Uthulingen av det vestlige demokratiet

Sosialdemokratiet handler grunnleggende om demokrati og om oppbygging av legitime demokratiske institusjoner. Da er det paradoksalt at nettopp sosialdemokratiet nå sliter med demokratiet, og kanskje særlig gjør de det i Storbritannia.

Siden det nittende århundre har den britiske venstresiden trodd på den liberale eksepsjonalismen. Det har vært en utbredt oppfatning at Storbritannia er eksepsjonelt godt styrt sammenlignet med andre land. Det britiske systemet ga arbeiderklassen mulighet til å forme egne institusjoner og til å stemme frem en sosialistisk regjering. Men slik stilnet også appetitten for reform blant sosialister og sosialdemokrater.

Veksten i «anti-politikk» har lenge blitt spådd i Vesten.

For eksempel har sosialdemokratene holdt tilbake på desentraliseringen som man mente ville begrense fordelingspolitikk gjennom å frata den sentrale staten makt. Det har heller ikke vært særlig mye entusiasme for ulike typer av mer deltakende demokrati. Oscar Wilde uttalte at «socialism is a waste of a good evening». Aktivt demokrati krever kapable og ærgjerrige borgere. Innerst inne fryktet kanskje venstresiden at folk var for løsslupne og useriøse, eller simpelthen ikke i stand til, å ta demokratiet på alvor.

Rett nok, partier i sentrum-venstre har vært reformpartier. De har modernisert utdaterte institusjoner, og de har desentralisert makten. Like fullt har sosialdemokrater vist seg å være forvaltere og styringsparti. De har aldri helt klart å kvitte seg med en viss tvil og tilbakeholdenhet til kjernen i de demokratiske idealer. Dermed synes også mange sosialdemokratiske partier å være på ville veier i en verden hvor demokrati er under en unikt press.

Max Weber hadde rett i at politikk er en pågående kamp om makt.

Veksten i «anti-politikk» har lenge blitt spådd i Vesten. Med økende mangfold og kompleksitet, er det ikke overraskende at mange velgere i mindre grad føler at deres ledere er representative for akkurat dem. Regjeringer utgått fra sentrum-venstre er blitt særlig utsatt for angrep av «antipolitiske» krefter, med påstander om at sosialdemokrater i stadig større grad er kosmopolitter, uten kontakt med grasrota.

Konsekvensen av dette ble tydelig i den skotske uavhengighets-avstemningen, under Brexit-avstemningen, i USA med valget av Donald Trump og i mange valg i Europa der populistiske partier ble mer fremtredende, både på høyre- og venstresiden. Det er en utbredt oppfatning at representative demokratiske institusjoner er på hell, mens den nasjonale kulturen i mange utviklede land, fragmenteres.

Individualiseringen og nedgang i tradisjonell partilojalitet har også økt den demokratiske misnøyen. Sosiologisk forskning tyder på at personlige relasjoner til uformelle sosiale nettverk, familie, venner og kolleger, er viktigere for å forme verdier og følelser enn tradisjonelle institusjoner – som massemedier eller bedrifter.

Konsekvensen er at oppslutningen ved parlamentsvalgene i vestlige demokratier synker. Velgere rapporterer en sterkere grad av «frakobling» fra de demokratiske prosessene. Forventningene og oppfatningen av den politiske klassen stuper. Dette har nådd et nivå der politikere i relativt fredfulle land som Sverige og Storbritannia blir ofre for politisk motivert vold.

Krisen er likevel størst i Storbritannia. Valget om å forlate EU ble sett på som et signal om at landets demokratiske institusjoner hadde utviklet seg til å bli så dysfunksjonelle at velgerne ikke hadde noe annet valg enn å gi hele systemet et «spark bak». Storbritannia har opplevd en sterkere nedgang i valgdeltakelse over tid enn andre vestlige demokratier. De laveste sosioøkonomiske gruppene deltar minst.

Men den britiske folkeavstemningen har også avslørt mange av problemene med direkte demokrati. Folkeavstemningen om Brexit overlot til velgerne å avgjøre spørsmål de ikke hadde tilstrekkelig informasjon for å vurdere – eksempelvis med tanke på mulige konsekvenser for Storbritannias økonomi og landets geopolitiske rollen i verden. Et komplekst spørsmål om landets fremtidige relasjon til EU, ble redusert til et simpelt, binært valg.

Paradokset er at samtidig som det politiske engasjementet har falt de siste tre tiårene, har levestandarden og den selvrapporterte tilfredsheten i vestlige land økt.

Men vi kan ikke uten videre sette «direkte» og «representativt» demokrati opp som en dikotomi etter Brexit. Vi kan heller ikke dømme alle folkeavstemninger nord og ned. Denne typen folkelig rådgivning er blitt viktigere, samtidig som tilliten til det representative demokratiet har sunket siden 1970-tallet.

Det skotske parlamentet, den walisiske forsamlingen og fredsprosessen i Nord-Irland har alle eksplisitt lagt vekt på konstitusjonell støtte gjennom folkeavstemninger. Man får ikke tilbake legitimiteten ved å gjenta kravene om representativitet fra det 19. århundre. En høyt utdannet befolkning forlanger å delta i beslutninger.

Men det bør ikke være en motsetning mellom på den ene siden å gjøre politikken mer representativ, og på den andre gi folk større mulighet til å delta i bestemmelser som angår dem.

Max Weber hadde rett i at politikk er en pågående kamp om makt. I topp-politikken vil sterke krefter trekke i retning av profesjonalisering og spesialister. Spinndoktorer og kommunikasjonsrådgivere mestrer spillet til fingerspissene i en politisk tilværelse der kompleksiteten øker og lyskasterne alltid er på. Det er nesten umulig å forhindre dette.

Likevel bør sentrum-venstrepartier ha mot i seg til å forsøke nettopp dette – på flere arenaer. For det første kan man skape nye mekanismer for politisk deltakelse, særlig på lokalt nivå. Det finnes flere eksempler på deltakende og drøftende demokratiske prosesser som engasjerer befolkningen, som borgerpaneler. Disse kan hjelpe myndigheter til å fatte bedre beslutninger på alt fra infrastrukturspørsmål til offentlige budsjetter.

De fleste kobler ikke sin personlige situasjon til de handlingene som politikere eller myndigheter gjør.

For det andre må man utvikle den politiske kommunikasjonen fra en spin-kultur i media til en ny respekt for det som er ekte. Denne må ta innover seg betydningen av solide og uavhengige beslutninger midt i det såkalte postfaktuelle demokratiet, med et uendelig antall ulike medier. For det tredje må sosialdemokratier være i førersetet på å reformere politikken som begrenser rike enkeltpersoners mulighet til å påvirke politikken gjennom pengegaver.

På begynnelsen av det tjuende århundre var sosialdemokratiet sterkt i troen på at aktiv politisk deltakelse over tid ville lede til sosial og økonomisk inkludering av alle borgere. Som Gøsta Esping-Andersen har vist: Demokrati begrenset behovet for klassekamper ved isteden å bygge velferdsstaten.

Paradokset er at samtidig som det politiske engasjementet har falt de siste tre tiårene, har levestandarden og den selvrapporterte tilfredsheten i vestlige land økt. De fleste kobler ikke sin personlige situasjon til de handlingene som politikere eller myndigheter gjør. Den såkalte «tilfredshetskulturen» er farlig og trenger å bli utfordret av alle politisk engasjerte borgere. Særlig i sentrum-venstre.

(Oversatt fra engelsk av Mathias Slettholm)