Urettferdige bompenger og motvillige menn

Samme vår som barn og unge over hele verden demonstrerte for klimahandling, samlet altså de voksne seg i kampen mot bompenger.

Siste måling foran kommunevalget i Bergen ga listen Folkeaksjonen mot bompenger en oppslutning på 17 prosent. Blant menn i Bergen er nå bompengelisten større enn Arbeiderpartiet. De følger en trend der enkeltsakspartier vinner oppslutning på å bare snakke om en sak, mens store partier taper oppslutning fordi de ikke klarer å overbevise velgerne om at de har en plan for alt.

Misnøyen i Bergen føyer seg til flere andre tilsvarende lister i andre norske byer.

Bompenger, drivstoffavgifter og andre flate avgifter, rammer like hardt enten man er rik eller fattig, bor i byen eller på bygda.

Heldigvis går det langt fredeligere for seg i Norge enn i andre deler av verden. I Paris ble opptøyer voldelige og langvarige da de såkalte gule vestene tok til motmæle mot høyere bensinpriser. Både valglister og demonstranter tydeliggjør et stort problem som vi er nødt til å ta på alvor, og vi må gjøre det på to måter.

For det første må kostnadene av nødvendig omstilling deles mer rettferdig. For det andre trenger vi politikere som står i noen upopulære beslutninger, kanskje til og med gå inn for forbud.

All omstilling koster, og prisen kan selvfølgelig ikke betales av de som har minst fra før. Det blir urettferdig og dermed urealistisk. Men det er likevel ofte nettopp det som skjer. Bergensere som passerer bommen to ganger på én dag i rushtiden, for eksempel til og fra jobb, må ut med 80 kroner dagen – eller 1600 kroner i måneden.

Høyere avgift i rushtiden sparer samfunnet for mye penger fordi det blir mindre kø, og sparer klima for utslipp fordi det blir mindre kjøring. Men de som ikke kan velge bort bilen, ikke får bompenger dekket av arbeidsgiver, og i tillegg har dårlig råd, de blir taperne.

Effektive grep for å kutte i klimautslipp haster. Nordmenn er mer opptatt av klima og miljø enn mange andre land i Europa. Men selvsagt skaper det motstand og frustrasjon når folk opplever at byrden ved å gjennomføre god klimapolitikk faller tyngre på dem som har minst fra før.

Bompenger, drivstoffavgifter og andre flate avgifter, rammer like hardt enten man er rik eller fattig, bor i byen eller på bygda. Eller, det vil si – de rammer flatt, men ikke likt. Jo lavere inntekt du har, desto mer merkes høyere bensinpris og bompenger.

Sinnet kan altså forventes å være omvendt proporsjonalt med kvaliteten på kollektivtilbudet.

Avgifter er usosialt. Dersom målet var å finansiere flest mulig fellesgoder, også kollektivtransport, på mest mulig rettferdig måte, ville utvilsomt skatteseddelen være en mer effektiv måte å gjøre det på. Skattesystemet er progressivt, slik at de som har mest, også bidrar mest.

Hvor progressive skattene skal være, er det ulike syn på, men faglige råd er uansett klare: Lav sats på flest mulig skatteobjekter, i tillegg til mer skatt på kapital og mindre på arbeid.

Men i klima- og miljøpolitikken er ikke skatteinntektene det eneste vi er opptatt av. Miljøavgifter skal merkes, det er litt av poenget. Ellers endrer jo ikke folk adferd. Og det er liten tvil om at bompenger i Oslo har virket.

Tall fra bomselskapet Fjellinjen viser at antallet passeringer i bomstasjonene er redusert med 381 000 i august 2018 sammenliknet med samme måned i 2017. Bak denne reduksjonen ligger 873 000 færre passeringer med fossildrevne biler og en økning på 492 000 elbilpasseringer.

Klimapolitikken tar, men den må også gi. Fordeler til elbilister og elsyklister og bedre kollektivtilbud, blant annet. Også i Oslo stiller Folkeaksjonen Nei til mer bompenger med liste i kommunevalget i høst, men de har langt fra samme oppslutning som i Bergen.

Det er også fordi vi elsker bilen vår. Særlig menn i Bergen gjør visst det.

En sannsynlig forklaring er at det er stor forskjell på kollektivtilbudet i de to byene. Sinnet kan altså forventes å være omvendt proporsjonalt med kvaliteten på kollektivtilbudet.

Det er likevel helt nødvendig å fordele kostnadene mer rettferdig. Green New Deal i USA handler nettopp om å kombinere miljø og rettferdighet. Foreløpig er planen ikke fylt av mye innhold, men bare å etablere at klima og fordeling må sees i sammenheng, er en viktig start. For jo større de økonomiske forskjellene er, desto vanskeligere blir det å få alle med på et så vanskelig felles løft som klimasaken er.

Et av forslagene som ligger på bordet som kan løse knuten, er klimaavgifter til fordeling (KAF). Klimaforskeren James Hansen regnes som opphavsmann til forslaget. Et sentralt prinsipp er at karbonavgifter tas inn, men fordeles tilbake på befolkningen. Alle mottar den samme summen, uavhengig av hvor mye fossil energi de bruker, mens de som bruker mye fossil energi også betaler mye inn i avgift.

Dermed får man en omfordeling fra dem som bruker mye til dem som bruker lite fossil energi. En utfordring er selvfølgelig om elsyklisten i Oslo skal subsidieres av bilisten i Innlandet eller Finnmark. Det må løses.

Så må vi også være ærlige om én ting. Det er neppe bare økonomi som spiller inn. Det er jo ikke bare fordi omstillingen er urettferdig at den vekker så mye harme. Det er også fordi vi elsker bilen vår. Særlig menn i Bergen gjør visst det.

Vi er helt nødt til å spise mindre kjøtt og kaste mindre plast også.

Det er jo tilsynelatende også en rørende omtanke for fattige barnefamilier som har blusset opp blant menn i middelklassen. En studie fra 2018 med tittelen «Cool dudes in Norway: climate change denial among conservative Norwegian men” kan kanskje forklare noe av raseriet. Den viste at hele 63 prosent av norske menn som stemte på Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti eller Senterpartiet ved forrige stortingsvalg ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer. De tror rett og slett innerst inne ikke på at dette problemet er så stort og kan løses politisk. Langt mindre føler de ansvar for å gjøre noe med det.

I Nederland er faktisk stadig færre bekymret for klima, og aller minst bekymret er menn og de eldre. I 2015 oppga to tredjedeler av nederlenderne at de syntes myndighetene burde gjøre mer for å begrense klimagassutslipp.

Nå er bare halvparten av en slik oppfatning. I samme periode har andelen som synes myndighetene gjør for mye på samme område økt fra 7 til 19 prosent.

Vi er helt nødt til å kjøre mindre bil og fly. Vi er helt nødt til å spise mindre kjøtt og kaste mindre plast også. Dette vet vi. Men det holder ikke å vite, vi må også endre alle de små valgene vi tar hele tiden.

‘Kjøre til butikken eller bestille på nett? Ta sykkelen, bussen eller bilen til jobb? Spise kjøtt eller fisk? Sortere søppel eller la være? Dra på ferie til Thailand eller ta toget til Finse? Hvordan skal vi få folk til å endre adferd når de hverken vil eller er helt overbevist om at det er nødvendig? Vel, vi har jo gjort det før.

I mellomtiden må du nok reguleres.

I 2004 ble Lov om vern mot tobakksskader utvidet til å gjelde alle serveringssteder. En av Norges modigste politikere den gang var helseminister Dagfinn Høybråten. Endringen omtales ofte som Røykeloven, og den var ikke populær. Men hvem vil tilbake til slik det var før 2004? Nesten ingen.

Røykeloven kom først, våre holdninger til røyking fulgte etter. Når folk ikke endrer holdninger selv om de burde, da må politikerne ta ansvar. Klimalov har vi allerede, men den er tannløs. Kanskje må vi også regulere menneskers adferd gjennom lov, og ikke bare gjennom prising.

Joda, bompenger utgjør mye penger hvis du har lite. Vi trenger en grønn skatte- og avgiftspolitikk som fordeler bedre. Da kan KAF være én av løsningene. I tillegg må folk få reelle alternativ til å kjøre bil, gulrot i tillegg til pisk. Resten må vi ta ved hornene. For er du middelklasse i Oslo, har du ingen grunn til å være sint, og vi må håpe at du tar til vettet.

I mellomtiden må du nok reguleres.