Utdanningsrevolusjonen spiste sine egne barn

Hvorfor krymper sosialdemokratiske partier i en tid der de økonomiske forskjellene er større enn på lenge? Hvorfor stemmer ikke arbeiderklassen på arbeiderpartier, men vender seg i stedet i hopetall til høyrepopulister?

Bakgrunnen er som følger, og liknende i hele verden: Stadig flere får stadig mer utdanning. Etter at de økonomiske forskjellene først ble mindre gjennom nesten hele det 20. århundre, har de fra 1990-årene økt ganske dramatisk igjen. Samtidig får de som er helt på toppen, en stadig større andel av verdiene. Når noen få tjener seg ufattelig rike, mens middelklassen i mange land er på tilbakegang og flere er fattige, kunne man tenke seg at flertallet ønsket mer og bedre fordeling av penger og goder, og stemte på partier som ga dem det. Men det har hittil ikke skjedd.

La oss først se på hva som ligger bak ulikhets-eksplosjonen de siste 30 årene

Jeg tror dette er i ferd med å snu nå. Men la oss først se på hva som ligger bak ulikhets-eksplosjonen de siste 30 årene. Og hva Thomas Piketty har å si om saken i sin nye bok.

Pikettys påstand er – kort fortalt – at utdanningsrevolusjonen har spist sine egne barn. Sosialdemokrater, eller velgerne på venstresiden som Piketty omtaler dem, har gått hen og fått stadig mer utdanning, nettopp gjennom den utdanningsrevolusjonen de selv kjempet frem. Det har også gjort dem rikere. Dermed har de selv blitt en elite, som mange ikke kjenner seg igjen i. Sosialdemokratene forlot folket og folket svarte med å forlate sosialdemokratene.

Dermed har de selv blitt en elite, som mange ikke kjenner seg igjen i.

Denne analysen ble først lagt frem i en mye omtalt power point presentasjon i 2017. Deretter tok Piketty analysen med inn i en større helhet i boken Capital et idéologie, som kom ut på fransk i fjor, og denne nylig ble tilgjengelig på engelsk og dansk. Blant svært mange ting boka forsøker å forklare, er hva som skjedde med venstresiden, og hvorfor de som har minst ikke stemmer på den lenger.

Piketty forklarer venstresidens forfall med elitenes dominans – både til høyre og venstre i politikken. Andelen høyt utdannede som tilhører venstresiden har økt dramatisk siden andre verdenskrig. Det har forøvrig også andelen høyt utdannede i de fleste vestlige land. I mange land har dessuten utdanning blitt gradvis skjevere fordelt, påpeker Piketty, og ulikhetene forsterkes gjennom skjev rekruttering til nettopp utdanning. Som igjen forsterkes av en stadig sterkere forestilling om at de som får mest skolegang er de flinkeste, ikke de med best forutsetninger fra før.  Illusjonen om meritokratiet har blitt de nye elitenes måte å rettferdiggjøre forskjeller.

Piketty forklarer venstresidens forfall med elitenes dominans.

Dette har store konsekvenser for politikken. Høyresiden og venstresiden har fått solid fotfeste i en ressurssterk gruppe hver. Næringslivets høyere lag stemmer på høyresiden, mens de med høyest utdanning stemmer til venstre. Piketty kaller de to elitene for det merkantile høyre (merchant right) og de lærde venstre (brahmin left). Det de har til felles er at de er rike – både på inntekt og formue. Samtidig synker valgdeltakelsen blant de som tjener og har minst, og høyrepopulistiske partier blir populære blant dem med lavest utdanning og inntekt. Som føler seg dårlig forstått av begge de to elitene.

Piketty har blant annet studert velgere i Frankrike, USA og Storbritannia fra 1948 til 2017. På tvers av de tre landene trer et tydelig mønster frem. Det tydeligste er at andelen av de rikeste som stemmer på venstresiden, har økt. Det er ikke bare de som har lang utdanning og som tjener mye som har flyttet seg mot venstre, det gjelder også de som har mest formue.

Andelen av de rikeste som stemmer på venstresiden, har øk

Det er flere med høy utdanning, og samtidig færre med lav utdanning, som velger seg kandidater og partier på venstresiden av politikken. Like etter krigen stemte folk mer til høyre jo høyere utdanning de hadde. I dag er bildet motsatt.

I USA har demokratene i økende grad hentet velgere blant de høyt utdannede, og de høyt utdannede har økt sine lønninger betydelig raskere og mer enn de lavt utdannede. I 1996 hadde flertallet av Bill Clintons velgere ikke gått på college. Tjue år senere hadde flertallet av Hillary Clintons velgere høyere utdanning.

En vanlig tolkning av utviklingen Piketty beskriver, har vært at globalisering har rammet de lavest utdannede hardest, og at de har svart med innvandringsskepsis og nasjonalisme. Det er delvis sant, mener Piketty å finne, men forklarer langt fra hele bildet. Minst to andre forklaringer må også med.

Styring og omfordeling var kommunismens domene og hørte ikke hjemme i moderne kapitalisme

Det første er at venstresidens partier gradvis snakket med mindre overbevisning om omfordeling og regulering. Slik politikk kom i diskreditt under den kalde krigen. Styring og omfordeling var kommunismens domene og hørte ikke hjemme i moderne kapitalisme. Dessuten, eller derfor, mener Piketty, har de stadig mer velstående og utdannede i brahminer-venstre brukt kreftene sine på å legge til rette for fri flyt av kapital over landegrenser, i stedet for å jobbe frem internasjonalt rettferdig skattlegging av globale selskaper. Heller enn å investere i tilgjengelig og god kollektivtransport for folk flest, har de brukt offentlige penger på superraske hurtigtog som de fattige uansett ikke har råd til å kjøre. De har omfavnet eiendomsretten og meritokratiet og glemt både hvor de kom fra, og hvordan de kom seg dit de er.

De har omfavnet eiendomsretten og meritokratiet og glemt både hvor de kom fra, og hvordan de kom seg dit de er.

For det andre: Både Piketty og andre forsøk på å forstå hvorfor folk velger som de gjør, antyder også et annet svar på hvorfor fordeling taper også blant venstreside-partiene: Venstresidens elite er rett og slett mindre opptatt av fordeling, og mer opptatt av spørsmål om verdier og identitet. Mange av dem gar fått sin politiske oppvåkning gjennom likestillingskamp, nedrustning og borgerrettigheter, viser andre forskere. De er opptatt av verdier og identitet. Det er kampsaker som mange har tjent på, men som arbeiderklassen har fått mindre igjen for dette enn andre grupper.

Piketty deler for eksempel den franske befolkningen i fire, langs to dimensjoner: De egalitære og ikke-egalitære på den ene siden, og internasjonalister og nativister på den andre.

Elisabeth Ivarsflaten ved Universitetet i Bergen har i sin studie av Dansk Folkeparti og Front National vist hvordan høyrepopulistenes velgere er splittet mellom arbeiderklassevelgere som vil ha mer fordeling, og selvstendig næringsdrivende som vil ha mindre innblanding – men de er forent i ønsket om mindre verdiliberalisme og innvandring.

I Danmark har sosialdemokratene fridd til nettopp segmentet som vil ha mer fordeling og mindre innvandring. I Storbritannia ble Corbyns Labour revet i stykker av spørsmålet om Brexit og antisemittisk rusk, som Corbyn ikke med troverdighet fikk ryddet opp i.

Piketty drømmer om et føderalt Europa som tetter skattehull og fordeler, ikke bare innad i land, men også mellom.

Det er ingen hemmelighet hvor i firefeltstabellen Piketty selv befinner seg. Han er egalitær internasjonalist, eller internasjonal sosialist som han selv kaller det. Piketty drømmer om et føderalt Europa som tetter skattehull og fordeler, ikke bare innad i land, men også mellom. Han har nærmest ubegrenset tro på overnasjonale løsninger.

Det er mye man kan innvende ved Pikettys nye analyse. Det er for eksempel fristende å gremmes litt over at en økonom stiller spørsmål ved hvorfor rasjonell økonomisk tenking ikke kan forklare menneskers adferd, og konkluderer med at det er komplekst og at samfunnsviterne har mye å lære oss. Det er jo ikke akkurat noen nyhet. Til å være så opptatt av hva samfunnsfaget og sosiologien kan tilføre økonomifaget, er Piketty overraskende lite oppmerksom på betydningen av nærhet til beslutninger og institusjoners legitimitet.

Piketty har uansett rett i at dette er et område der ingen politikere levert

New York Times’ anmelder stiller spørsmål ved om Piketty denne gangen har tatt litt mye Møllers tran, og gapt over litt for mange fagfelt han egentlig ikke kan. Men det blir en for enkel kritikk. Selvsagt ville det være fint om vi kunne både samhandle og dele. Om vi kunne bruke internasjonale avtaler til å regulere globale teknologigiganter og dele på gevinstene av internasjonal handel. Piketty har uansett rett i at dette er et område der ingen politikere levert.

Tall og empiri som grunnlag for å undersøke, i stedt for å måtte spekulere, er sjelden bortkastet. Vi trenger alle de analysene vi kan få av hvorfor vi ikke lykkes med å snu de økende forskjellene, og hvorfor folk velger ledere som ikke vil dem vel. Piketty pirker her borti et kjent noe vi egentlig vet, men desperat trenger løsninger for.

I artikkelen Why Hasn’t Democracy Slowed Rising Inequality? presenterer forskerne Adam Bonica, Nolan McCarty, Keith T. Poole og Howard Rosenthal fem ulike forklaringer som i noen grad overlapper med Piketty i jakten på hvorfor arbeiderklassen vendte arbeiderpartiene ryggen i så store deler av verden:

Den brede aksepten for global kapitalisme og markedskrefter har utvisket noe av forskjellen mellom høyre- og venstresiden.

For det første har den brede aksepten for global kapitalisme og markedskrefter de siste tiårene utvisket noe av forskjellen mellom høyre- og venstresiden, mener de.

For det andre, og relatert til det første: Inntekten i befolkningen generelt har økt, og dermed redusert interessen for offentlige inngrep og fordeling. Det har gått bra med mange av oss. I mange tiår. Vi har blitt rikere, friskere og fredeligere. Særlig på 1990-tallet pekte alle pilene oppover, og nesten alle var optimister. Også her i Norge svarte vi med mindre regulering, mindre fordeling og mer marked.

For det tredje har synkende valgdeltakelse blant de fattigste gjort at medianvelgeren er rikere enn medianinnbyggeren. Om det er fordi de som har minst har mistet troen på politikken, eller om årsaken er at politikken forlot dem, er mer uklart.

For det fjerde bruker de rike i økende grad sine penger på å påvirke makt og politikk.

Og for det femte har mange steder ikke repsresentative valgkretser og polarisering forstyrret det politiske bildet, og redusert de folkevalgtes behov for å svare for seg overfor flertallet av velgerne.

På den måten velger ikke bare velgerne bort fordeling, de velger også gradvis bort sin egen innflytelse og rettigheter.

Dermed øker forskjellene, sakte men sikkert. Frustrasjonen som skapes sender ikke velgerne mot bedre fordeling, men til ytterste høyre, mot nasjonalisme og avdemokratisering. På den måten velger ikke bare velgerne bort fordeling, de velger også gradvis bort sin egen innflytelse og rettigheter. Pluralisme og rettigheter har andre fått gevinsten av, og fordeling har partiene på venstresiden i nyere tid uansett kke levert.

Pikettys forslag til løsning på dette ligger blant annet i mye mer radikalt omfordelende økonomisk politikk. Mye mer progressive skatter, universell arv, mer makt over egen jobb og virksomhet. Vil det bringe velgerne tilbake, eller må arbeiderpartier og sosialdemokrater da bytte ut den høyt utdannede middelklassen med den velgergruppen som har minst?

Noe er i ferd med å endre seg.

Kanskje kan de samle begge. For noe er i ferd med å endre seg. Da verden var en fest, og alle piler pekte oppover på 1980-tallet, øsnket veldig mange seg mer frihet og løsrivelse og marked. Regulering og fordeling var i diskreditt. Piketty er ikke den første som tenker den tanken. Økonomen James K. Galbraith skrev i boken Predator State allerede i 2008 om hvordan finanskrisen viste at økonomien trenger en blanding av offentlig og privat, og langt sterkere styring og regulering. Ellers blir det kaos. Kanskje, foreslår Galbraith, var det overdrevne troen på det frie markedet også en motreaksjon på kommunismen. Statlig styring, fellesskap og regulering var i vanære i noen tiår. Men nå har vi lært.

Nå har vi oppdaget at det vi så på som frihet hadde en pris. Vi ødela kloden, økte forskjellene og svekket vår felles beredskapsevne, viste det seg.

Nå har vi oppdaget at det vi så på som frihet hadde en pris.

Derfor svinger pendelen nå andre veien. Når vi spør unge mennesker i dag hva de er mest opptatt av svarer de trygghet og rettferdighet. I snart 2 år har snittet av meningsmålinger i Norge gitt rødgrønt flertall på Stortinget. Valgundersøkelsen fra 2017 viste at folk er mer opptatt av fordeling, rettferdighet og offentlige løsninger enn på lenge.

Det er gøy med frihet og individualisme. Hvis vi er trygge i bunn. Men når tryggheten rakner, da kan det hende flere også søker sammen, og vil regulere og omfordele mer. Selv om de har mer utdanning enn før.