«USA er ikke et demokrati»

«We’re not a democracy», tvitret senator Mike Lee fra Utah under debatten mellom Mike Pence og Kamala Harris, og satte internett i kok. En konstitusjonell republikk, sa han, er ikke et demokrati.

Tweeten til senator Lee er egentlig et vindu inn i en kamp, som har foregått i over hundre år. Mellom republikanere og demokrater, men også mellom østkysten, hvor det føderale byråkratiet dominerer, og de store, åpne statene ute i vest.

Det er to antidemokratiske strømninger i det republikanske partiet. Den ene, å hindre folk i å stemme, vil de ikke snakke om. Den andre, som senator Lee tvitret om, snakker de om hele tiden.

Det er to antidemokratiske strømninger i det republikanske partiet

Å hindre folk i å stemme, voter suppression, begynte opprinnelig – i sin moderne form – med det demokratiske partiet i sørstatene, etter den amerikanske borgerkrigen. De ville stoppe svarte som hadde fått stemmerett, i å stemme på det republikanske partiet, som ble dannet i 1854 som reaksjon mot slaveriet (Barack Obama var ikke den første presidenten hvor stemmene til svarte amerikanere var avgjørende, det var republikaneren Ulysses S. Grant i 1868). Dermed fikk vi utbredte poll taxes, et krav om betaling for å kunne stemme, noe mange svarte ikke kunne. En annen variant, var å gi svarte en «lesetest», for så å erklære at de ikke hadde bestått, eller be dem forklare en vanskelig lovtekst. Strøk du, fikk du ikke stemme. Dette er en del av grunnen til at demokratene sto så sterkt i sørstatene i hele det forrige århundret.

Dagens versjon av voter suppression, er republikansk. Den begynte da republikanerne vant en rekke delstatsvalg tidlig på 2000-tallet. Siden valgreglene i USA hovedsakelig bestemmes på delstatsnivå, fikk republikanerne plutselig muligheten til å bestemme hvor lett eller vanskelig det skulle være å stemme.

Nå vil republikanerne at folk skal ha legitimasjon for å kunne stemme, de «renser» manntallet for folk som ikke har stemt på en stund, og de krever «opplæring» av folk som vil hjelpe andre å registrere seg. Det kan høres bagatellmessig ut, men på samme måte som de mange byråkratiske hindrene som Lyndon B. Johnson endelig kom til livs gjennom the Voting Rights Act i 1964, er den totale effekten at de endrer valgresultatet, fordi de i realiteten er rettet mot minoriteter: Dersom valgdeltagelsen var den samme blant alle de demografiske gruppene i Texas, ville Biden vinne der, og fordi Texas har mange valgmannsstemmer, ville han med all sannsynlighet bli president.

Nå er det ikke lengre minoritetene, men demokratene selv, som republikanerne prøver å holde unna stemmeurnene

Nå er det ikke lengre minoritetene, men demokratene selv, som republikanerne prøver å holde unna stemmeurnene. Fordi republikanske velgere bryr seg mye mindre om koronasmitte enn de demokratiske, forsøker republikanske politikere å gjøre det så vanskelig som mulig å stemme via posten. Dersom de kan tvinge folk til å stå i kø, vente innendørs, eller gå inn på små kontorer, vil det fortrinnsvis hindre demokrater i å stemme.

Her i Oklahoma, bestemte plutselig – midt i pandemien – valgstyret seg for at de som ville forhåndsstemme i posten, først måtte få konvolutten personlig bekreftet på et autorisert kontor. Det kravet ble umiddelbart kjent ugyldig av delstatshøyesteretten, som fremdeles er dominert av demokrater. Da vedtok den republikanske delstatsforsamlingen en lov tilsvarende valgstyrets beslutning. Det ble til slutt et kompromiss, hvor guvernøren erklærte unntakstilstand slik at det er nok med kopi av legitimasjon for å stemme (fun fact: reseptkort for medisinsk marihuana holder).

I Texas, hvor pandemifrykt ikke er gyldig grunn for å stemme via post, bestemte guvernøren at hvert distrikt bare kunne ha én – 1 – plass for å levere forhåndsstemmer (Det er et problem: det største distriktet i Texas er tre ganger så stort som staten Delaware, mye større enn nye Agder fylke). I California satte det republikanske partiet nylig ut falske valgurner. Da Wisconsin hadde primærvalg tidligere i sommer, stengte de 175 av 180 stemmelokaler.

Republikanernes argument for å gjøre slike ting er ofte at de vil unngå valgfusk, men det fins lite bevis for at det er et problem i USA. Grunnen er heller at republikanerne nå kjemper for livet – det vil si, for å beholde den posisjonen de har bygd opp over tjue år, ikke bare i Washington DC, men også i delstatsforsamlingene.

Kampen om stemmerett er på ingen måte over her i USA

Kampen utspiller seg i rettssalene. Det er for tiden over 350 rettssaker på gang om pandemi-valgregler. Flere har allerede vært innom Høyesterett, uten at det har ført til klare retningslinjer derfra. Det store spørsmålet får vi ikke svar på før etter valget: Hvor mange av de 81 millionene forhåndsstemmer til presidentvalget som kan komme inn, er gyldige? Dersom det blir tett løp på valgdagen, kan valget, på samme måte som mellom Al Gore og George W. Bush for tjue år siden, bli avgjort av Høyesterett.

Til syvende og sist, dreier det seg om det samme som i 1854: Hvem er «gode nok» til å stemme? Republikanerne blåser av protestene og beskylder demokratene for å gråte krokodilletårer: hva er problemet med å måtte vise frem sertifikat for å stemme, når de eneste som ikke har det, er ulovlige innvandrere? Men igjen står de fargede, gamle og syke, og de som ikke tør stemme i ved personlig frammøte. Kampen om stemmerett er på ingen måte over her i USA.

Til syvende og sist, dreier det seg om det samme som i 1854: Hvem er «gode nok» til å stemme?

Den andre «antidemokratiske» strømningen i det republikanske partiet, er motstanden mot den føderale staten. Mens Obama var president, ble far og sønn Cliven og Ammon Bundy landskjente i USA, som ledere for hvert sitt væpnede opprør mot overgrep fra «the feds». Den ene i Nevada, den andre i Oregon. De fikk nylig en liten revansj, da president Trump ga flere million dekar som Obama hadde gjort til føderal nasjonalpark, tilbake til staten Utah.

Utah, hvor senator Lee, som mener USA ikke er et demokrati bor, er en cowboystat. Det er langt derfra til Washington DC. Likevel fins det hundrevis av føderale etater som bestemmer der – så mange at ingen har full oversikt over antallet. I Utah får ikke buskapen beite på føderalt land, noe som skaper fare for skogbranner når skogen gror over, og lokalbefolkningen må betale for å gå tur i føderale nasjonalparker. Vern av villdyr begrenser både industri og landbruk.

Uansett hvem som vinner presidentvalget, kommer motsetningene mellom delstatene og den sentrale statsmakten, til å fortsette

Føderale etater, som Bureau of Land Management, U.S. Forest Service, og Department of Defense, bestyrer 85 prosent av staten Nevada. Den siste prikken over i’en, var da Obama sitt miljøverndirektorat forsøkte å definere grøfter og vanningshull som «farbart vann» for å få enda mer reguleringsmyndighet over delstatene. Disse føderale etatene har makt: I 2018, måtte 78-årige Joe Robertson i fengsel for uten tillatelse å ha gravd ut et par små dammer i en bekk som rant over eiendommen hans i fjellene i Montana.

Senator Lee sitt argument, er at demokratiet ikke kommer til å beskytte folk som Joe Robinson mot miljøverndirektoratet eller Joe Biden sitt justisdepartement, skulle han bli valgt. Det er det grunnloven som gjør. Det er derfor republikanerne er så opptatt av å få utnevnt konservative høyesterettsdommere, som vil tolke grunnloven etter den opprinnelige meningen – og ikke bedrive moderne, utvidende tolking som vil gi rom for enda mer føderal maktutøvelse.

Fra kong Cyrus 500 år f.Kr. til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som er norsk lov i dag, har beskyttelse mot statlige overgrep blitt noe som vi forventer av en moderne rettsstat. Republikanernes kamp mot føderal makt, ofte gjennom rettssaker, er ikke noe annet enn dagens amerikanske utgave av den utviklingen.

Demokratene og republikanerne lever i forskjellige verdener

Og dette bør vi lære av senator Lee sin tvitring: Demokratene og republikanerne lever i forskjellige verdener. Mens demokrater ble rystet av det han sa, er det fullstendig naturlig for republikanere. Hvordan man bruker ord, har betydning for om man kan snakke sammen, og ikke bare forbi hverandre. Mens de republikanske antidemokratiske forsøkene på å forhindre folk fra å stemme, er problematiske, er den «antidemokratiske» retorikken til senator Lee egentlig et forsøk på å dra opp linjene mellom staten og individet.

Uansett hvem som vinner presidentvalget, kommer motsetningene mellom delstatene og den sentrale statsmakten, til å fortsette. Den har dominert amerikansk politikk siden før landet ble grunnlagt. Men det er bare dersom republikanerne og demokratene klarer å bli enige om spillereglene for demokratiet igjen, at den debatten vil bli produktiv i stedet for å splitte landet ytterligere.