritikere. Men det er jo ikke det.

Det er tre hovedgrunner til at ulikheten er relativt lav i Norge: En sammenpresset lønnsstruktur, velferdsstaten og et omfordelende skattesystem. Dette er også bra for næringslivet. Velferdsstatens ordninger sørger for en kompetent, frisk og omstillingsvillig arbeidsstyrke. Det drar bedriftene nytte av hver dag. Lønnsdannelsen sørger for at det lønner seg å investere i teknologi og kompetanse, noe som gjør norsk næringsliv høykompetent og produktivt.

At folk ser at man i stor grad sitter i samme båt, bidrar til å opprettholde oppslutningen om disse ordningene, og til tillit mellom folk. Å bevare små forskjeller er avgjørende for den norske samfunnsmodellen, som er både likhetsskapende, tillitsskapende og vekstskapende. Ulikheten i Norge er økende, og hovedårsaken er at de som har mest, drar ifra.

Formuer syltes ned i uproduktiv kapital, og er mye bedre brukt andre steder.

I et ulikhetsperspektiv er det derfor åpenbart at de som har mest også må bidra mer. Hvis ikke vil ulikhetene fortsette å vokse. Flere har ment at regjeringen legger hele regningen i årets budsjett på næringslivet. Det er flere grunner til at skattekritikken er urimelig:

For det første er det for økonomien som helhet et gode å skattlegge kapital mer og arbeid mindre. Det vil bidra til økt arbeidstilbud, og mindre press på statens lommebok. Og bedriftene skriker etter arbeidskraft.

For det andre vil et mer omfordelende skattesystem gi lavere ulikhet. Og lavere ulikhet vil gi flere mulighet til å lykkes i arbeidslivet og i livet ellers. Vi vet at arbeidsledighet og lav sosioøkonomisk status går i arv. Med store ulikheter vil mange talenter, ideer og innovasjoner gå tapt.

For det tredje vil lavere ulikhet gjøre at kjøpekraften i befolkningen blir bedre fordelt. De som har minst, bruker tilnærmet hele sin inntekt til å kjøpe varer og tjenester i den norske økonomien. De som har aller mest, klarer bare bruke en brøkdel. Formuer syltes ned i uproduktiv kapital, og er mye bedre brukt andre steder. Bedriftene vil få flere kunder.

Fellestrekket er at det blir dyrt.

Tilliten, oppslutningen om velferdsstaten og innovasjons- og kjøpekraften i økonomien faller når ulikheten øker. Det er rett og slett bad for business med store forskjeller mellom folk.

Det norske næringslivet har et unikt utgangspunkt. En av grunnene til det er godt organiserte og ansvarlige parter i arbeidslivet. Når LO og NHO forhandler lønn, blir de først enige om en virkelighetsbeskrivelse av norsk økonomi. Hvor bra eller dårlig står det til, hvordan ser det ut fremover. Så blir lønnsveksten forhandlet frem, og den skal være i tråd med lønnsevnen i norske konkurranseutsatte næringer. Lønnsveksten skal altså ikke være høyere enn det lønnsomme bedrifter kan tåle.

Det er altså ikke på tross av hverandre, men på grunn av hverandre at velferd og næringsliv kan blomstre samtidig i Norge. Men det er en fin balanse og alle må se seg tjent med modellen for at den skal bestå.

Det norske næringslivet er faktisk svært heldige.

Nå står Norge overfor store utfordringer, både på kort og lang sikt. Krig og opprustning, strømkrise, klimakrise, fallende oljeinntekter og en aldrende befolkning. Fellestrekket er at det blir dyrt. Et viktig spørsmål er hvordan norske eiere, mange av dem blant Norges rikeste, skal bidra. Et annet er hvordan vi sørger for at krisene ikke skaper ulikhet og fattigdom som kan lage en rift i den norske samfunnsmodellen det kan være vanskelig å få til å gro.

Det norske næringslivet gjør veldig mye bra. Det hadde likevel kledd dem å ha en liten dose ydmykhet og anerkjennelse av at de ikke lykkes og skaper jobber i et vakuum. Det norske næringslivet er faktisk svært heldige, og Norge kåres stadig vekk til et av verdens beste land i drive næringsvirksomhet i.

Produktivitetsveksten har avtatt, ulikhetene har økt, og utfordringene står i kø.

Skal vi bevare den norske samfunnsmodellen må vi følge suksessoppskriften og løfte sammen.