Usynlige kvinner

Det var ment som en spøk da en deltaker på et likestillingskurs for avdelingsledere i den svenske byen Karlskoga kjekt påpekte at snøbrøyting, det var i hvert fall ikke kvinnediskriminerende. Hen ble pent nødt til å spise i seg den påstanden.

Det har seg nemlig slik at når bilveier blir brøytet før fortau, blir menns reisevaner favorisert. Det er flere menn enn kvinner som kjører bil – og flere kvinner enn menn som går eller tar kollektivtrafikk. Da man begynte å brøyte fortauene før bilveiene, sank antallet ulykker blant fotgjengere, og store summer til sykefravær og medisinsk behandling ble spart.

Kvinner blir dermed redusert til et «avvik» fra den mannlige normen.

Denne historien er et godt eksempel på konsekvensene av å glemme å ta kvinner med i beregningen – og effektene det har når man faktisk gjør det.

«The gender data gap» kaller Caroline Criado Perez det. Hun er forfatter av boka Invisible Women. Exposing Data Bias in a World Designed for Men. Gjennom en lang rekker eksempler viser hun hvordan verden er laget for – og av – menn, og hvilke konsekvenser det har for den andre halvdelen av verdens befolkning – kvinnene. Når kvinner blir utelatt eller rett og slett glemt i innsamling av data, kan det føre til store ulemper, og til og med være helseskadelig og livsfarlig.

Criado Perez bruker begrepet «Referansemannen» om en hvit mann mellom 25 og 30 år som veier 70 kilo, og som forskning på legemidler og kjemikalier, design av utstyr, trafikksikkerhet, arkitektur, algoritmer og en lang rekke andre ting tar utgangspunkt i.

Kvinner blir dermed redusert til et «avvik» fra den mannlige normen. Og når kvinner møter problemer i en verden designet for menn, får de direkte eller indirekte beskjed om at det er de som må tilpasse seg eller endre seg. Hvorfor kan ikke kvinner bare være mer som menn, liksom?

Hør bare her:

Det er altså flere menn enn kvinner som kjører bil, og menn er også oftere involvert i ulykker. Likevel er det slik at når en kvinne først er med i en bilulykke, har hun 47 prosent større sjanse for å bli alvorlig skadet, 71 prosent større sjanse for moderat skade – og 17 prosent større sjanse for å omkomme. Biler er nemlig ikke laget for kvinner. Sikkerhetsbeltet passer ikke ordentlig, og vi blir sittende på en slik måte at vi er mer utsatt for skade.

Når kvinner blir utelatt eller rett og slett glemt i innsamling av data, kan det føre til store ulemper, og til og med være helseskadelig og livsfarlig.

Legg til at vi måtte et godt stykke inn i dette årtusenet før man begynte å ta i bruk kvinnelige kollisjonsdukker i sikkerhetstestene. Og selv da var det ikke dukker med kvinnelige proporsjoner som først ble brukt, men nedskalerte utgaver av de mannlige dukkene. Hvorfor kan ikke kvinner bare være mer som menn?

I mange tilfeller tas det for gitt at kvinner er som menn. Innen legemiddelforskning, for eksempel. Criado Perez viser hvordan Referansemannen er utgangspunkt for forskning på virkning og bivirkning – med det doble negative resultatet at kvinner både kan få alvorlige bivirkninger som ikke ble oppdaget i testfasen, og kan gå glipp av effekter som ikke kom til syne hos de mannlige testpersonene.

Apropos helse: Som Linn Stalsberg tidligere har poengtert, er menn standardmålet for sykefravær. Vi pleier å si at kvinners sykefravær er høyere enn menns, og spør om hvorfor er det slik. Hvorfor kan ikke kvinner bare være mer som menn? Stalsberg peker på gode grunner til hvorfor vi bør snu dette på hodet og spørre hvorfor menns sykefravær er så mye lavere enn kvinners. Kanskje ligger årsaken i at kvinner lever i et samfunn designet for menn.

Bare spør Siv Jørpeland. Hun ble feilaktig diagnostisert med ME og depresjon, gitt «nervepiller» og endte opp som ufør og et av ofrene i NAV-skandalen. Først 15-16 år etter de første symptomene på sykdom, fikk hun riktig diagnose. Da hun ble innlagt med hjerteinfarkt, oppdaget legene at hun hadde tette blodårer. Fordi hun ble lagt inn med en «mannesykdom», fikk hun endelig riktig diagnose. «Hadde ikke helsevesenet vært så opphengt i kvinnesykdom-hysteriet, så kunne jeg fått riktig behandling mange, mange år tidligere», fortalte hun til Dagbladet.

Når kvinner møter problemer i en verden designet for menn, får de direkte eller indirekte beskjed om at det er de som må tilpasse seg eller endre seg.

Heller ikke fødende kvinner slipper unna kravet om å være som menn. Da jeg skulle føde mitt første barn, måtte fødselen settes i gang. En vanlig måte å gjøre dette på, er å legge et ballongkateter opp i livmorhalsen. Dette kan være smertefullt og ubehagelig. Og tror du dette ballongkateteret er laget for gravide kvinner som trenger å få startet fødselen? Nei, det er laget for menn med vannlatingsproblemer. Hvorfor kan ikke gravide kvinner bare være mer som menn?

Beskyttelsesutstyr og -klær som ikke passer kvinnekropper, verktøy som er for stort og tungt, mobiltelefoner som ikke passer i kvinnehender, kvinnediskriminerende toaletter og arkitektur, algoritmer som favoriserer menn – alt er uttrykk for det samme problemet: at kvinner ikke regnes med.

Criado Perez understreker at det ikke er vond vilje som ligger bak. Det er rett og slett resultatet av en verden hvor menn har dominert.

Så hva gjør vi? Vi må begynne med å innse at når vi tror vi designer en verden for alle, er det i realiteten en verden med mannen som utgangspunkt. Og så må vi rett og slett begynne å involvere kvinnene. Da er 8 mars er en fin dag å starte på.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 7. mars 2022.)