Ulikhetens pris

Det er mangel på håp i verden. Unge og eldre bekymrer seg for fremtiden og løsningen synes å ligge i å stemme frem «sterke menn» som skal redde oss alle, med enkle slagord og politikk som lover å berike deg som enkeltindivid: Lavere skatter for deg, bruk pengene på det du vil, inkludert private sykehus, private barnehager, private sykehjem og private sykeforsikringer, alt hvis du har råd selvsagt. Og råd får du hvis du bare stemmer frem muligheter for privat rikdom.

Dette har vært budskapet i 50 nyliberale år. Etterkrigstidens tanker om rettferdig fordeling er for lengst kassert som politisk mål. Ulikheten i verden har eksplodert som konsekvens av nyliberal og markedslent økonomi. I tillegg har vi sett økonomiske kriser komme på rekke og rad utover 2000-tallet, sammen med den snikende og skumle klimakrisen. Og nå skal vi forberedes på kriger attpå.

Hvorfor kan vi ikke få lov til å svimle litt i kommune-Norge også?

Verden og vi alle tok aldri skikkelig innover oss alvoret i den økende økonomiske ulikheten mellom folk.

Kanskje tok vi minst av alt innover oss hva det gjør med demokratier at noen svært få blir stadig mer grotesk rike og kan kjøpe seg fordeler og makt. Heller ikke tok politisk lederskap innover seg advarslene fra forskere for flere tiår siden, som advarte sterkt om hva økonomiske ulikheter gjør med samfunn som helhet, og hvordan denne ulikheten påvirker livene til både fattige, de imellom og de rike på en samlet negativ måte. Mer påminnelse om dette lenger ned i teksten.

Det kollektive er individuelt. Alt dette som vi kaller «oss», «vårt» og «fellesskap», er bygget opp av en og en person. Det som skjer i et samfunn, påvirker ditt lille private liv: Renteøkninger. Kvaliteten på nærskolen. At det er en nærskole der. Kommunebudsjettet og nedskjæringer på det som er viktig for deg: Svømmehallen som må stenge så du mister varmtvannbassenget din helse trengte. Fritidsklubben som legges ned så ditt barn mister det viktigste i sitt liv. At skoleassistenten, helt avgjørende for ditt barn, sies opp når skolen er pålagt å spare. Og så videre.

Det vi trenger på norsk, for å forstå mer av prisen for menneskeskapt og politisk villet økende økonomisk ulikhet, er et ord for det engelske «austerity». Austerity er et barn av nyliberal politikk, og på norsk kaller vi dette ting som kuttpolitikk, innstrammingspolitikk eller nedskjæringer i offentlig sektor. Men på norsk høres dette tilforlatelig og liksom fornuftig ut. Noe man gjør av hensyn til økonomien generelt: Vi har ikke råd til mer velferd og hvis man bare ser på tallene, er alle enige i at dette er pragmatisk og smart.

Verden går rundt uten at de trenger å tjene millioner hvert år for å føle seg verdifulle.

Det som forsvinner i norsk oversettelse av austerity, er det ideologiske som er innbakt i dette begrepet. Politikere må faktisk ikke kutte noe som helst velferd. Det finnes penger hvis man vil. Bare se på summene som nå skal inn i opprustning av forsvaret og til Ukraina. Det er svimlende summer. Se på summene som spares i eiendomsskatt som kun de rikeste tjener på.

Hvorfor kan vi ikke få lov til å svimle litt i kommune-Norge også? Hvor er den politikeren som kan snakke om privat måtehold slik at vi alle kan få mer luksus i hverdagen vår?

Slik den britiske journalisten og forfatteren George Monbiot har tatt til orde for i flere runder, inkludert i sin nye bok.

Ting som topp bemannende sykehus, sykehjem og barnehager. Presis og maks fungerende kollektivtransport. Trygghet i at skolene består av lærere med overskudd, nok utstyr og nok ansatte. Nydelige parker vi kan hvile i. Satsing på kultur for alle, overalt. Basseng, idrettsbaner, samfunnshus, gode boliger til alle.

Kan det være fordi penger er makt, og at makten slik den er formet i dagens demokratier, omgås hverandre og lever liv som ligner hverandres?

Så kan man heller stramme litt inn på den private rikdommen, skatte litt mer, tette alle smutthull i skatteparadisene, innføre makslønn og tak på direktørlønninger, og trygge de rike på at de faktisk ikke trenger all denne private luksusen de tror gir gode liv, fordi verden rundt dem tilbyr alt et enkelt menneske på jorden trenger mens vi er her.

De kan slappe av. Verden går rundt uten at de trenger å tjene millioner hvert år for å føle seg verdifulle.

Verden, og da mener jeg faktisk hele verden, har ikke tatt innover seg kostnadene som kommer i kjølvannet av en politikk som impliserer at «det må da være lov å være rik i dette landet». Av en eller annen grunn har denne tankegangen blitt en normal del også av det sosialdemokratiske prosjektet; frykten for å fornærme eller skatte de som sitter økonomisk godt i det.

Kan det være fordi penger er makt, og at makten slik den er formet i dagens demokratier, omgås hverandre og lever liv som ligner hverandres?

Det er 15 år siden professorene Richard Wilkinson og Kate Pickett ga ut boken Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Boken viste hvordan alle i et samfunn påvirkes av økonomisk ulikhet, og at jo større forskjell det er på fattige og rike i et samfunn, jo verre er det for alle.

Tidligere i år skrev de britiske forfatterne et innlegg i avisen the Guardian der de observerer at på tross av deres forskningsbaserte advarsler den gangen, er ting bare blitt verre:

Ulikhet har nå sildret inn i alle aspekter av livene til folk. Og grunnen til dette, skriver de, er nettopp austerity-programmene, som ble satt i verk både av konservative og sosialdemokratiske ledere. På toppen kom pandemi, renteøkninger, dyrtid og elleville strømregninger.

Folk i ulike samfunn bidrar i mindre grad i dugnader, politiske partier, i nabolag, i frivillighet og foreninger

Sånn blir det det da, dokumenterer de to:

Folk i samfunn med store ulikheter opplever generelt mer mobbing på skolen, har færre muligheter i livet, er mer utsatt for å rammes av spillegalskap og vold i hjemmene. Ved siden av alt dette, skriver de, er folk i ulike samfunn mer besatt av status og konsum, som kaster bensin inn på klimabålet som brenner opp vår jord.

Folks generelle helse er også verre i stater med stor ulikhet mellom folk, og det inkluderer de rikeste.

Det verste av alt, skriver de: Folk i ulike samfunn bidrar i mindre grad i dugnader, politiske partier, i nabolag, i frivillighet og foreninger. Det vil si, i alt som er demokrati.

I disse forskernes eget England, kalte sosialdemokratene seg ikke lenger Labour på 1990-tallet, men New Labour, der partiets talsmann Peter Mandelson sa ting som at «vi er svært avslappet med tanke på at folk kan bli superrike». Men han la til: «Så lenge de betaler skatt og driver bedrifter ansvarlig.» New Labour ville være nyliberalisme med et menneskelig ansikt. Man skulle ikke skru tiden tilbake, men gjøre ting annerledes.

Dette kunne jo vært en stor fornærmelse for Blair.

Dermed var statsminister Tony Blair, som ble valgt inn i 1997, for å innføre minstelønn på den ene siden, men samtidig tilhenger av ikke å forstyrre finansmarkedene eller blande seg inn i hvordan folk brukte pengene sine, på den andre. Derfor satte New Labour heller ikke opp skattene for de rikeste. Dette var med Blair sine egne ord «den tredje vei». Ikke høyre, ikke venstre, men noe nytt, noe pragmatisk, midt i sentrum. På den måten forsøkte de også å ta eierskap til fornuften og realismen.

Senest i 2014 uttalte den tidligere britiske statsministeren Tony Blair i en tale at hans «tredje vei» handlet om å forme politikken etter virkeligheten, ikke etter ideologier. Denne påståtte pragmatiske linjen handler derfor også om å forsøke å gjøre politikken avideologisert.

Dette høres tilforlatelig ut, men i realiteten innebar det at det ble ført en politikk som tok sikte på å sikre markedsløsninger på nær sagt alle livets områder. Den var på alle måter ideologisk tung, selv om man retorisk forsøkte å si det motsatte.

Resultatene ser vi i dag. Blair og Mandelson og alle som fremdeles følger i deres fotspor og ikke tør eller vil gripe fatt i de rikeste, bidrar til ulikheten som rammes oss alle, en og en, individuelt.

Det kollektive er privat, og når kollektivet rammes, rammes vi.

Margaret Thatcher skal i et middagsselskap med partikamerater ha uttalt at Tony Blair og New Labour var hennes største bedrift som politiker. Det hun mente, var at når til og med hennes politiske motstander jobbet i forlengelse av hennes prosjekt, da hadde ideene hennes virkelig gjennomsyret samfunnet.

Dette kunne jo vært en stor fornærmelse for Blair, hadde det ikke vært for at Blair selv har sagt, så sent som i 2013, at han opplevde at jobben hans var å «bygge på noen av de tingene hun gjorde, snarere enn å reversere dem». Her hjemme sa Jan P. Syse, høyremann og statsminister i 1989-90, nærmest det samme som Thatcher: At Arbeiderpartiet hadde stjålet høyresidens klær mens de var ute og badet.

Vi har kanskje med dette akseptert økt ulikhet som en slags natur politikerne ikke har kontroll over, og mot selve naturen gjør menneskene sjelden opprør. Men økt økonomisk ulikhet, med skattelettelser og skyhøye lønninger for de rike, og austerity og minstelønn for alle oss andre, er ikke annet enn en politisk skapt kulturkatastrofe. Den gode nyheten er at det derfor er mulig å gjøre noe med det.

Offentlig luksus er dermed ikke mer luksus enn et skikkelig demokrati bør unne seg.

Det kollektive er privat, og når kollektivet rammes, rammes vi.

Folk, og særlig unge, sliter med angst, uro, og frykt for fremtiden. Husk dette, skriver Wilkinson og Pickett, stor økonomisk ulikhet plasserer oss i hierarkier: en over oss og en under oss, alltid. Det forteller oss at vi har ulik verdi, og at noen få mennesker er mye mer verdt enn de fleste andre.

På den måten bekymrer vi oss også mer om hvordan andre ser på oss og tolker oss. Ikke rart vi får uro og angst, slanker oss, bruker botox som om det skulle være en lipgloss og legger delikate bilder fra et tilsynelatende liv på stell ut på sosiale medier. Det handler om å beholde plassen i hierarkiet, om enn ubevisst og internalisert.

Noen ender opp med depresjon, andre i en slags narsissistisk tilstand. Det siste ser ut til å ha rammet global politikk på et overordnet nivå.

Det sies stadig vekk at ytringsfrihet og demokrati er en forutsetning for et velfungerende samfunn. Men det er også motsatt.

Folk må føle seg trygge, rolige og ha tid og mentalt rom til å delta i ytringer, demokrati og samfunn. Offentlig luksus er dermed ikke mer luksus enn et skikkelig demokrati bør unne seg.

Fordi vi fortjener det.