USAs tunge vei tilbake

USA har nå en tung vei tilbake til en mer fullverdig demokratisk hverdag. Det er mye å rydde opp i. En ny samfunnskontrakt må til for å finne veien tilbake.

Voldsutøvelse og trusler om vold fra andre instanser enn staten har de siste årene blitt et vanligere innslag i USA. Vi må tilbake til 1960- og starten på 1970-tallet for å se noe liknende. Høsten 2020 ble antiregjerings-ekstremister arrestert for å ha planlagt kidnapping av delstaten Michigan’s demokratiske guvernør, Gretchen Whitmer, etter at hun hadde uttalt seg negativt om President Trumps krav om å “LIBERATE MICHIGAN” fra restriksjoner pålagt delstaten i kampen mot covid-19.

En snikende militarisering av samfunnsveven

Gjennom Trumps presidentperiode har vi sett stadig mer selvbevisste grupperinger på høyresiden markere seg. Det har også skjedd på venstresiden, ikke minst gjennom Black Lives Matters. De har likevel hatt et annet innhold, de har i det store og hele ikke vært hatefulle og ekstreme i sine ytringer om hvem som skal tas og hva de skal gjøre.

Det hele toppet seg 6. januar da Presidenten ba demonstranter gå til Kongressen for å “redde konstitusjonen”.

En av høyresidens mest markante grupperinger har vært Proud Boys. En annen løsere antiregjeringsgruppering kaller seg the Boogaloo Movement. I tillegg kommer det fortsatt eksisterende Ku Klux Klan; ny-nazistgrupper og andre små militante grupperinger. Alle disse er bevæpnede. De organiserer protester, de har våpentrening, og noe av dette har inspirert ensomme ulver til terrorangrep. Noen har til og med forsøkt å infiltrere det amerikanske militæret og lokale politienheter.

Når vold blir politisk legitimt

Før President Trumps valgseier i 2016, var slike grupperinger marginale rent politisk, og møtte generelt fordømmelse. Men i og med valget av Trump og hans nye type retorikk som gikk ut på at han nærmest ledet en frigjøringshær som skulle ned til Washington for å «dreneremyra», fikk denne typen grupperinger og deres agenda legitimitet.

Under en valgkampduell med Joe Biden 29. September 2020 ba Trump Proud Boys om å «være beredt» (“stand by”). Tidligere, i 2017, nektet Presidenten å ta avstand fra Unite the Right-demonstrasjonen i Charlottesville, som endte med død og skader, da en bil med vilje kjørte inn i mengden av motdemonstranter. Presidentens språkbruk har med andre ord oppildnet til en politisk legitimitet for væpnende høyregrupper. Det hele toppet seg 6. januar da Presidenten ba demonstranter gå til Kongressen for å “redde konstitusjonen”.

Republikanerens mørkeste time

Også flere republikanske folkevalgte har leflet med denne språkbruken. Men mange av disse står nå ganske ribbet tilbake. Men partiet som sådant må også gjennom en vanskelig og nødvendig prosess. I tillegg til militariseringen av det amerikanske samfunnet og økt legitimitet for politisk vold, er det største problemet systemet nå står overfor den akselererende ødeleggelsen av politiske kompromiss. Dette kjenner vi til fra Obamas tid, da Kongressen stakk kjepper i hjulene på de fleste utnevnelser til folk i offentlige posisjoner.

Donald Trump har i perioder stengt ned føderale kontor og latt andre posisjoner stå ubesatte, for å tvinge gjennom egen politikk. Filibustertaktikk brukes flittig for å hindre avgjørelser.

Diamond er også bekymret for det nisjesamfunnet han mener han ser utvikle seg i USA.

Et annet problem, påpekt av Jared Diamond i hans siste bok Upheaval. How Nations cope with Crisis and Change (2019), er dyre valgkampanjer, som nå gjør at det er «valg» hele tiden, ved at kongressrepresentanter forventes å dra hjem til sine valgområder for å drive kampanje for å få penger til neste valgkamp. Det har ført til langt færre timer i Washington, og rett og slett mindre kontakt innad i de politiske miljøene, også over partilinjene.

Triksing og miksing med grensene i valgdistrikt har også ført til en form for manipulasjon som ikke er et demokrati verdig. Det manipuleres også med velgeregistrering, noe som gjør at marginaliserte grupper ofte ikke bruker stemmeretten sin.

Diamond er også bekymret for det nisjesamfunnet han mener han ser utvikle seg i USA. Folk kvitter seg med sine facebookvenner om de sier noe galt om deres parti. Når både barn, ungdom og voksne bruker mesteparten av fritiden med nesa nede i mobiltelefonen sin, blir det mindre sosial kapital og kompetanse i samfunnet. USA ligger «lengst fremme» her, skriver Diamond, men Europa pleier å komme etter. Det er en advarsel vi bør legge oss på hjertet.

A green new deal

På sikt må det skapes det vi kan kalle en ny samfunnskontrakt for USA post-2020. Både republikanere og demokrater må føle at de sammen bygger nasjonen. Det har blitt gjort før, på 1930-tallet, da president Franklin D. Roosevelt solgte inn ideen om «a New Deal». Det skjedde ikke uten motstand, men tiden var like turbulent som nå. Det kan derfor gjøres igjen.

Prosjektet innebar en sterk stat som stimulerte økonomien, i form av store nasjonale infrastrukturprosjekt, bedre vilkår for lavtlønte og gode utdannings- og helsetilbud.

Dette er naivt. Dette er visjonært. Dette er nødvendig.

Anatol Lieven skriver i boka Climate Change and the Nation State. The Realist Case (2020) om hvordan «New Deal» reddet den amerikanske kapitalismen fra sine egne mer destruktive sider. Ikke bare det, denne transformasjonskraften bidro også i en avgjørende stund til å redde vestlig demokrati i den andre verdenskrig. Denne historien kan gjentas, skriver Lieven, men denne gangen i form av en mye sterkere grønn komponent, det vil si en «Green New Deal».

Dette er naivt. Dette er visjonært. Dette er nødvendig. Den nye Kongressen har alle muligheter til å begynne på nytt. Hvis ikke vil vi se et USA som går enda lenger i militarisert og ødeleggende retning.