En forsvarlig barselomsorg

Jeg har vært usikker på om jeg ville skrive om barsel. Egentlig er jeg fortsatt usikker på om jeg vil skrive denne teksten, men så vil jeg det likevel. Fordi det er alle stemmene våre sammen som kan skape forandring.

Jeg har ungen min sovende i fanget og når jeg kikker ned på henne nå, tenker jeg at den første grunnen til at jeg ikke vil skrive hardt om barselomsorg, er at denne tiden er den fineste, skjøreste og mest ekte jeg har hatt i livet. Jeg vil liksom ikke pirke borti opplevelsen, jeg vil bare oppleve den.

Ferske mødre med mørbanka kropp og som sover lite om natta, kan ikke forventes å ha kreftene til å kjempe for tilbudet sitt.

Det er vel kanskje derfor det var stille i mange år mens barselomsorgen ble kutta i bit for bit? Det var stille mens kvinnene som hadde født ble kortere og kortere på sykehus før de ble sendt hjem. Fra over 4 døgn til 3 døgn fra 1998 til 2009. I dag reiser de fleste hjem etter 48 timer. I planene for Oslos nye fødetilbud er det forslag om at friske kvinner skal oppfordres til å dra hjem 24 timer etter fødsel.

Det var stille mens fødeavdelinger stengte og tilbud ble kutta også. Ferske mødre med mørbanka kropp og som sover lite om natta, kan ikke forventes å ha kreftene til å kjempe for tilbudet sitt. Det forventes jo allerede at du klarer den unntakstilstanden barseltida er. Det er en fulltidsjobb og vel så det å ta vare på barnet du nettopp har fått.

Men så var det ikke stille lenger. Vi måtte likevel finne de kreftene. En forsvarlig barselomsorg er for viktig til å holde kjeft om. Og jeg er så glad jeg er en av mange i et stort felles opprør, og ikke står alene med kravene mine. For vi er så mange som kjemper sammen.

En forsvarlig barselomsorg er for viktig til å holde kjeft om.

Den andre grunnen til at jeg vegrer meg for å skrive om barsel, er alle menneskene jeg har møtt som har gjort sitt beste for meg og familien min. Jordmødre og helsesykepleiere som har gitt meg trygghet og informasjon, som gjør jobben sin med hele seg og har en faglig integritet som jeg beundrer. De gjør at jeg vil skrive takkekort heller enn politiske krav.

Men de jobber i et system som trenger endring, og fantastiske ansatte kan ikke gjøre opp for systemfeil. Ingen enkeltansatte kan erstatte kravene om flere midler, flere folk og lang nok liggetid etter fødsel.

Barselopprøret har formulert krav som handler om å få sine basisbehov etter fødsel møtt. At mødrene skal få bli på barsel så lenge de har behov for det, hjemmebesøk når du kommer hjem og få hjelp med amminga. Bunadsgeriljaen har kjempet mot nedlegging av fødetilbud.

Det er ikke ekstraordinære ting det bes om. Det vi krever er at når du nettopp har født et barn, så skal du få slippe å klore deg fast til barselavdelinga i tillegg. Vi sender ikke folk hjem før de har fått tryggheten de trenger.

Når det fødes et barn, fødes det også en mor. All investering vi gjør i denne moren de første dagene, ukene og månedene etter fødselen, er en investering i hennes fysiske og psykiske helse, i livet hennes videre og i barnet sitt liv. Pengene vi bruker på barselomsorg er penger vi slipper å bruke på å behandle fødselsdepresjon. Det er klokt, også hvis du kun tenker økonomi og å få mest mulig ut av pengene.

Det er ikke ekstraordinære ting det bes om.

Den tredje grunnen til at jeg er usikker på om jeg vil skrive om barsel, er at jeg som kvinner flest vil være flink og ikke være til bry. Får jeg beskjed om å reise hjem 24 timer etter jeg har født, så får jeg vel gjøre det. Jeg får ta meg sammen og komme meg hjem.

Men det er også det jeg aller mest ønsker å si. At fødende kvinner ikke ber om for mye. Om noe har vi bedt om for lite så lenge at det har gjort oss til en akseptabel kuttpost på budsjettet.

Vi har vært stille. Vi har dratt hjem mens blodet ennå renner og melka ikke har kommet, med et nytt lite menneske og holdt kjeft. Men selv om det å få barn for de aller fleste er det største i livet, kan det ikke gjøre at vi står i takknemlighetsgjeld og ikke kan kreve det som er rett og rimelig?

En forsvarlig barselomsorg.