Une Bastholm hadde aldri en sjanse

Jeg har nettopp kommet hjem fra sykehuset da de ringer fra avdeling for bildediagnostikk. Rart, tenker jeg, vi var jo nettopp og tok røntgen av niåringens brukne kragebein. Ble noe feil? Må vi ta nye bilder? Stemmen i telefonen sier at de har fått en henvisning fra en ortoped, da kan det ikke gjelde niåringen, kanskje er det skoliosen til sjuåringen de vil se på, dette rekker jeg å tenke før dama forteller meg at det er fireåringens hofter som skal undersøkes. Det skulle egentlig vært gjort før sommeren, da vi var inne hos ortopeden på en framskyndet time, men det ble ikke plukket opp i systemet, og har vi tid neste uke?

Fem avtaler på like mange dager, fordelt på tre barn.

Jaaa, sier jeg og drar på det, vet at neste uke er travel, men samtidig ikke mer travel enn uka etter der og uka etter der. Jeg legger til at det kommer litt an på dag og tidspunkt, men hun sier at jeg kan velge selv, jeg ser i familiekalenderen: Mandag bør både mannen min og jeg være til stede på kontoret, tirsdag har fireåringen time på barne- og ungdomshabiliteringen. Onsdag har vi veiledning med fysioterapeuter for å lære om hvordan vi best kan støtte sjuåringen med skjev rygg. Torsdag er det ansvarsgruppemøte på skolen for den samme sjuåringen, men fredag er jo vanligvis hjemmekontordag og ellers helt tom for avtaler, så jeg tinger på den dagen, fører timen inn i kalenderen.

En halv time senere ringer telefonen igjen. Denne gangen er det legen som undersøkte niåringens krageben, det så greit ut, vi skulle komme tilbake på sluttkontroll om tre uker, dato og klokkeslett var allerede notert i kalenderen, men nå har legene snakket sammen en gang til og konkludert med at det er best om vi tar en kontroll allerede om ei uke.

Da kan jeg jobbe litt – vobbe, som det heter på svensk når man har omsorg for barn («vårdar») samtidig som man jobber.

Jaaa, sier jeg og drar på det, det må vi vel få til, det må jo være viktig, tenker jeg, når han ringer og kaller oss inn tidligere enn planlagt. Jeg spør om dag og tid, han har gitt beskjed til de som ordner sånt, vi hører nok fra dem snart.

Fem avtaler på like mange dager, fordelt på tre barn – to av dem med varige funksjonsnedsettelser, som har ekstra hjelpebehov utenom disse avtalene også. To foreldre, begge med full jobb, som skal sjonglere disse avtalene, navigere i hjelpesystemet, følge opp, ringe, maile, undersøke, og i tillegg støtte, pleie, trene, tøye og trøste barn som må gjennom så mye som andre barn slipper.

Sjuåringens assistent er ikke i form, hun sendte melding tidligere på dagen og lurte på om noen andre kunne ta vakta hennes, og det ordner seg, det ordner seg alltid, jeg ringte svigermor og lurte på om hun kunne komme, skyndet meg å si at hvis det ikke passet så kunne jeg altså, jeg hadde hjemmekontor, skjønt jeg får ikke jobbet mens jeg henter sjuåringen på skolen, gir henne mat, steller henne, men hun er gjerne sliten etter skolen, noen ganger sover hun og da kan jeg jobbe litt – våbbe, som det heter på svensk når man har omsorg for barn («vårdar») samtidig som man jobber. Men svigermor kan komme, litt senere sender hun melding, de kan ordne middag, svigerfar vil steke pannekaker.

«Jeg skjønner ikke hvordan dere greier det», sa svigermor, «med tre barn og full jobb og alt ekstra».

Jeg lurer på hvordan alt skulle gått i hop uten besteforeldre.

«Kom deg på jobb!» sa svigermor for et par dager siden. Svigerfar fungerte som taxitjeneste, han skulle først kjøre niåringen, som hadde armen i fatle, til skolen, så meg ned til togstasjonen og så skulle han til slutt følge fireåringen til barnehagen. Svigermor ble igjen hjemme hos oss, hun spurte om hun kunne få lov til å rydde og vaske. Jeg liker egentlig ikke at noen andre rydder mine ting, vasker mine klær, støvsuger mine gulv, men nå har jeg gitt opp å greie det selv, alt flyter, det er rot overalt, jeg har ikke kontroll, svigermor ville hjelpe.

«Jeg skjønner ikke hvordan dere greier det», sa svigermor, «med tre barn og full jobb og alt ekstra». Det var da jeg begynte å grine der jeg sto i gangen med skoene på, klar til å dra og hun formante meg om å komme meg av gårde. Det var en beskjed fra en mor, en kvinne, til en annen: kom deg på jobb, jeg holder fortet her.

Jeg skjønner det ikke selv alltid, hvordan det går rundt. Vi hadde ikke greid det alene.

Det er noen roller i samfunnet som det er vanskelig for kvinner å fylle når de blir mødre.

Og jeg vet at det er mange, mange familier som har det slik. Det er slett ikke uvanlig at en forelder (les: mor) i familier med barn uten funksjonsnedsettelser jobber deltid for å få tid til alt en småbarnsfamilie skal ha tid til. Og det er enda mindre uvanlig at en forelder (les: mor) i familier med barn som har funksjonsnedsettelser jobber deltid, eller slutter i jobben fordi arbeidet rundt barnet er jobb nok. Jeg skjønner dem så innmari godt. For vi dras i så mange retninger, mellom så mange ulike behov. Vi er i kriseberedskap, og noen kjemper lange og vonde kamper mot systemet som egentlig er til for å hjelpe. Til slutt må noe vike, og da ender det ofte med at kvinnene reduserer stillingen sin. Jeg overbevist om at det i mange tilfeller kunne vært unngått, om familiene bare hadde fått mer hjelp.

For en stund siden leste jeg at blant foreldre som hadde barn med funksjonsnedsettelser, var omtrent halvparten stresset så å si hele tiden. Jeg ble litt overrasket over det tallet. Ikke fordi det er høyt. Bare halvparten?, tenkte jeg. Så leste jeg en annen undersøkelse som viste at mødre og fedre var like stresset når det gjaldt barnets utfordringer, mens mødrene stresset langt mer med systemet rundt barnet.

Jeg vet at mannen min også er stresset om dagen, at han også kjenner at tiden ikke strekker til. Men jeg vet også at han til vanlig ikke får like mange telefoner fra de ulike personene i hjelpeapparatet rundt barna. Vi forsøker å dele likt på alle avtalene, men ikke alle gjør det – for mødre er oftere hjemme med syke barn enn det fedrene er.

Problemet er at vi trenger flere Une Bastholmer, ikke færre.

Jeg har lenge ment at det handler om forventninger. Samfunnet forventer at kvinner skal stille opp mer når det kommer til omsorg, at mor er den som har kontroll på alt barna skal, mor som husker, mor som tar telefonen når man ringer.

Men det er noe mer her også, som viser seg gjennom Une Bastholms avgang som MDG-leder. Det er noen roller i samfunnet som det er vanskelig for kvinner å fylle når de blir mødre. For ikke bare har vi et samfunn som forventer at kvinner jobber både dobbelt og trippelt, med lønnsarbeid, husarbeid og koordinering av familieprosjektet. Har vi ikke også et samfunn som på mange måter setter kvinner opp til å feile – for å si det på en litt engelsk måte? Et litt gammeldags samfunn, rett og slett, som ikke passer kvinner like godt som det passer menn. Der hvor konsekvensen er at altfor mange kvinner (føler at de) ikke strekker til. Kanskje Une Bastholm egentlig aldri hadde en sjanse.

Problemet er at vi trenger flere Une Bastholmer, ikke færre. Dessverre er det slik at mange kvinner forsvinner ut av politikken når de får barn. Ikke fordi folk ikke lenger vil ha dem, men fordi jobben som folkevalgt er vanskelig å kombinere med jobben som mamma. Og når kvinnene forsvinner, forsvinner innsikter og erfaringer som vi trenger for å forandre systemet på en slik måte at kvinner får muligheten til å strekke til.

Bedre barselomsorg. Ammefri som lar seg gjennomføre. Kommunestyremøter på dagtid. Sekstimersdag. Større verdsetting av omsorgsarbeid. Bedre hjelp til familier med funksjonshemmede barn.

Min familie får stort sett den hjelpen vi trenger, selv om også vi kjenner på et system som er tungrodd og jobber sakte. Likevel føles det innimellom som en umulighet å skulle leve det livet vi gjør, med to funksjonshemmede og ett ikke-funksjonshemmet barn, i kombinasjon med full jobb.

Når kvinnene forsvinner, forsvinner innsikter og erfaringer som vi trenger for å forandre systemet på en slik måte at kvinner får muligheten til å strekke til.

Vi greier det fordi vi er heldige, privilegerte. Både mannen min og jeg har fleksibel arbeidstid, mulighet for hjemmekontor og forståelsesfulle arbeidsgivere. Men hva med alle som har stedbundne jobber, kjipe arbeidsgivere, turnusarbeid, eller reiser mye: Hvordan greier de det? Greier de det?

Det er det jeg vil. Strekke til. Jobbe fulltid. Få hundre prosent lønn. Pensjonssparing. Sykepengerettigheter. Pleiepengerettigheter.

Men også: Å gå ut av huset og bare være meg selv. Å få bruke meg selv til noe annet. Sette meg på toget eller i bilen og tenke på andre ting enn skoliose og hofter og feilstillinger og epilepsianfall og medisiner og søknader og avtaler.

Helt til telefonen ringer igjen.