FOTO: Oleg Sergeichik /Unsplash

Et nytt feministisk språk for barseltida

Fødsel, barsel og morsrollen har gjort sitt inntog i den offentlige debatten og barsel hadde i år en egen parole i 8. marstoget. Men hvilken framstilling av graviditet, fødsel og barsel får plass i media?

«Hvorfor er det skrevet så lite litteratur om å bære fram et barn?» spør Silje Bekeng-Flemmen over tre sider i Klassekampen lørdag 24. februar. At skjønnlitteraturen er mangelfull kan ha sammenheng med at måten graviditet og barsel blir beskrevet i offentligheten deler seg inn i to kategorier: Kvinner som tar avstand fra den tradisjonelle morsrollen og kvinner som går inn for å oppfylle den tradisjonelle morsrollen.

Å få barn blir framstilt som noe som kolliderer med ens egne behov for å være et fritt og helt menneske, et tenkende vesen med egne ønsker og lyster

Antallet som opplever fødselsdepresjon stiger. Markedet tilbyr en hel haug av utstyr til den nyfødte. Det er blogger om å være perfekt, det er blogger om å være anti-perfekt. Noen roper at de aldri vil la «ammepolitiet» bestemme over kroppen deres. Magasinet Fett dedikerte et nummer til moderskap som tema. Klassekampens skribenter belyste også temaet. Charlotte Myrbråten skrev om «Barselblues i kulturen» 12.09.17, mens Thea Marie Dolva tok for seg «Mors uro» 30.10.17. Tekstene kan leses som en motvekt til en såkalt rosemalt og romantisk framstilling av det å være mamma og spesielt mamma til en baby. Myrbråten forteller om de strevsomme sidene ved barseltida som ingen hadde fortalt om. Ensom, trøtt og utenfor seg selv er tida så hard at mange ikke husker noe fra den i etterkant. Men Bekeng-Flemmen stiller i sitt essay et betimelig spørsmål om hvor den rosemalte fremstillinga egentlig finnes.

Verdien av en barselkvinne

Magasiner som Babydrøm gir ofte et søtt inntrykk på framsida, men inni bladet finnes usminkede fødselshistorier og lister som forteller deg om «det ingen sa om barseltida». Fødselsdepresjoner har fått status som «det som aldri snakkes om», men et googelsøk på barseltid avslører straks at dette er en sårbar tid. Du får høre at det forventes at du er lykkelig, men at det er noe du bare kan glemme – vær heller forberedt på våkenetter og melkespreng. Du kommer til å gråte og føle at ingen forstår deg. Kvinnen blir et offer, en som bare må tåle og gi, omgitt av barnet som krever ustanselig, og faren som ikke skjønner noen ting.

Jeg opplever at den gjeldene framstillingen av barseltid og mammarollen ikke dreier seg om å imponere noen, men heller problematisere at det som forventes å være en lykkelig tid ofte tar krefter.  Å få barn blir framstilt som noe som kolliderer med ens egne behov for å være et fritt og helt menneske, et tenkende vesen med egne ønsker og lyster.

Må kvinner vende ansiktet ned i en bok eller sitte på arbeidsrommet sitt for å være feminist og nybakt mor?

Barseltida blir beskrevet som tung, blant annet fordi den er knyttet så sterkt til kroppen. Vi leser om blod, melk og slim som noe vi gjerne skulle vært foruten.  Thea Marie Dolva skiller hodet fra kroppen når hun skriver at «den samme hjernen som baler med jobbtanker også produserer melk». Det er vanskelig her å ikke lese at jobbtankene er mer verdt enn melkeproduksjon.  Under spalten «feminist, ja visst» blir det å være feminist satt opp mot det å være mor. Leseren får beskrevet lettelsen til mor da hun klarer å skrive noen dager etter at barnet har kommet til verden. Skrivingen blir et bevis på at hodet fungerer – på tross av at hun nettopp har født.

Lav status å være mor?

I et samfunn som ser opp til makt, økonomi og posisjon, eller som med andre ord har en tradisjonelt mannlig standard, vil det å føde barn forbindes med lav status. Om det som har vært menns arena blir et mål for kvinner, blir interesse for barn synonymt med kjøkkenbenk og husvask. Feminister ender opp med å ta avstand fra temaet om fødsel og barn ved å beskrive det som noe kvinner må ofre seg selv for å gjennomføre,-  mens de kvinnene som omfavner morsrollen ikke har noe annet referansepunkt enn å beskrive en rosenrød cupcake-tilværelse.

Det har aldri vært arbeidslivets prosjekt å tilpasse seg familien

Må kvinner vende ansiktet ned i en bok eller sitte på arbeidsrommet sitt for å være feminist og nybakt mor?  I å tenke slik er jeg redd vi heller reproduserer et gammeldags bilde av det å være mamma. En tar «fri» fra mammarollen for å gjøre sitt eget arbeid. Slik framstår babyen som en lite spennende oppgave. Mammaen venter på at far skal komme hjem så hun får jobbet. Det er et valg, men det er også en snever framstilling av moren som feminist. Det er som om å være mamma er en situasjon kvinner bare må finne seg i, en lite intellektuelt stimulerende oppgave. På den andre siden av skalaen er arbeidslivet. Der kan en kvinne bli gyldig i verden og virkelig for seg selv.

Ved å sammenligne barseltid med arbeidsliv reduseres kvinnelig erfaring til noe hun er tvunget av naturen til å gå igjennom, men som ikke har noe verdi for henne eller samfunnet

Kvinner har kjempet fram retten til permisjon og tid sammen med barnet sitt. Det har aldri vært arbeidslivets prosjekt å tilpasse seg familien. Kvinner har måttet kreve sin plass i arbeidslivet for å bli økonomisk uavhengig. Slik har familien blitt dratt inn i et kapitalistisk system der det å tjene penger gir frihet og selvstendighet. Myrbåten skriver at barselkvinnen lever «på siden av samfunnet, ganske alene, mens alle andre jobber». Her blir arbeidslivet standarden, og bare gjennom arbeid kan du bidra og skape noe av verdi for samfunnet. Er du hjemme med barn er du utenfor felleskapet.  Myrbråten sammenligner spebarnet med både en igle og en tamagotchi.  I denne forståelsen skapes det lite rom for at det å være mor også kan åpne for kreativitet og skrivelyst.

Vi mangler et moderne språk om foreldrerollen

Det er et paradoks at vi vil jobbe for å heve statusen på tradisjonelle kvinneyrker som barnehagelærere, samtidig som fremstillingen av å være sammen med egne barn er at det er lite intellektuelt stimulerende, krevende og kjedelig.

Ja, unger kan gå deg på nervene og innimellom blir du drittlei, men hvordan snakker vi om barn og foreldrerollen? Hvilke ideer blir til sannheter gjennom språkbruk? Er det å ha barn nok til å slite oss helt ut? I så fall må vi finne et språk for hvordan våre egne forventninger blir knust i møte med virkeligheten og ikke nøye oss med å si at barna i seg selv er problemet.

En kort stund kan verden der ute få seile sin egen sjø, for i fanget holder du et helt nytt liv

At kvinner er i jobb, kan dele permisjon, styrer sin egen økonomi og tar egne valg, er en styrke for vårt samfunn og en forutsetning for likestilling. Ved å sammenligne barseltid med arbeidsliv reduseres kvinnelig erfaring til noe hun er tvunget av naturen til å gå igjennom, men som ikke har noe verdi for henne eller samfunnet. Om vi snur på det kan vi få øye på hvilke muligheter som ligger i de seks ukene etter fødsel og for så vidt resten av permisjonstida. Det er snakk om en relativt liten periode av livet der vi er så heldige at vi får muligheten til å stoppe litt opp. Ta hensyn til at kroppen endrer seg. Vi kan gi barnet vårt mat. En kort stund kan verden der ute få seile sin egen sjø, for i fanget holder du et helt nytt liv. Et liv som ikke krever noe annet enn din nærhet og ro.

Om vi vender oss bort fra barnet, fornekter eller avskyr kroppslige prosesser, higer etter noe annet der ute, eller lengter etter tida før barnet var født går vi glipp av noe her og nå. Ikke noe rosenrødt, men noe sterkt, vakkert, vanskelig, sårt og skjørt. Ved å se, og løfte fram verdien av det å bære fram et barn vil kvinner også finne et sterkere og mer nyansert språk for en av de største opplevelsene livet byr på.