Kan USA bli kvitt rasismen?

De første svarte professorene på universitetet vårt, måtte bo annetsteds – men ikke i nabobyen. Der flyttet den første svarte familien inn først i 1976.

Mot en slik bakgrunn er det vanskelig å forstå at Donald Trump i begynnelsen av september, forbød kurs mot rasediskriminering i statsadministrasjonen. Man skulle tro det kunne komme godt med i et land som har hatt tusenvis av rasedemonstrasjoner i sommer. Men selv om demonstrasjonene er anti-rasistiske, er det ikke rasismen i seg selv folk er uenige om. De er uenige om hvordan den skal bekjempes.

Skal målet fremdeles være å bli fargeblinde, eller må rasene behandles forskjellig for at samfunnet skal bli rettferdig

Spørsmålet amerikanerne sliter med nå, er: skal målet fremdeles være å bli fargeblinde, eller må rasene behandles forskjellig for at samfunnet skal bli rettferdig? Med andre ord, er det equality eller justice som er viktigst?

For å forstå midten av USA, der Oklahoma ligger, må man sette seg ned og lese Bibelen. Det er den mest populære instruksjonsboken for livet her i The Bible Belt. Og den grunnleggende regelen er å gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. I tusener av år har den gylne regelen fungert så bra, at den finnes i en eller annen form i de fleste religioner.

For å forstå midten av USA, der Oklahoma ligger, må man sette seg ned og lese Bibelen

Til tross for det, har studenter ved amerikanske universiteter, videregående skoler, og til og med ungdomsskoler de siste årene blitt utsatt for den nye, «forbedrede» utgaven: Platinumsregelen, av de godt betalte konsulentene Trump nå har bannlyst. Den sier: gjør mot andre slik de vil at du skal gjøre mot dem. Det er et velment uttrykk for empati. Men det er også grunnleggende uamerikansk å la andre bestemme hvordan jeg skal oppføre meg. Det er derfor de kristne rundt meg heier på Trump, til tross for den tidvis ukristelige oppførselen hans.

I dette og en del andre spørsmål står Trump, Joe Biden, og de moderate demokratene mot de nye, radikale i det demokratiske partiet. Dersom Biden vinner, må demokratene finne frem til et kompromiss om hva Amerika etter Trump skal være.

Platinumsregelen sier: gjør mot andre slik de vil at du skal gjøre mot dem. Det er et velment uttrykk for empati

Siden Amerika er så mangslungent, har spørsmålet «hva betyr det å være amerikansk?» alltid vært aktuelt. Svaret har vært: det handler ikke om språk eller rase eller kultur, det handler om et ideal. Fra Alexis de Toqueville, franskmannen som først og best beskrev den amerikanske ånden etter å ha reist rundt her i 1831, via Jürgen Habermas til Samuel Huntington, har akademikere brukt en slik basis til å forklare Amerika. I 1917 organiserte utdanningssjefen i New York en konkurranse for å skrive et nasjonalt credo. William Tyler Page vant med følgende: Amerika er en union, et demokrati, basert på «freedom, equality, justice, and humanity.» Likhet, altså.

Den rasetenkingen som Trump vil til livs, er den som er basert på å skape ulikhet. Her jeg bor, er det barn av alle farger, og som indianerstaten fremfor noen, minoriteter over alt. Men antikolonisme og postmoderne relativisme har kommet hit også. Nå sitter mange hvite med følelsen av at de plutselig er mindreverdige, for deres «narrativ» ikke er godt nok. Platinumsregelen forutsetter at de tidligere undertrykte er mer moralsk verdige enn andre. Det er vanskelig å finne noe som kolliderer mer med amerikanske idealer, enn en slik rangering av folk basert på bakgrunn.

På skolene lærer nå de hvite barna at besteforeldrene deres var slemme, og de svarte barna lærer at de hvite har undertrykt dem

På skolene lærer nå de hvite barna at besteforeldrene deres var slemme, og de svarte barna lærer at de hvite har undertrykt dem. De svarte barna får høre at de derfor fortjener plass på universitet, forrang når det er konkurranse om hvem som får være med på fritidsaktiviteter, og hjelp med karrieren. De skal, med andre ord, kvoteres.

Kvotering fungerer bra når det er bred enighet om målet. Helt siden Lyndon B. Johnsons Great Society, har amerikanerne hatt programmer for å bekjempe fattigdom og mangel på utdanning, slik at alle skulle kunne delta i konkurransen. Men å omfordele resultatet, er amerikanerne, uansett hudfarge, tradisjonelt imot.

Til og med Frederick Douglass, som flyktet fra plantasjen hvor han var slave, ble berømt frihetsaktivist, og endte opp som generalkonsul til Haiti i 1889, skrev at kvotering ville «keep up the very prejudices, which it is so desirable to banish». Han visste godt at Amerika er basert på like muligheter, ikke omfordeling eller kvotering.

Kvotering fungerer bra når det er bred enighet om målet

Sett fra her jeg bor, er det mye som tyder på at aktivistene og konsulentene er i ferd med å gjøre antirasismen en bjørnetjeneste. Når minoritetene blir prioritert på bekostning av majoriteten, går majoriteten i skyttergravene.

Middelklassen i USA lever allerede i et konkurransesamfunn, hvor barna fra barneskolen av må samle «poeng» til CV-en, som skal få dem inn på et bra universitet, og få scholarship til å betale for det. Når livet er et zero sum game, hvor alle konkurrerer med alle, blir det vanskelig å akseptere at noen prioriteres bare på grunn av at de ser annerledes ut. Det som er justice for minoritetene, føles som injustice for majoriteten.

Her i Oklahoma er de fattige like gjerne hvite som svarte. Heller ikke de skjønner hvorfor de skal sitte igjen med det korteste strået. For dem er diskusjonen om de finere nyansene i hvordan rasene skal rangeres, er et fjernt spill. Da stemmer de heller på Trump.

Her i Oklahoma er de fattige like gjerne hvite som svarte

Det hjelper heller ikke at The New York Times i fjor bestemte seg for å omskrive den amerikanske historien gjennom storsatsingen The 1619 Project. Nå skal 1619, året det første slaveskipet kom til Nord-Amerika, være det egentlige opprinnelsesåret til USA. Ikke 1776, da The Declaration of Independence ble vedtatt. Avisen skrev at på grunn av slaveriet, var idealene i uavhengighetserklæringen, bare løgn. Da avisen fikk denne reviderte historien inn i skoleverket gjennom samarbeid med det prestisjefylte Pulitzer-senteret, ble det ramaskrik på høyresiden.

Media pleide ikke å kapitalisere svart og hvit her i USA. Men nå gjør de det: man er Black eller White. Man er ikke en blanding, man må velge side. Man er, med andre ord, i ferd med å segregere samfunnet, mentalt om ikke fysisk. For å oppnå justice, er man i ferd med å ofre equality.

Skiftet fra liten til stor bokstav ble heftig diskutert innad i medieverden. Diskusjonen ble i seg selv avslørende. Først var grunnen at Svart sto for et felles opphav. Men det gjør det jo ikke, mange svarte i USA er etterkommere etter slaver, men andre kom senere. Så var grunnen at Svart var en egen kultur. Men det stemmer ikke, Barack Obama har trolig mer til felles med sine hvite medstudenter på Harvard enn med en svart mann fra the hood i Oklahoma City. Nå er forklaringen at Svart er en nyttig kategori fordi når man er Svart, utsettes man for diskriminering. Og da må man nesten kapitalisere Hvit også, ifølge de intellektuelle, for det er jo der diskrimineringen kommer fra.

For å oppnå justice, er man i ferd med å ofre equality

Når Hvit og Svart blir egennavn, reduseres den komplekse diskrimineringen i USA til en karikatur. For meg er det et gufs fra 1800-tallet, ideen om at svarte og hvite skulle være «separate but equal». Det var ideologien som banet vei for Jim Crow-lovene, Amerikas apartheid. Det var slik de svarte endte opp bakerst i bussen: gjennom et samfunn som var redusert til to farger. I realiteten er rasemotsetningene mye mer komplekse. Latinoer diskriminerer Afro-Amerikanere like mye som hvite gjør det. Asiater ble først sett ned på, så bygde de seg opp, og nå blir de diskriminert for å være for flinke. Indianerne her i Oklahoma er minoriteter, men noen stammer er direkte velstående, og nylig bestemte Høyesterett at halve Oklahoma egentlig tilhører dem.  Og alle middelklassens farger ser ned på fattige hvite – «white trash». Av en eller annen grunn, er dét fremdeles greit å si, muligens det siste diskriminerende uttrykket som er tillatt.

De to andre elementene i det amerikanske credo, i tillegg til freedom og equality, er humanity og justice. Det tok lang tid, i alle fall i sørstatene, før amerikanerne anvendte den gylne regelen på folk med mørk hud. Forskjellen mellom USA og de europeiske ideologiene i det 20. århundre, var at amerikanerne var fornøyde med gradvis forbedring.

Det var slik de svarte endte opp bakerst i bussen: gjennom et samfunn som var redusert til to farger.

Utopia spunnet frem av elitene og tredd ned over folk, som i kommunismen eller fascismen, fant ikke fotfeste her. Men i 1944 påpekte svenske Gunnar Myhrdal i forskningsprosjektet og boka «The American Dilemma» hvor sakte det hadde gått, og hvor stor forskjell det fremdeles var mellom det amerikanske idealet og den faktiske behandlingen av de svarte. Han la en av grunnsteinene for civil rights-arbeidet, en aktiv politikk for å skape like muligheter. Equality skulle, over tid, lede til justice. Sommerens protester viser at tålmodigheten er slutt.

Equality skulle, over tid, lede til justice. Sommerens protester viser at tålmodigheten er slutt

Hvorvidt Amerika blir et segregert samfunn igjen, er avhengig av den kommende kampen i Det demokratiske partiet: vinner aktivistene som vil ha særbehandling basert på hudfarge, eller tradisjonalistene som vil ha likhet? Og kommer de som lever på mytologien om freedom og equality til å innse at, over 150 år etter slaveriets slutt, gjelder enda ikke det amerikanske credo for alle – særlig ikke delen om justice og humanity?

Skal amerikanerne fortsette marsjen fremover mot a more perfect union, må de finne ut hvordan de skal gjøre det sammen.