Universell velferd er lurt og legitimt

Forrige uke kom regjeringens statsbudsjett for 2024. En av satsingene de la frem (kjent gjennom budsjettlekkasjer i valgkampen) var en kraftig reduksjon i barnehageprisen – som nå blir en tusenlapp i måneden billigere for alle norske barn i barnehage.

Dette har falt mange tungt for brystet. Opposisjonspartiene til høyre mener det er feil politikk. Aftenposten tar det i en lederartikkel enda lenger og kaller billigere barnehage «å sløse bort skattepengene til folk og bedrifter».

Det er dessuten ofte slik at de som trenger dem mest ikke alltid søker eller bruker disse ordningene.

Det er selvsagt bra og helt legitimt å diskutere prioriteringene i et statsbudsjett. Men debatten om en svært viktig universell ordning, nemlig barnehage, er veldig merkelig. Kritikken mot billigere barnehage er altså at det er bortkastet – det blir for lite på hver og det er for mange som ikke trenger det, som får det.

Skal vi redusere forskjellene her til lands, burde regjeringen istedenfor målrette hjelp og lettelser mot enkeltgrupper i befolkningen. Som om ingen har tenkt på det!

Selvsagt blir det mindre på hver når man gir flertallet av befolkningen goder. Det gjør det imidlertid ikke til feil politikk.

Velferdsforskeren Bo Rothstein peker på at det viktigste trekket som skiller den nordiske velferdsstaten fra andre, er dens universelle innretning: at velferdsordningene i stor grad er ment å dekke hele befolkningen, heller enn avgrensede grupper – og dessuten at retten til å motta velferd i er universell, framfor behovsprøvd etter inntekt.

For det første er behovsprøvde ordninger dyre og ressurskrevende å administrere, både for dem som skal stå for vurderingene og utbetalinger, og for dem som må søke på dem. Det er dessuten ofte slik at de som trenger dem mest ikke alltid søker eller bruker disse ordningene.

For det tredje gjør universelle velferdsordninger at ingen trenger stille seg opp foran velferdsstaten med lua i hånda.

For det andre kan behovsprøvde ordninger føre til fattigdomsfeller. Om ordningen bare gjelder dem med inntekt opp til et visst nivå, kan det bli en grunn til å ikke søke arbeid eller økt stillingsprosent. Det kan med andre ord undergrave arbeidslinja.

En SSB-studie viser denne effekten for barnetrygd: En universell og en behovsprøvd barnetrygd har omtrent lik effekt på fattigdomsreduksjon. Den behovsprøvede er dyrere for staten fordi mottagerne, særlig mødre, i større grad svarer med ikke å jobbe.

Behovsprøvede ordninger fungerer altså som en svært høy marginalskatt på arbeid. De er dessuten ressurskrevende å administrere. Det er dyrt for samfunnet og krevende for den enkelte, kanskje spesielt for dem som trenger velferdsordningene våre mest.

For det tredje gjør universelle velferdsordninger at ingen trenger stille seg opp foran velferdsstaten med lua i hånda, for å låne en formulering fra Einar Gerhardsen. Når velferdsordninger behovsprøves må den som trenger hjelp fra fellesskapet bevise sin nød og armod. Det fører til stigmatisering.

Universelle ordninger er omfordelende fordi de har større betydning for dem som har minst

Sist, og kanskje viktigst: At velferdsstaten vår har en universell bærebjelke, bevarer limet i samfunnet. Velferdsstaten i Norge er sterk nettopp fordi den er universell. Vi har like plikter, og vi har like rettigheter. Når alle får igjen det samme for skatten de betaler inn, bidrar det til legitimitet og oppslutning om en samfunnskontrakt. Mer utstrakt behovsprøving vil isteden gi en situasjon der noen får, mens andre betaler. Det vil undergrave skatteviljen og oppslutning om en felles samfunnskontrakt.

Velferdsforskerne Walter Korpi og Joakim Palme kalte det i en mye sitert forskningsartikkel for «velferdsparadokset»: De fant at velferden for de fattigste var mer omfattende der ordningene var universelle, fordi også den brede middelklassen vernet om dem.

Det er dessuten en misforståelse at universelle ordninger ikke virker omfordelende. Studier fra SSB viser hvordan offentlige tjenester og ytelser kraftig reduserer ulikheten. Velferdsordningene treffer oss ulikt. Utbetaling av barnetrygd betyr mye mer for en fattig familie enn for en rik. Og selv om alle betaler skatt, betaler vi ikke det samme i skatt.

Sagt enda enklere: Universelle ordninger er omfordelende fordi de har større betydning for dem som har minst. Den sosiale profilen organiseres videre gjennom skattesystemet. Det er også slik velferden finansieres.

Det er paradoksalt at akkurat barnehage delvis skal finansieres av egen lomme, men all annen utdanning er gratis.

Før regjeringens siste grep finansierte det offentlige allerede 80 prosent av kostnaden ved en norsk barnehageplass. Reduksjonen i barnehageprisen bør være et skritt på veien mot at staten tar over hele finansieringen av tilbudet. Det er paradoksalt at akkurat barnehage delvis skal finansieres av egen lomme, men all annen utdanning er gratis.

Skal vi opprettholde en velferdsstat som både sikrer folk like muligheter og legger grunnlaget for et produktivt og verdiskapende næringsliv, må vi fordele finansiering og goder på alle. Det er effektivt og lønnsomt og gir velferdsstaten vår legitimitet også i framtida. Det er bra både for folk og bedrifter.

(Teksten er en oppdatert og omskrevet versjon av Universiell lykke.)