FOTO: Visual Stories/Micheile/Unsplash

Ulikhetsmaskinen

Lave renter gir økte forskjeller, men økte forskjeller gir også lavere renter. Slik forsterkes effekten.

Da jeg satt mine konfirmasjonspenger på høyrentekonto i Landsbanken i 1987, fikk jeg 12.5 prosent innskuddsrente på dem. Mine foreldre betalte på det tidspunktet nærmere 17 prosent rente på boliglånet sitt. Siden den gang har renta falt og falt, med noen topper innimellom, som viser hvor mye mindre tåleevne vi har for høye renter nå enn tidligere.

En komma tjuefem prosent! Det er jo gratis penger, eller?

Da Bondevik i 1998 fikk sin depressive reaksjon og måtte ta en time-out fra statsministerjobben nevnte han det høye rentenivået som en av bekymringene som hadde vært aller tøffest for ham. Da var renta nærmere halvparten av det den hadde vært bare ti år før.

Enda ti år seinere i 2008 gikk alarmen over hele riket da renta en kort periode nådde åtte prosent. Denne spaltisten jobbet da selv med kreditt i Norges største bank og husker det enorme presset som var på både myndighetene og på oss, for å få renta ned.

Lave renter er derfor ikke bare bra, selv om det føles sånn.

Finansminister Kristin Halvorsen lånte statsobligasjoner til bankene som vi kunne stille som sikkerhet for våre innlån, mens vi bankfolk jobbet døgnet rundt for å flytte kundenes boliglån over i boligkredittforetak og «Obligasjoner med fortrinnsrett», som staten fikk i bytte. Renta kom ned igjen til fire-fem prosent ganske fort og folk fikk pulsen ned.

I dag får jeg som LO-medlem lån til 1,25 prosent rente i det som er igjen av Landsbanken. En komma tjuefem prosent! Det er jo gratis penger, eller?

Når renta er lav, låner folk mer. Da øker jo gjelda og en eventuell renteøkning blir enda farligere. Vi kan trygt anta at smertegrensa til folk i dag ligger mye lavere enn den lånerenta på åtte prosent, som altså fikk alarmen til å gå for tretten år siden.

Lave renter er derfor ikke bare bra, selv om det føles sånn. Men hvorfor har renta falt og falt i 40 år, til nivåer så lave at vi ikke ville trodd på det for bare ti år siden?

Hva kan vi gjøre med det? Sette opp renta?

Dette forskes det mye på. Når de aller rikeste øker sin inntekt, øker de sparingen sin enda mer. Vanlige folk derimot, øker i større grad forbruket sitt når de får mer penger mellom hendene. De med mye og de med lite penger fra før, reagerer ulikt når de får bedre råd.

Har du nok penger, kan du leve av rentene også når de er lave. Et interessant funn er at renta faller ikke bare samtidig som, men også fordi forskjellene øker. Når penger hoper seg opp, må avkastningen på dem ned. Eller for å si det på en annen måte: Når tilbudet (av penger) øker, faller prisen på dem (renta).

Lave renter gir økte forskjeller, men økte forskjeller gir også lavere renter. Slik forsterkes effekten.

Hva kan vi gjøre med det? Sette opp renta? Det verktøyet har myndighetene ikke – og ikke hadde de fått lov av velgerne sine heller.

I stadig større grad syltes privat rikdom ned i renter og eiendom som har lav risiko og produserer lite.

En vei ut ville vært å investere mer. Investere i noe som produserer noe. Varer, tjenester, forskning og arbeidsplasser. Investeringer i virksomheter som løser problemer og gjør livene til folk bedre, utjevner forskjeller. Tradisjonelt ville vi tenkt at private med kapital vil gjøre dette når renta faller fordi de vil ha høyere avkastning enn de får i banken. Men det fungerer ikke slik lenger.

I stadig større grad syltes privat rikdom ned i renter og eiendom som har lav risiko og produserer lite. Strategiske statlige investeringer og eierskap kan igjen bli løsningen for å bryte med dette og få fart på Norge igjen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 13. september 2021.)