Urett som rammer oss også

Virus kjenner ingen grenser, og vil flytte seg så lenge mennesker gjør det. I Norge kunne vi ikke gjøre som New Zealand og stenge nærmest hermetisk for innreise. Vi er ikke en øy midt i havet. Vi er en liten, påkoblet og åpen økonomi som ikke trenger alt vi lager og ikke lager alt vi trenger. Derfor må vi eksportere, slik at vi også kan importere.

I store deler av bygg- og anleggsbransjen har tilgang på billig arbeidskraft og flere useriøse aktører, svekket både produktivitet og lønnsutvikling.

Blant annet importerer vi arbeidskraft. Etter østutvidelsen av EU i 2004 har arbeidsinnvandringen til Norge økt betraktelig. I 2003 var det 6 400 østeuropeere på jobb i Norge. I 2016 var det 150 000. For mange mennesker har muligheten til å arbeide i et annet land enn sitt eget gitt dem bedre liv. Mange av oss lever og jobber på tvers av landegrenser, mange har familie i andre land.

Greit nok. Men vi hadde selvsagt ikke trengt å importere fullt så mye arbeidskraft som vi gjør. I helsesektoren har det over flere år vært påpekt at vi mangler helt nødvendig kompetanse, særlig spesialiserte sykepleiere. I motsetning til for eksempel hyperspesialiserte oppgaver innen olje- og gass, er dette folk som det er permanent behov for, og der det er liten grunn til ikke å være selvforsynt. Det er også uklart om det er riktig å hente ut knapp arbeidskraft fra andre land som trenger sykepleierne like mye som oss.

Vi hadde heller ikke trengt å gjøre arbeidslivet fullt så utrygt og ulikt som det i enkelte bransjer har blitt. I mange år har vi visst at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping har blitt et mye større problem enn Arbeidstilsynet har ressurser til å håndtere. Vi vet at særlig etter 2004 har alt for lite blitt gjort for å hindre at bunnen faller ut av arbeidsmarkedet. I tillegg til det som er rett ut ulovlig og farlig, kommer utstrakt sosial dumping og dårlige vilkår.

Minst 6200 mennesker har reist inn i Norge med korona i kroppen.

I store deler av bygg- og anleggsbransjen har tilgang på billig arbeidskraft og flere useriøse aktører, svekket både produktivitet og lønnsutvikling. Det er dårlig for økonomien og for arbeidstakerne. Ikke minst er det trist for alle de seriøse og langsiktige bedriftene som vil betale folk skikkelig, følge regler og ansette lærlinger, og som blir utkonkurrert av de useriøse. I stadig flere kommuner gjøres det nå grep gjennom å stille krav til leverandører i de store byggeprosjektene, og kreve en høyere grad av seriøsitet. Det er bra, men fortsatt gjenstår mye.

Så kom viruset. Med ett ble arbeidsinnvandring også et folkehelseproblem. Og joda, vi stengte grensene. I hvert fall i teorien. Men bevegelse av folk er en grunnleggende del av norsk økonomi og norske liv, og stenging uten unntak ville vært både dyrt og umenneskelig.

Med viruset ble med ett den uretten som mest rammer de andre, et problem for alle.

Det må sies: det er ikke åpenbart hvilken kombinasjon av unntak, karanteneregler, testing og reiseråd som ville hatt best effekt. Mye har vært prøvd. Men vi vet at en betydelig andel påvist smitte kan spores til reisende, og vi har sett at restriksjoner virker når de innføres. Motsatt har lettelser ført til oppblomstring av smitte. Minst 6200 mennesker har reist inn i Norge med korona i kroppen. Underveis i pandemien har det ofte tatt tid å få til innstramminger, og vært et sterkt press på lettelser.

Særlig sterkt press sto NHO for, da de i løpet av noen hektiske dager i juni 2020 fikk gjennomslag for betydelige lettelser i karanteneplikt for utenlandske arbeidstakere. Koronakommisjonen var i sin rapport svært kritisk til hvor mye NHO hadde fått diktere, uten nødvendige utredninger, ei heller tilstrekkelige ressurser i kommunene til å følge opp. Det hadde gått bra om alle fulgte reglene, er NHOs forsvar. En smule naivt kanskje?

Med viruset ble med ett den uretten som mest rammer de andre, et problem for alle. Innreisende arbeidskraft som bor i trange og dårlige leiligheter, uten skikkelige kjøkken og sanitærforhold, blir smittet, og sprer smitte. Da må vi stenge ned mer.

Kanskje tåler vi det litt mindre nå som vi vet at denne uretten også kan ramme oss selv.

Først i november fikk Arbeidstilsynet et eksplisitt ansvar for å kontrollere innkvartering av arbeidstakere når arbeidsgiver skal tilby dette. Det har selvsagt gått på bekostning av arbeid med å hindre annen økonomisk kriminalitet. Men det er jo dugnad. Tilsynet fant brudd i omtrent ett av tre tilfeller. Og det viser seg at det er de samme som sliter med å forstå norske regler for arbeidsvilkår og lønn, som også strever med smittevern.

Også her var det hull. I bygg- og anleggsbransjen er det utbredt å ansette utenlandsk arbeidskraft på lokale kontrakter, da slipper nemlig arbeidsgiver å betale for et sted å bo. Arbeidstakerne fikser bolig selv, og må antakelig dele med andre, gjerne fra en annen byggeplass. Og smitten sprer seg. Også dette tok det tid å rydde opp i.

Det gjøres stor urett i norsk arbeidsmarked, og slik har det vært lenge. Kanskje tåler vi det litt mindre nå som vi vet at denne uretten også kan ramme oss selv.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 28. juni 2021.)