Ulikhetens hengemyr

Som samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali skrev på Twitter, har debatten som har fulgt i etterkant av en rekke oppslag om eliter i Klassekampen – dessverre – minnet ganske mye om en sisten-lek. «Du har’n! Du er eliten, ikke jeg». Milliardær Stein Erik Hagen mener på forsiden av torsdagens Klassekampen at debatten er «litt fjern» for ham. Skanskas konsernsjef Ståle Rød føler seg «overhodet ikke» som en del av eliten.

Kanskje er egalitære Norge et land hvor ingen liker å si seg som en del av eliten. Men det ligger også et tilleggsmoment her: Det er vanskeligere å se sin egen privilegerte posisjon, enn flisen i sin brors øye – for å feilsitere en kjent bok. Elite-debatten er i så fall ganske illustrerende for det som antakelig er en årsak til hvorfor det er mindre vilje til omfordeling i eliten enn i den øvrige befolkningen.

Klassekampens artikler om eliter de siste ukene er i stor grad basert på Trygve Gulbrandsens forskning fra boken Elites in an Egalitarian Society. Et slående funn herfra er at den norske eliten blir stadig mindre bekymret for økonomisk ulikhet. I dag oppgir 49 prosent av eliten at de ønsker å redusere den økonomiske ulikheten, mot 60 prosent i år 2000. Hvordan er det mulig at viljen til å rette opp i økonomisk ulikhet faller samtidig som ulikheten øker?

Eliten kan i ulik grad være legitim, avhengig av om konsentrasjonen av makt er viktig for å få til et godt samfunn.

Vi kan finne noen arbeidsdefinisjoner på hvem eliten er hos samfunnsvitenskapens klassikere. Karl Marx så på eliter som de som har en dominant posisjon i sosiale relasjoner. Max Weber så eliter som de har mye makt og ressurser. Disse to forståelsene vil lede til ganske like konklusjoner om hvem eliten er, selv om de tar utgangspunkt henholdsvis dominans i relasjoner og individuelle ressurser.

Gulbrandsens lederskapsundersøkelse vil slik sett kunne stemme overens med både et Marx-inspirert og et Weber-inspirert elitebegrep. Så kan man heller diskutere det dels normative spørsmålet om hvorvidt de 1352 lederne som Gulbrandsen intervjuer har enormt disproporsjonal makt eller dominans. For noen av dem vil det være tilfellet, for andre ikke.

Men la oss uansett slå fast dette først som sist: Eliter finnes i et hvert samfunn. Også i egalitære Norge. Eliten kan i ulik grad være legitim, avhengig av om konsentrasjonen av makt er viktig for å få til et godt samfunn. De folkevalgte politikerne vi har i Norge er ett eksempel på en legitime eliter. Det er vanskelig å se for seg et parlamentarisk system uten noe konsentrasjon av makt. Store økonomiske ressurser som går i arv over generasjoner, er derimot et eksempel på hva som kan gi illegitime eliter.

De som har lite penger ser annerledes på den økonomiske ulikheten i samfunnet enn de som har mye penger.

Kan det være at elitens varierende grad av selvinnsikt, slik de siste dagenes elite-oppslag hinter om, er en medvirkende årsak til at de økonomiske ulikhetene fortsetter å øke?

De færreste av oss har et rasjonelt og egoistisk syn på økonomien. De færreste av oss står opp om morran og tenker «i dag skal jeg gjøre dette og dette for å mele min egen kake». Heller ikke eliten. Men for de aller fleste er likevel synet på økonomien i noen grad formet av hvor man står. De som har lite penger ser annerledes på den økonomiske ulikheten i samfunnet enn de som har mye penger. Ulik hverdag gir litt ulike verdier og litt ulikt syn markeder og velferdsstat.

Spør man folk, svarer for eksempel arbeiderklassen at de ønsker mer omfordeling enn hva middelklassen svarer at de ønsker. Og som det altså har fremkommet i Klassekampens oppslag: Eliten i Norge virker å ønske mindre omfordeling enn hva snittet i befolkningen ønsker. Det er også slik at næringslivsledere – som vi kan anta er de med høyest formue og inntekt blant de sektorene som er undersøkt – er enda mer skeptiske til omfordeling enn snittet av de spurte.

Når ulikheten øker, mener folk i økende grad at fordelingen av ressurser i samfunnet skyldes hardt arbeid.

Disse ulikhetene i syn på økonomien hadde vært mindre problematiske, hvis det ikke var for at ulikhetene er økende – også i Norge. Som en ny studie på tvers av vestlige land viser: Når ulikheten øker, mener folk i økende grad at fordelingen av ressurser i samfunnet skyldes hardt arbeid. Troen på meritokratiske verdier øker. Hvorfor? Jo, fordi økende økonomisk ulikhet fører til større sosial og geografisk avstand mellom folk. Med økende økonomisk ulikhet velger vi i større grad ulike nabolag, ulike skoler, ulike venner, ulike partnere og ulike jobber.

Også fra Norge er det mye som tyder på at de rikeste i større grad bor i nabolag for seg selv gjennom livet, mens de med mindre penger flytter rundt.

Selv om fallende støtte for omfordelende ordninger gjelder for befolkningen i bredt – samfunn med lavere ulikhet har sterkere støtte – er det ekstra alvorlig om den støtten faller i eliten. Da faller den fra et lavere nivå enn befolkningen generelt, og den faller dessuten for en gruppe som også antakelig har mer politisk innflytelse enn andre.

Konsekvensen blir en slags ulikhetens hengemyr: Økende ulikhet svekker viljen til å omfordele, og svekket vilje til å omfordele fører til økende ulikhet.

Bruken av elitebegrepet skjer med varierende grad av presisjon. Heller enn å leke elite-sisten går det an å slå seg til ro med å konstatere at eliter finnes. Vi burde heller diskutere hva det gjør med holdningene til de mektigste i samfunnet når de lever mer sosialt atskilt fra andre.