Hvordan utvikle en korona-vaksine for alle

De første ukene i 2020 begynte det å gå opp for folk at COVID-19 kunne være den lenge fryktede, men forventede «Sykdom X» – en global pandemi forårsaket av et ukjent virus. Tre måneder senere er mesteparten av verdens befolkning fortsatt i lockdown, og det er åpenbart at vi ikke kan friskmeldes hvis ikke naboene våre også blir det – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Sterke helsevesen, adekvat testkapasitet og en virkningsfull, universelt tilgjengelig vaksine vil være nøkkelen til å beskytte samfunn mot COVID-19. Hvis vi skal sørge for at ingen blir glemt, kreves det imidlertid ikke bare kollektive investeringer som verden ikke har sett maken til før, men også en helt ny tilnærming.

Ikke bare kollektive investeringer som verden ikke har sett maken til før, men også en helt ny tilnærming

Forskere ved universiteter og i selskaper over hele verden jobber på spreng for å utvikle en vaksine. Og fremskrittene ser oppmuntrende ut så langt: 73 vaksinekandidater blir aktivt utforsker eller er i preklinisk utvikling, mens fem allerede blir brukt i kliniske forsøk.

 

Denne massive innsatsen er bare mulig på grunn av betydelige offentlige investeringer, også fra US National Institutes of Health og Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Sistnevnte aktør, en offentlig finansiert frivillig organisasjon, ble etablert etter ebolaepidemien i Vest-Afrika i 2014–2016. Jobben deres er å drive forskning og utvikling av vaksiner som kan utnyttes under sykdomsutbrudd.

Denne massive innsatsen er bare mulig på grunn av betydelige offentlige investeringer.

Så langt har CEPI fått 765 millioner amerikanske dollar ekstra, av 2 milliarder som flere stater har gått sammen om å sette av til å finansiere vaksineutvikling for COVID-19. Biomedical Advanced Research and Development Authority, som er del av US Department of Health and Human Services, har investert betydelige midler i vaksineutviklingsprosjekter i Johnson & Johnson (450 millioner amerikanske dollar) og Moderna (483 millioner amerikanske dollar). Og EU har planer om å mobilisere ytterligere finansiering for å håndtere pandemien under en tilsagnskonferanse den 4. mai.

Men investeringer er ikke nok i seg selv. Hele prosessen med nyutvikling av vaksiner, fra forskning og utvikling til tilgang, må ledes med klare, forpliktende regler basert på mål som er i offentlighetens interesse, hvis den skal lykkes. Det vil igjen kreve en sammenstilling mellom globale og nasjonale offentlige interesser.

Hele prosessen med nyutvikling av vaksiner, må ledes med klare, forpliktende regler basert på mål som er i offentlighetens interesse.

Det første viktige skrittet å innta en oppdragsorientert innstilling der både offentlige og private investeringer konsentreres om å nå et klart definert felles mål: å utvikle en virkningsfull COVID-10-vaksine (eller vaksiner) som kan produseres raskt i global skala og gjøres tilgjengelig for alle i hele verden – gratis. Å nå dette målet vil kreve strenge regler med hensyn til åndsverk, prissetting og produksjon, utformet og håndhevet på måter som verdsetter internasjonalt samarbeid og solidaritet, fremfor konkurranse landene imellom.

For det andre må innovasjonens økosystem styres, slik at det tar i bruk kollektiv intelligens for å akselerere fremskrittene. Bare slik kan følgene for folkehelsen bli best mulig. Forskning og medisinske nyvinninger blomstrer og gjør fremskritt når forskere utveksler og deler kunnskap åpent, slik at forskerne blir i stand til å bygge på hverandres fremskritt – og mislykkede forsøk – i sanntid.

Dagens merkevarebeskyttede forskning følger ikke denne modellen.

Dagens merkevarebeskyttede forskning følger ikke denne modellen. Den fremmer snarere hemmelighetsfull konkurranse og prioriterer godkjenning av myndighetene i rike land, fremfor omfattende tilgjengelighet og positive følger for folkehelsen over hele verden. Dessuten skaper den hindringer for deling av teknologi.

Og selv om frivillige IP-pooler, som den Costa Rica har foreslått for Verdens helseorganisasjon kan være til god hjelp, risikerer de å bli ineffektive så lenge private, kommersielle selskaper får lov til å beholde kontrollen og viktige teknologier og data – også hvis de er blitt utviklet ved hjelp av offentlige investeringer.

Kollektiv styring er uhyre viktig, hvis vi skal kunne velge ut og følge opp de av vaksinene som har best potensial.

Dessuten er kollektiv styring uhyre viktig, hvis vi skal kunne velge ut og følge opp de av vaksinene som har best potensial. Hvis ikke kan markedstillatelsen gå til den av kandidatene som har størst ressurser, og ikke til den som egner seg best.

For det tredje må land ta initiativet til å bygge opp og styrke produksjonsevnen, særlig i utviklingslandene. En virkningsfull COVID-19-vaksine vil antakelig ikke være tilgjengelig på ytterligere 12–18 måneder, men vi trenger allerede nå en felles innsats for å få på plass den offentlige og private kapasiteten og infrastrukturen som må til for at vi raskt kan produsere de mange milliarder dosene som det vil være behov for.

Hvis ikke kan markedstillatelsen gå til den av kandidatene som har størst ressurser, og ikke til den som egner seg best.

Siden vi ennå ikke vet hvilken vaksine som vil vise seg å virke best, vil vi kanskje bli nødt til å investere i en rekke aktiva og teknologier. Dette utgjør en teknologisk og økonomisk risiko, som vi bare kan overvinne ved hjelp av nytenkende stater, med støtte fra kollektiv finansiering som nasjonale og regionale utviklingsbanker, Verdensbanken og filantropiske stiftelser.

Sist, men ikke minst, må betingelser for å sikre global, rettferdig tilgang til en overkommelig pris legges inn i det fremtidige vaksineutviklingsprogrammet fra første stund. Dette vil gjøre det mulig å strukturere offentlige investeringer mer som en proaktiv markedstilpasser som tar allmenne hensyn, enn som en almisse eller noe som bare skal redde markedet på kort sikt.

Prissettingen av COVID-19-vaksiner bør både gjenspeile det betydelige offentlige bidraget til utviklingen av dem og alvoret i den omfattende globale helsekrisen. Vi må se lenger enn til prinsipielle påstander og generelle løfter og innføre konkrete betingelser, slik at vaksinene kan være gratis for brukerne. Makthaverne bør også vurdere å innføre tvangslisenser, slik at land kan få mest mulig ut av tilgjengelige verktøy og teknologier.

Makthaverne bør vurdere å innføre tvangslisenser, slik at land kan få mest mulig ut av tilgjengelige verktøy og teknologier.

Det er ytterst viktig at vi innfører kollektive anskaffelsesmekanismer som sikrer rettferdig fordeling og lik tilgang til de nye vaksinene når de blir tilgjengelige. Det overordnede målet må være å hindre industrilandene i å monopolisere det globale forrådet eller sette til side krav fra fattigere land.

Dette er en krise vi ikke kan håndtere som om alt var som før. Land mobiliserer kollektivt mot pandemien i form av oppfordringer til en global allianse, tilsagnskonferanser, G20-møter og det snart forestående årlige Verdens helseforsamling. Denne muligheten har vi ikke råd til å gå glipp av. Denne kollektive innsatsen må inkludere tydelige og tvangskraftige regler som forplikter alle parter til en gjennomgående innstilling til helseinnovasjon med utgangspunkt i hva som er best for folk flest: en virkningsfull COVID-19-vaksine som raskt kan gjøres gratis tilgjengelig for alle.

Denne kollektive innsatsen må inkludere tydelige og tvangskraftige regler som forplikter alle parter.

Utvikling av en virkningsfull og universelt tilgjengelig COVID-19-vaksine er en av vår tids mest livsviktige oppgaver. Det er fremfor alt en lakmustest på hvorvidt globalt samarbeid mellom det offentlige og det private, under nøye tilsyn fra makthaverne, vil gi størst mulig uttelling for tilbudet av offentlige goder eller øke andelen av privat profitt.

Oversatt av Lene Stokseth

Copyright: Project Syndicate, 2020. www.project-syndicate.org.