Mer ulikhet med «borgerlige arbeiderpartier»

To dager før første mai lanserer Siv Jensen Fremskrittspartiet som «arbeidernes parti»:

«Vi legger til rette for en god næringslivspolitikk og mener det ikke er noen motsetning mellom det og å være opptatt av arbeidstagernes rettigheter», sier Jensen til Aftenposten.

Fremskrittspartiet kan slå seg på brystet med at de har vært flinkere til å rekruttere folkevalgte med yrkesfaglig bakgrunn enn alle andre partier på Stortinget. Det fortjener partiet honnør for. Det er viktig at vi har politikere med ulik yrkesbakgrunn.

Men historien viser oss at det helt tydelig er to områder hvor det borgerlige arbeiderprosjektet skiller seg fra venstresidens: For det første ser man ingen tydelig interessekonflikt mellom arbeid og kapital, og for det andre mener man at et høyt skattetrykk blir å flytte penger fra ærlig, hardt arbeid og over til akademiske papirflyttere og trygdede som heller skulle jobbet.

I en ny doktoravhandling viser historiker Margit Vilstrup at det alltid har vært konflikt mellom partiene om hvem som er arbeidernes parti. Det er ikke så rart. Arbeidsfolk er, og har alltid vært, flere titalls prosent av befolkningen.

Klarer man å være et parti for arbeidsfolk, øker sjansene for at man kan få makt til å gjennomføre sitt politiske program. Spørsmålet blir: Hvilket program er det man ønsker å gjennomføre?

Sett med borgerlige briller er det ikke noe prinsipielt skille mellom en rik bedriftseier som jobber hardt og hun som jobber hardt med å vaske gulvet hans.

Allerede på 50-tallet sa partier som Venstre i Danmark og Folkpartiet i Sverige det samme som Siv Jensen gjorde på søndag: «Vi er arbeidernes parti». Nærmere vår tid kjenner vi igjen det samme fra både Theresa May i Storbritannia, Donald Trump i USA og Fredrik Reinfeldt i Sverige.

Av alle disse har det vært det edle i ærlig, hardt og pliktoppfyllende arbeid som har blitt framhevet. Men sett med borgerlige briller er det ikke noe prinsipielt skille mellom en rik bedriftseier som jobber hardt og hun som jobber hardt med å vaske gulvet hans.

Ulikheten i makt og rikdom mellom hun som må arbeide hardt og han som er rik nok til å velge å arbeide hardt, blir mindre viktig.

For de høyrepopulistiske partiene har det dessuten vært en paradegren å sette arbeideren i privat sektor opp mot hun som jobber i offentlig sektor. «Arbeidere og arbeidsgivere, foren dere, mot byråkrater og politikere», sa Carl I. Hagen i 1990.

Mange arbeidsfolk følte større fellesskap med arbeidsgiverne enn med offentlig ansatte og akademikere, og opplevde det som urettferdig at hardt arbeid i privat sektor ble beskattet til fordel for offentlig ansatte. Langs samme akse tegnet konservative Moderaterna på 2000-tallet opp et bilde av seg selv som «Sveriges moderna arbetarparti».

Mens sosialdemokratene ble fremstilt som et parti for offentlige ansatte og folk på trygd, skulle Nye Moderaterna være det ekte partiet for hardt, ærlig arbeid.

Det bør bekymre venstresiden om arbeidsfolk opplever det slik at konflikten ikke står om fordelingen av ressurser mellom de som har mye og de som har lite

Innholdet i politikken er imidlertid denne: Man er mindre opptatt av fagorganisering og mer interessert i å kutte i offentlige budsjetter til høyre enn til venstre. Det bør bekymre venstresiden om arbeidsfolk opplever det slik at konflikten ikke står om fordelingen av ressurser mellom de som har mye og de som har lite.

At konflikten heller blir satt opp mellom «de som jobber hardt» og de som er på trygd, eller mellom arbeidsfolk i privat sektor og offentlig sektor.

Den praktiske konsekvensen kan bli politikk som den regjeringen har ført. Mer midlertidige ansettelser, kutt i arbeidsledighetstrygd, økt skatt om man blir sagt opp i jobben og lengre ventetid for å få dagpenger. Helt tydelig noe annet enn hva venstresiden ville kalt arbeiderpolitikk. Det blir andre spørsmål enn forskjellene i makt og rikdom som styrer politiske valg.

Selv om Fremskrittspartiet har vært gode til å rekruttere folkevalgte med ulik yrkesbakgrunn, er de høyrepopulistiske partienes arbeidervelgere gjerne misfornøyde med økonomisk politikk som ligger for langt til høyre. For Fremskrittspartiet har oppslutningen de siste årene blitt halvert i Fellesforbundet, det største fagforbundet i industri og bygg og anlegg.

Kanskje er regjeringens politikk på økonomi og arbeidsliv en del av forklaringen? Siv Jensen har rett i at mange arbeidsfolk stemmer på borgerlige partier. Men Norge er fremdeles av de landene i Europa hvor arbeidere i størst grad holder seg til venstresiden.