Slik virker en usosial boligpolitikk

I en leilighet i Hagegata 31 på Tøyen omringer bevæpnede politifolk familiefar Mohamed Hassan Jama (44). Det er mandag 8. februar og gradestokken ute viser 10 minus. Det er hit Jama og familien hans på sju: mor, far og barn på 9, 16, 17, 20 og 21 år nå blir forvist. Etter 10 år som leietakere i en kommunal bolig i hovedstaden er det nå slutt. Årsaken? Jama har tjent for godt i sitt virke som drosjesjåfør, 15 000 kroner over grensa kommunen har satt.

Historien er hjerteskjærende og har gjort mange forbannet. Over en million kroner er samlet inn på under en uke. Mange spør seg hvordan dette kunne skje. Historien om Jama og familien hans er dessverre ikke enestående. Den er resultat av 40 år med markedsstyring av boligsektoren.

Historien om Jama og familien hans er dessverre ikke enestående. Den er resultat av 40 år med markedsstyring av boligsektoren

På 1980-tallet ble etterkrigstidens sterke politiske styring av boligsektoren lagt i en skuff. Boligproblemet var for alle praktiske formål løst, og det var på tide at markedet tok over, var mantraet. Folk kunne klare seg selv. Myndighetene trakk seg tilbake omtrent over natta. Husbankens lånerammer ble kraftig innstrammet og rentene ble hevet.

Kanskje ingen overraskelse: Markedsvendingen løste ikke alle problemer. I dag har vi Europas mest forgjeldede befolkning og i de største byene et boligmarked uten plass for mennesker med helt gjengse inntekter. Heldigvis øker debatten nå om sykepleierindeks, boligbygging, subsidiering av boligeiere og forskjeller som går i arv. Men vi hører fremdeles lite om dem som lider aller mest under en manglende boligpolitikk: de av oss som ikke har noe som helst.

I dag er omtrent 179 000 definert som vanskeligstilte på boligmarkedet. Halvparten er barn og unge. Slik historien om Jamas familie viser, er nåløyet for å få hjelp i dag svært trangt. I dag holder det ikke «bare» være vanskeligstilt. Du må ha det verst av alle de som har det dårlig. Bare i Gamle Oslo bydel finnes nesten 3 000 husstander som trenger bolighjelp. 46 står i kø for en kommunal bolig, herunder 16 familier. Grunnen til at Jamas familie ble kastet på gata er nemlig fæl å erkjenne: det er mange i kø som har det enda verre. Dette på tross av at det som stod igjen av den store politiske satsingen på boligpolitikk i etterkrigstiden, faktisk var en enighet om at myndighetene hadde et ansvar for å hjelpe de aller mest vanskeligstilte.

Kanskje ingen overraskelse: Markedsvendingen løste ikke alle problemer

En rapport fra Riksrevisjonen i 2008 viste at en del av dem ikke får den hjelpen de har behov for. En årsak til det er at behovsprøving og låneordningenes strenge krav gjør at mange reelt vanskeligstilte faller utenfor de etablerte rammene. Dette er også konklusjonen i en evaluering av bostøtteordningen fra 2011, der det påpekes at ordningens inntektsgrense ligger langt under fattigdomsgrensen. Dermed vil de som har så lav inntekt at de har rett på bostøtte, ha behov for mye tilleggsstøtte for å kunne kvalifisere til å få og deretter betjene et startlån.

Videre viser Riksrevisjonens rapport at det er mange svakheter ved det kommunale boligtilbudet. Flertallet av kommunene oppgir at de sliter med å tilrettelegge for boliger som er tilpasset dem som sliter med rus- og psykiatriproblemer, tilpasset store barnefamilier og tilpasset personer med funksjonshemminger.

Et stort flertall oppgir dessuten at ett års ventetid er vanlig – og at det i en del tilfeller er ventetid på tre år. Rapporten understreker også at boligene er av dårlig kvalitet. Hele 83 prosent av kommunene hevder å ha problemer med at boligene holder dårlig fysisk stand. Flere studier bekrefter dette bildet. Boligene preges også av dårlige bomiljøer, ofte fordi de samles på ett sted. Barnefamilier kan ende opp med å bo tett på folk med psykiske problemer eller rusavhengighet.

Ulike studier som tar for seg barnefamiliers vilkår særskilt viser at barn som vokser opp i kommunale leieboliger, lever med dårligere boligstandard enn sammenlignbare grupper på det private markedet. Regjeringen har selv vist til at barnefamilier i kommunale leieboliger har flere problemer med støy og fukt, trekk og kulde, dårligere materiell standard, trangboddhet og utrygge bomiljøer.

Det paradoksale med dagens system er at det også fungerer som en fattigdomsfelle

Det paradoksale med dagens system er at det også fungerer som en fattigdomsfelle, slik tilfellet med Jamas familie viser. De kastes ut fordi de har tjent for mye penger. Signalet til andre familier er dermed krystallklart: Vurderer du ta på deg en ekstra vakt eller si ja takk til flere oppdrag: glem det. Konsekvensen kan bli at du mister boligen din. Det er selvsagt helt paradoksalt i et land ellers så fiksert på arbeidslinja, altså at det alltid skal lønne seg å jobbe.

Jamas familie har nå to valgmuligheter. De kan velge alternativ A: prøve å kjøpe seg en bolig der under tre prosent av boligene er tilgjengelig for en gjennomsnittlig sykepleierlønn og der du må ha rike foreldre som kan støtte deg med egenkapital, eller B: finne seg en plass i et dyrt og uprofesjonelt leiemarked der de må belage seg på å flytte både seg selv og barna sine gjentatte ganger i løpet av de kommende årene. Det første er uoppnåelig, og det andre ifølge familiens talsperson også, når de leter i nærområdet. Skolen har eksplisitt bedt om at familien ikke havner i en situasjon der familiens yngste barn må bytte skole.

Hvis ansvar er det å rydde opp? I Norge er boligpolitikken delegert til kommunene. Det er de som styrer virkemidlene og det boligsosiale tilbudet. I sin nye boligstrategi fra 2020 varsler regjeringen dessuten at de vil innføre en egen «boligsosial lov» der dette ansvaret tydeliggjøres og der statsforvalteren får hjemmel til å føre tilsyn med kommunene. Slik skal regjeringen blant annet sørge for at sin nye «nullvisjon for bostedsløse» følges opp. Det er fint med lover og visjoner.

Å kaste ut folk på gata i flere minusgrader, støttet av bevæpnet politi, bør ikke skje

Og kommunene kan selvsagt gjøre mer. Å kaste ut folk på gata i flere minusgrader, støttet av bevæpnet politi, bør ikke skje. De bør gjennomgå muligheten for å ha mer fleksible ordninger der det ikke straffer seg om man øker inntekten noe, spesielt for barnefamilier. Kommunene bør også tilrettelegge for ordninger der vanskeligstilte får anledning til å ta over boligen de leier, for eksempel dersom de skulle få økt kjøpekraft. Ringerike kommune har startet samarbeidsprosjektet «Eie først – for familier med lav inntekt», som skal gjøre det mulig for barnefamilier med behov for en stabil bolig å få hjelp til å kjøpe med en gang ved en kombinasjon av startlån fra Husbanken og tilskudd fra kommunen. Dersom husstanden ikke blir selvhjulpen innenfor den avdragsfrie perioden for startlånet, har kommunen avtale om en opsjon på å kjøpe boligen av familien til samme pris som familien kjøpte boligen for, dersom fortsatt eie ikke er mulig eller ønskelig.

Men skal man få til slike ordninger, trengs støtte fra regjeringen – ikke bare nye lover som skyver alt ansvar over på kommuner med trang økonomi og stadig økende oppgavemengde, som også manøvrerer i boligmarkeder med rask prisstigning. Særlig gjelder dette i hovedstaden. For det første trengs noen nye regulatoriske grep. I dag har ikke kommunen mulighet til å avkreve utbyggere å inkludere boligsosiale modeller, for eksempel leie-til-eie i sine prosjekter. Det kan kommunene i en rekke andre land. Og så trengs selvsagt økonomiske midler.

Den gradvise overgangen til en mer selektiv boligpolitikk og økt grad av markedsløsninger i boligsektoren er ikke et særnorsk fenomen. Det spesielle for Norge er at vi i motsetning til øvrige land med lik utvikling bruker mindre penger på offentlige boligformål. I 2015 gikk 0,3 prosent av de totale utgiftene på statsbudsjettet til boligsosiale tiltak. I et gjennomsnittlig OECD-land utgjør satsingen over dobbelt så mye (0,7 prosent). Det boligsosiale tilbudet som finnes, er langt smalere enn i andre land og har dårligere vilkår.

Erkjennelsen av at markedet ikke selv greier å innfri politiske mål om tilgang til boligmarkedet og mangfold, er økende. Mange byer og land har derfor tenkt nytt om hvordan politikken kan rette opp i markedet der det har sviktet, det vil si å sørge for en jevnere og mer rettferdig fordeling av boliger. I 2018 ble det bygget flere offentlige boliger i Storbritannia enn noe annet år siden 1992. Sør-Korea har som mål å øke andelen offentlige utleieboliger fra 7 til 9 prosent av den totale boligmassen innen 2022. Også OCED anbefaler at det offentlige øker innsatsen.

I dag har vi et boligregime som både skaper og forsterker ulikhet og dessuten bidrar til finansiell ustabilitet

I dag har vi et boligregime som både skaper og forsterker ulikhet og dessuten bidrar til finansiell ustabilitet. Da er det ekstra ille at tilbudet vi gir den gruppa politikerne faktisk er enige om at boligpolitikken skal støtte, er så mangelfullt og svakt. Det er en gåte hvorfor politikken her hjemme ikke er mer opptatt av hvordan et så grunnleggende gode som bolig er fordelt. Hvordan kan vi overlate den fordelingen til markedet når det er så fullstendig uaktuelt for øvrige velferdsgoder, som helse og utdanning?

En sterkere politisk styring av boligsektoren, og langt mer økonomisk støtte, er tiltrengt også her. Slik Oslo-Met-forsker og historiker Jardar Sørvoll har pekt på, er det paradoksalt at et land som Norge, som kjennetegnes av ambisiøse målsettinger for både velferdspolitikken generelt og boligpolitikken spesielt, har et boligregime som er «eierorientert, selektivt og markedsstyrt». Ikke så rart norsk boligpolitikk er omtalt som sosialdemokratiets såreste punkt.

Vår boligpolitiske historie viser at modige og visjonære politikere kan lage systemer som kommer alle til gode. At alle skulle eie sin egen bolig, var et frihetsprosjekt og en avgjørende del av byggingen av landet etter krigen. Å bo trygt og godt dreier seg fremdeles om frihet. Det er på tide med politikere som tar ansvar for at alle får smake på den friheten.