Utvikling eller avvikling av Homo sapiens?

I all sin makt og visdom er mennesket likevel ufullstendig. Våre lyster og laster er så dypt programmert i oss at det vil følge oss så lenge vi er Homo sapiens.

Vi mennesker er også en problemløser, på evig jakt etter årsakssammenhenger, vi søker alltid etter et derfor bak ethvert hvorfor. Navnet Homo sapiens er fortjent. En gang i tidenes morgen så mennesket seg selv i vannspeilet og spurte: Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hvorfor er det natt og dag, regn, vind og stjerner? Hvorfor faller eplet til jorden?

Nettopp teknologien og bioteknologi kan nå gi oss muligheten til å frigjøre oss fra evolusjonens langsomhet.

Gradvis spurte vi også om hva som er rett og galt, hva meningen med det hele er? Og selv om vi ikke har funnet svaret på det siste spørsmålet, nettopp fordi det ikke alltid finnes et derfor bak ethvert hvorfor, har vi funnet svaret på imponerende mye. Vi forstår mer, og vi forstår mer av hva vi ikke forstår.

Etter hvert som det industrielle samfunnet frigjorde folk som kunne konsentrere seg om å finne både konkrete løsninger og svar på de evige spørsmålene om hvordan universet henger sammen, vokste forskningen frem som en ny systematisk disiplin.

Det må være lov, på forskningens vegne, å si at den har levert – og det i stadig raskere tempo. Eksempler som bekrefter Moores lov finnes over alt. Det er ikke bare transistorer og prosessorer som øker sin effektivitet eksponentielt. Stadig flere nyvinninger bereder grunnen for nye oppfinnelser i et akselererende tempo, ikke minst innen bioteknologien. Selv om teknologien nå tilbyr helt nye muligheter og utfordringer for vår kognitive utrustning, så har vi selv som art derimot stått ganske stille, også mentalt.

Naturlig utvikling er ikke mye å satse på for den som ønsker raske endringer av mennesket for at vi skal henge med i tilværelsens økte turtall og de svingene vi selv skaper, og ikke minst fortsette vår utvikling på stadig nye høyder.

Nettopp teknologien og bioteknologi kan nå gi oss muligheten til å frigjøre oss fra evolusjonens langsomhet og våre biologiske begrensninger, slik Yuval Harari også noe dystopisk påpeker i Homo deus.

Utviklingen av mennesket, og med det menneskelig kunnskap og nye muligheter følger to hovedspor, der utviklingen av mennesket også kan innebære avviklingen av det – i alle fall Homo sapiens slik vi kjenner oss. Og her kommer More inn, altså ikke Gordon Moore, mannen bak Moores lov, men filosofen Max More, som er en av transhumanismens åndelige fedre.

På stadig nye felter overlater vi nå logiske prosesser og beslutninger til kunstig intelligens.

More beskriver den transhumanistiske filosofiens mandat som “… å fortsette og akselerere utvikling av intelligent liv utover de nåværende menneskelige livsformer og begrensninger ved hjelp av vitenskap og teknologi …”.

Teknologikoplinger er viktig, både i form av mekanisk teknologi, prosessorteknologi (kunstig intelligens) og bioteknologi ved bruk av genredigeringsverktøy som CRISPR. More er klar på at det nåværende menneskelige ikke kan oppfattes som et naturlig mål for videre menneskelig eksistens, og har som uttrykt mål å gjøre oss posthumane.

Transhumanismen vil forbedre mennesket først gjennom å fjerne eller erstatte ”sykdomsgener”, altså genutgaver med en defekt, dernest ved å forbedre oss utover våre naturgitte forutsetninger. Det handler altså ikke bare om å øke evolusjonens hastighet ganske dramatisk, men også å gjøre den mer målrettet.

Transhumanismens ultimate begrunnelse er utilitaristisk. Både gjennom reparasjonsperspektivet (fjerne dysfunksjon og lidelse) og forbedringsperspektivet skal menneskets liv og framtid bli lysere og lettere. Transhumanismen blir med det middelet til å oppfylle den gamle drømmen om seier over både livet og døden.

Et annen hovedspor er kunstig intelligens og robotisering. Som alle har innsett er det ikke bare i fabrikker og ved samlebånd at intelligente systemer tar over. På stadig nye felter overlater vi nå logiske prosesser og beslutninger til kunstig intelligens.

Et stykke på vei er dette fornuftig siden intelligente og selvlærende systemer er kapable til å ta bedre valg enn oss, vel og merke så lenge vi holder oss til logiske og rasjonelle kriterier. Google og Facebook kan treffe mer “fornuftige” beslutninger på våre vegne enn vi kan selv, rett og slett fordi de vet mer om oss som de kan kombinere på måter vi ikke selv er i stand til.

Logisk riktig valg er imidlertid ikke nødvendigvis moralsk riktig valg. Det kan være fornuftig å la maskiner velge investeringer, stille diagnoser, ja sågar dømme i (visse) rettssaker siden de ikke lar seg påvirke av magefølelse, dårlig hukommelse, nepotisme eller trynefaktorer.

Dersom vi imidlertid på sikt hensetter oss selv i en slags intellektuell døs og overlater alle utfordrende tankeprosesser til maskinene, da har vi også avskaffet Homo sapiens.

Et sted på veien blir imidlertid konkurransen dysfunksjonell.

Søkemotorene har allerede langt på vei hensatt oss i en tilstand der klikk erstatter tenk. Fram til nå har tilgangen til denne enorme informasjonstilgangen vært et utvilsomt gode, vi har dannet en slags global nettverksintelligens.

Problemet blir imidlertid dels å skille klinten fra hveten i informasjonstilfanget, dels igjen at dette lett fører til en intellektuell latskap. Den digitale avhengighet er et sidespor av dette, men også her har vi startet en utvikling som synes å leve sitt eget liv, styres av sin egen dynamikk, og hvor vi sitter med en ubehagelig følelse av at kontrollen glipper.

Det eksperimentet som nå foregår med nye generasjoner som hektes på dopamintriggerne fra dataspill, Facebook, tweets og likes, framstår kanskje ikke like skummelt som transhumanismens posthumanisme, men det er allerede en prosess vi er langt inne.

Gjennomsnittlig IQ hos norske rekrutter økte med 10 poeng i perioden fra 1954 til 1974 (trenden er den samme i de fleste vestlige land), for deretter å øke langsommere med bare et par poeng til over de neste 20 årene, før den flater ut. Økningen kan dels skyldes at oppveksten i økende grad stimulerte de ferdigheter en IQ-test etterspør. Nå bikker det faktisk nedover.

Det er vanskelig å se om noen egentlig har en hånd på rattet.

Om dette skyldes er fordummingstrend på grunn av for mye digitale hjelpemidler, mer junk-food, mindre lesing eller andre forfallstendenser, er vanskelig å si. Det hadde vært uhyre interessant å visst om dette var en ren guttegreie relatert til deres mye diskuterte rolle som skoletapere, men beklageligvis finnes ikke sesjonsdata for jenter.

Det er all grunn til å være stolt over hva forskningen har frembragt, og både innen bioteknologi og annen teknologi har det åpnet for lettere liv og uante muligheter. Et eller annet sted finnes imidlertid en knekkpunkt, kanskje symbolisert ved Flynn-effekten. Teknologien, og forskningen bak teknologien, er generert av konkurranse mellom de som skaper og selger dette.

Et stykke på vei er også konkurransen bra, uten konkurranse, ingen utvikling. Et sted på veien blir imidlertid konkurransen dysfunksjonell. Framfor å løse problemer, dreier den seg mer om å skape behov vi inntil nylig ikke ante at vi hadde.

Forskningen har skapt de nye mulighetene, men utviklingen av Homo sapiens drives nå av en egendynamikk og utvikling der teknologien kan skifte status fra slave til herre, hvor det er vanskelig å se om noen egentlig har en hånd på rattet.