En universell velferdsstat gjør oss alle tryggere

 Noen ganger kan det kjennes vanskelig å forsvare den universelle velferdsstaten fordi det blir krevende økonomiske tider fremover. Det er mange som tar til orde for at vi må kutte kostnader. Da er det viktig å huske at den universelle velferdsstaten også er investering, ikke bare en utgift. Forebygging lar seg ikke så lett måle, men det betyr ikke at det ikke er viktig. En fellesskole som får flere gjennom og ut i arbeid sparer oss for kostnader. Det samme gjør barnetrygd til foreldre som ikke er under fattigdomsgrensa, men som lett kunne havna der om vi ikke hadde hatt barnetrygd. En god universell velferdsstat forebygger problemer, slik at vi slipper å bøte på dem når de først har oppstått.

Det er jo nettopp derfor velferdsstaten fungerer, fordi den er basert på solidaritet mellom mennesker.

Målretting av ytelser kan høres forlokkende ut. Det er vel ingen av oss som liker at pengene i statskassa går til folk som ikke trenger dem. Høyre-folk sier ofte at velferdsstaten ikke skal løse alle sine problemer, men være der for dem som trenger den mest. Men hvem trenger velferdsstaten mest?

Den ene delen av svaret på det er alle, for vi vet ikke om det er akkurat vi som blir arbeidsuføre og ikke kan stå i jobb mer, livet kan ta så mange vendinger. Den andre delen av svaret er at det varierer gjennom et liv, det er ikke en fast gjeng som alltid trenger velferdsstaten mest.

Jeg har trengt velferdsstaten veldig noen ganger i livet mitt. Da jeg fødte barn for eksempel, og i tida etterpå. Velferdsstaten ga meg svangerskapspenger og permisjon. Eller ga meg er ikke riktig å si, det er jo vi som bor i Norge som selv finansierer velferdsstaten. Nå er jeg i jobb og betaler skatt av lønna mi for at andre skal kunne være i permisjon. Det finnes ikke én hjelpetrengende masse, også er det resten. Det er jo nettopp derfor velferdsstaten fungerer, fordi den er basert på solidaritet mellom mennesker.

Vi bør aldri gå med på et premiss om at det er en motsetning mellom de som arbeider og de som mottar trygd og ytelser.

Solidaritet har det ved seg at det også ligger en nytteverdi for oss sjøl i den. Når vi har solidaritet med andre som står uten jobb og er med og finansierer arbeidsløshetstrygd med lønna vår, så ligger det i solidariteten at vi selv vet at vi får arbeidsløshetstrygd hvis det er vi som i neste omgang mister jobben. Det er fint at solidariteten er lagd sånn, for da er den noe annet enn veldedighet. Samfunnet har godt av gjensidighet, at velferdsstaten er en kontrakt mellom oss som vi alle tjener på. Slik sett er solidaritet noe unikt, og en av få store verdier jeg mener må gjennomsyre samfunnet vårt og gi det retning.

Livet er sesonger. Vi yter, vi er syke, vi hjelper, vi trenger hjelp. Derfor bør vi aldri gå med på et premiss om at det er en motsetning mellom de som arbeider og de som mottar trygd og ytelser. Det er ofte de samme menneskene, i ulike deler av livet. Og sannheten er at om du har et tøft yrke hvor du sliter ut kroppen din og ofte til lav lønn, så er sjansen større for at du også på et tidspunkt mottar uføretrygd. Da skal ikke takken for strevet ditt vært en lavest mulig uføretrygd for at du skal huske at det lønte seg å jobbe. For det vet du, du har jobba, du har bidratt, og nå skal du være økonomisk sikra når du blir sjuk så du fortsatt kan ha en god hverdag.

Vi får lov til å være innbyggere, naboer og venner heller enn mottakere av ulike ytelser.

En universell velferdsstat gjør oss alle tryggere. Å vite at vi har ansvar for hverandre er et gode for meg, også om det ikke er jeg som trenger hjelp akkurat nå. For neste gang kan det være jeg som trenger velferdsstaten aller mest. Da bør jeg ikke angripe den samme velferdsstaten i perioder jeg ikke selv trenger den.

De universelle velferdsgodene har også det ved seg at vi får igjen for å være med å bidra også i tider der vi ikke trenger hjelp, men har helt vanlige hverdager. At jeg vet at barnehageprisene holdes nede for oss alle, ikke bare noen. At jeg vet at det gratis helsetilbudet er for meg, for naboen min og alle andre i Norge. Det gir tillit til velferdsstaten, det binder oss sammen heller enn å splitte oss. Jo færre egne ordninger det finnes for folk som andre finansierer, jo mindre blir vi delt inn i grupper av mennesker, jo mindre merkelapper blir det på folk. Vi får lov til å være innbyggere, naboer og venner heller enn mottakere av ulike ytelser.

I dyrtid må vi investere i velferdsstaten vår. Det er investeringene vi gjør i den som hindrer at enda flere får økonomiske problemer, havner utenfor arbeidslivet og på andre måter ikke får bidratt med ressursene sine. Den universelle velferdsstaten er en løsning på dyrtida, ikke et problem.